Jeg skal gjøre bloggen til arbeidsstedet mitt skrev hun i forrige innlegg, og så ble det stille… Og sånn er det av og til. Livet, med sine utfordringer, kommer i veien og det som har stått i veien for meg de siste dagene er i grunn det jeg vil snakke om i dette innlegget.
Søvn…. Eller mangel på søvn da. For jeg sliter med å sove. Har hatt det sånn siden slutten av barneskolen. Har gått i ulike behandlinger for å få hjelp med søvnen siden jeg var 17. Men ingenting har hjulpet.
Jeg har vært gjennom kognitiv behandling, traume behandling, søvnsenter, og en søvnbehandling på DPS for mange år siden som jeg ikke husker hva heter. Smerteklinikken har vært inne i bildet. Overvektsklinikken like så. Men jeg er like langt. Jeg klarer ikke å sove. Ikke ordentlig i hvert fall. Og søvn er jo en sånn ting som bør være en del av en sunn livsstil, men som jeg rett og slett ikke klarer å endre. Jeg må bare akseptere at det er sånn, uten å bruke det som unnskyldning for å “slække” på andre viktige ting. Som trening f.eks. Det kan være ganske så utfordrende å gå på trening når jeg har vært våken i 30 timer, men jeg gjør det. Og jeg føler meg veldig mye bedre etterpå. Det er aldri den treningsøkten du gjennomfører du angrer på!
Eller kostholdet. Søtsuget kan føles uutholdelig etter en våkenatt, men jeg gir ikke etter. Skylder ikke på behov for sukker fordi jeg er så trøtt. Selv om det er sykt vanskelig å stå i mot av og til. Det er aldri den sjokoladen jeg ikke spiste jeg har angret på…..
Så er det jo heldigvis ikke sånn at jeg går våken flere døgn i strekk. Før gjorde jeg det. Før jeg klarte å akseptere at dette ikke vil endre seg. Etter hvert fikk jeg også diagnosen insomnia. Det var bare å akseptere den på lik linje med mine andre diagnoser og gjøre nødvendige tilrettelegginger i hverdagen for å ikke påvirkes mer enn nødvendig av diagnosen. Så jeg har sluttet å tenke på hva andre tenker om at jeg noen dager ikke står opp før kl 13 eller 14. Jeg sovnet gjerne ikke før i 8-9 tiden den morningen og jeg trenger søvn jeg som alle andre.
Andre dager sovner jeg i 22 tiden på kvelden, men da våkner jeg i 2-3 tiden igjen og er i gang med dagen min før klokken har blitt 4 på morningen. Mitt søvnmønster er å ikke ha et mønster.
Poenget mitt er at det er viktig å akseptere de tingene du ikke kan endre på og heller gjøre det beste ut av situasjonen slik den er. Ikke bruk det som en unnskyldning til å ikke ta fatt på den livsstilsendringen. Finn løsninger og tenk på hele bildet. Kanskje er den ene tingen du ikke klarer å endre litt ødeleggende, men i det store og det hele vil du likevel gå fremtiden i møte med bedre helse enn i dag om du bare setter i gang med de endringene du kan gjøre. Husk at selv små dråper til slutt fyller et glass. Tålmodighet er nøkkelen.
Men i kveld er jeg trøtt så nå skal jeg legge meg, i håp om å være uthvilt til morgendagens treningsøkt.
Livsstilsendring….. Hva ligger egentlig i det ordet? Hva legger jeg i det ordet? Må det handle om å telle kalorier, tracke macroer og løfte tunge vekter?
Absolutt ikke! Hvis vi deler det opp kan det være lettere å definere det for oss selv.
Vi snakker om livsstil og vi snakker om endring. Et ønske om en livsstilsendring er altså et ønske om å endre en gitt atferd som preger måten vi lever livet vårt på i dag. Og det er den endringen jeg ønsker å fokusere på her på bloggen. Jeg vil ikke være en sånn hardbarka forkjemper for hverken kosthold eller trening, men jeg tror at begge deler er gode og viktige verktøy både i endringsprosessen og som del av en sunn og god livsstil.
Egentlig er vel sannheten den at i det du velger å gjøre en livsstilsendring så er det en livslang prosess, for fristelsen for å falle tilbake i gamle spor vil kunne dukke opp i tankene dine fra tid til annen uavhengig av hvor lenge det er siden du sluttet med eller endret på en gitt atferd. Og det er denne prosessen, denne livslange reisen, jeg synes er så spennende og som jeg skulle ønske jeg kunne være en slags mentor i forhold til.
Hvis jeg analyserer det ønsket og koker det ned til små biter så er vel sannheten den at jeg så sårt savner det å være en aktiv bidragsyter i samfunnet. Kanskje enda mer nå som jeg har kommet meg litt ut i jobb igjen og har blitt betrodd med litt ansvar på jobb, så vil jeg så inderlig gjerne gjøre mer. Klare mer. Så da gjør jeg bloggen til jobben min. Arbeidsstedet mitt. Og jobben jeg skal gjøre er å være en slags mentor for deg som står fast i ambivalens og tankefeller når det kommer til å ta fatt på den endringen du ønsker å gjøre, men kanskje ikke helt tør å tro på at du kan klare.
Om jeg ikke kan tegne opp et tydelig kart for deg, så ønsker jeg i alle fall å forberede deg på det ulendte terrenget du begir deg ut i og trygge deg på at selv om fallhøyden til tider er både stor og bratt, så er den helt ufarlig. Du kommer trolig til å falle noen ganger på veien, og det er helt greit, det viktigste er at du reiser deg igjen og fortsetter fremover. Og jeg vil være her, strekke ut en hånd for å hjelpe deg opp igjen. Så kan vi gå veien videre sammen. Blir du med?
Jeg løy nok litt på Instagram story’en min i går…..
Misforstå meg rett nå, jeg er overlykkelig for å være i gang med treningen igjen, men det føltes ikke bra hverken tirsdag eller i går. Det var et slit rett og slett. Det var tungt og det var vondt. Tungt for kroppen og vondt i viljen. Livet føltes alt annet enn godt mens treningen sto på. Enda dette er mine absolutt favoritt treningsøkter så føltes det pyton.
Å komme tilbake etter nesten fire ukers sykdom, antibiotikakur og nå aktiv kolitt som følge av antibiotikaen var mye tyngre enn jeg var forberedt på og jeg kjenner at det gjør noe med motivasjonen min. Jeg tenker tanker som at jeg kanskje bare skal gi opp. At jeg aldri kommer til å komme i så god form som jeg jobber så hardt for å oppnå. Men så vet jeg at dette er hjernen min som prøver å lure meg til å bli i komfortsonen. Hodet mitt kødder med meg og prøver å innbille meg at livet er mer behagelig når det leves avslappet på sofaen, helst med sjokolade innen rekkevidde til en hver tid. Heldigvis vet jeg at det ikke er tilfelle. Men sånne perioder kan dukke opp for den beste, uansett hvor lenge en har levd en sunn og aktiv livsstil og det er i de periodene man får mulighet til å vokse. For det krever noe av deg for å overhøre det hjernen prøver å fortelle deg og stille på trening økt etter økt uansett hvor lite lyst du har. Det krever noe av deg å spise den skålen med havregrøt når du føler at kroppen skriker etter junkfood. Men du får så mye igjen for det. Det er så verdt det å gjøre den jobben for å komme inn i den gode rutinen igjen. Det er så verdt det for å få tilbake den gode følelsen av at kroppen er sterkere og hodet mer positivt. Det føles tungt akkurat nå, men jeg kommer aldri til å gi etter for det “mindfucket” hjernen min bedriver akkurat nå. Jeg er sterkere enn det og det er du og!
Det finnes en jungel av influensere og online coacher og PT’er på sosiale medier og kvaliteten på kunnskap og kredibilitet er ekstremt varierende.
Jeg prøver hverken å imponere eller å påvirke noen med mine innlegg her på bloggen og det er viktig for meg å understreke.
Hvis vi går tilbake til bloggens opprinnelse så het den jo faktisk “refluksoperasjon og livet etter” og det jeg blogger om nå om dagen handler jo i aller høyeste grad om livet etter den operasjonen. Jeg hadde aldri kunnet trene sånn som jeg trener nå før jeg ble operert så operasjonen er i aller høyeste grad relevant i forhold til omtrent alt jeg skriver om. Men jeg skriver jo om reisen jeg har tatt fatt på og hvor langt jeg allerede kommet fordi jeg har fått det så utrolig mye bedre og unner andre å oppleve det samme.
Men jeg sier aldri at det som funker for meg er svaret for alle, eller at fordi at jeg nå er der jeg er så er jeg plutselig blitt ekspert. Langt der i fra.
Det jeg derimot våger å gjøre er å drømme stort. For jeg drømmer om at min bakgrunn som sosionom og arbeid med endringsarbeid kombinert med min erfaring både med spiseforstyrrelser og prøving og feiling når det kommer til livsstilsendring, kan gjøre meg til en slags mentor for de som gjerne vil ut av dårlige vaner, men som ikke helt ser veien ut. Jeg drømmer om å være en slags endringsmentor.
Sannsynligvis er det nærmeste jeg kommer den drømmen denne bloggen som leses av veldig få mennesker, men det er ikke så viktig for jeg gjør noe jeg brenner for, noe som er viktig for meg, hver gang jeg blogger og det holder egentlig for meg. Og hvem vet, plutselig en dag kan det være at et menneske helt tilfeldig kommer over bloggen min og finner mot og inspirasjon til å prøve og ta bedre valg for seg selv. I så fall ville jeg vært veldig nær en oppfylt drøm og derfor fortsetter jeg.
La meg bare begynne dette innlegget med å si at jeg absolutt ikke fokuserer på slanking eller tallet på badevekten, hverken her på bloggen eller i min egen livsstilsendrings prosess. Jeg gjorde det den gang jeg først tenkte tanken at jeg skulle endre livsstil, og nettopp vektnedgang for vektnedgangen sin skyld var mitt første hvorfor, men det skulle fort vise seg å være lite bærekraftig.
For å gi deg et bilde av hvor jeg var den gangen skal du få litt kjapp bakgrunnsinfo.
I 2000 ble jeg gravid, noe som trigget min IBD noe voldsomt. Gjennom hele svangerskapet gikk jeg på høye doser med kortison, noe som for mange fører til vektoppgang, og kortison i kombinasjon med svangerskapshormoner gjorde at jeg la på meg mye. Hele 35 kilo faktisk.
Jeg hatet å gå gravid og det det gjorde med kroppen min, men jeg var overbevist om at vekten ville forsvinne igjen når svangerskapet var over og jeg forhåpentligvis kunne slutte på kortison kuren. Sånn gikk det ikke…. Tvert i mot dessverre.
Det vil si, det første året etter jeg hadde født så raste kiloene av og jeg begynte å se ut som meg selv igjen. Magen stabiliserte seg og jeg var etter hvert helt av kortisonen. Jeg følte meg bra, begynte å studere og var godt fornøyd med retningen livet mitt tok. Men det skulle selvsagt ikke vare.
Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd med faren til jentungen, slet meg gjennom en tøff periode med mye angst i etterkant og gikk alt for raskt inn i et nytt forhold. Et usunt forhold som endte med fysisk mishandling, men som jeg heldigvis kom meg ut av. Og det var i dette virvaret av samlivsbrudd, nytt og voldelig forhold og så plutselig singeltilværelsen med alt det førte med seg av angst og ensomhet som førte til en markant vektoppgang igjen. Uten at jeg egentlig merket det.
Så spoler vi 8-9 år frem i tid. Vi er i 2011, det er 1. januar og jeg har lovd meg selv at nok er nok. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv og jeg skal begynne i dag. Jeg hadde funnet mitt hvorfor og jeg trodde at det var mer enn motivasjon nok. Sånn var det ikke.
Mitt første hvorfor var at jeg skulle komme i bunaden min igjen til 17. mai året etterpå. Bunaden jeg fikk når jeg 14 og veide 42kg. Nå var jeg rundt 35 år gammel og veide over 90kg. Ganske langt unna min 14 år gamle kropp kan du si!
Det gikk ikke veldig lenge før jeg ga opp. Riktignok hadde jeg alt for lite kunnskap om både kosthold og trening til å klare det, men mitt hvorfor var også altfor overfladisk for meg til å virkelig bety noe. Jeg baserte det utelukkende på utseendet, jeg ville se bra ut, og det var ikke viktig nok for meg til at jeg klarte å opprettholde de endringene jeg hadde innført. Det var ikke verdt det for meg.
Jeg sier jeg ville se bra ut, men sannheten er at jeg ville være slank så jeg kunne få kommentarer på hvor flink jeg hadde vært. Den type kommentarer jeg fikk hele tiden som anorektiker. Var jeg slank var jeg flink og jeg higet etter å være flink pike. Men når alt kom til alt var det altså ikke viktig nok for meg.
Men jeg klarte ikke å legge bort tanken om at jeg burde leve sunnere og etter hvert fant jeg et nytt og viktigere hvorfor.
IBD’en min hadde vært ute av kontroll et par år, vi er vel kommet til 2013 nå, og i ren desperasjon bestemte jeg meg for å igjen prøve og endre livsstil. Denne gangen var mitt hvorfor at jeg ville ned i vekt og spise sunnere fordi en generell bedre helse forhåpentligvis ville ha positiv effekt på IBD’en. Dette var et mer gjennomtenkt hvorfor og det betydde nok for meg til at jeg klarte å endre vaner. Jeg gikk ned i vekt og jeg levde generelt sunnere. Feilen den gangen var at jeg ikke helt forsto konseptet livsstilsendring. Jeg så på det som en reise med en destinasjon, der et visst tall på badevekten var den endelige destinasjonen. Og når målet var nådd, ja da slapp jeg opp på vanene. Det endte med at jeg la på meg litt av den vekten jeg hadde fått av, men langt i fra alt heldigvis.
I 2018 traff jeg hun som skulle bli min livspartner. Det viste seg at hun hadde diabetes og da ble mitt hvorfor veldig enkelt å definere for veien videre, jeg måtte ha en livsstil som var i tråd med den livsstilen hun som diabetiker levde. Automatisk ble usunne vaner kuttet ut og et sunnere kosthold sto i fokus. I en forlengelse av dette bestemte jeg meg for å slutte og røyke, fordi jeg hadde et ønske om å gjøre enda litt mer for helsen min, og med den avgjørelsen så endret mitt hvorfor seg igjen.
For i tillegg til å slutte og røyke så hadde jeg fått påvist kronisk magesår og måtte kutte ut kaffen. Hverdagskosen, som var en sigg til kaffen, var plutselig borte og jeg måtte erstatte det med noe som føltes meningsfullt og som gjorde at jeg klarte å stå i mot når røykesuget meldte seg. I tillegg til at jeg ville hindre at jeg la på meg når jeg sluttet å røyke. Jeg begynte å trene.
Jeg meldte meg inn på treningssenter og ganske fort ble jeg bitt av treningsbasillen. Jeg elsket det. Jeg elsket mestringsfølelsen det ga meg, jeg elsket følelsen etter en god treningsøkt og jeg elsket den positive effekten treningen hadde på andre aspekter av helsen min enn bare den fysiske. Jeg opplevde at jeg hadde det veldig mye bedre både fysisk, mentalt og emosjonelt når jeg trente regelmessig og at jeg ikke skulle være lenge borte fra trening før spesielt den mentale og emosjonelle helsen min tok “skade” av det. Og nettopp derfor har mitt hvorfor endret seg igjen. Mitt hvorfor nå er ganske enkelt at jeg ønsker å opprettholde en god fysisk, mental og emosjonell helse og det gjør jeg gjennom en aktiv livsstil og et sunt kosthold.
Det er et hvorfor jeg tror vil bli stående, men det betyr ikke at det ikke kan komme noen tillegg etterhvert som jeg utvikler meg og kommer lengre på reisen min. Men for nå så er det et mer enn godt nok hvorfor til at jeg hver eneste dag er motivert til å ta gode valg og trives med det. Mer enn det kan jeg ikke be om.
Har du funnet ditt hvorfor?
Endelig har bronkitten roet seg og jeg kan sove gjennom natten uten å hoste meg ihjel. Men, som alltid, måtte det dukke opp noe nytt.
Jeg skulle spise et par skiver til kvelds på fredag, men det gjorde så sykt ondt i kjeven rett under øret og fremover langs kjevebenet at jeg bare måtte gi opp. Jeg oppdaget at jeg var ganske så hoven på den siden av ansiktet og huden var varm. Jeg, med min tannlegeskrekk, fikk fullstendig panikk, for jeg tenkte instinktivt at dette hadde med munnen å gjøre. Så jeg begynte å google. Ikke alltid like smart, men denne gangen kunne jeg ganske kjapt konkludere med at jeg sannsynligvis visste hva som foregikk. Det hadde antakeligvis ikke med tenner eller tannkjøtt å gjøre, og altså da heller ikke med tannlege å gjøre. Jeg pustet lettet ut.
Men for å være sikker tok jeg en telefon til legevakten. Husk at det var fredagskveld og ikke bare fredag, men langfredag så legevakten hadde mer enn nok å gjøre og sa at så lenge jeg ikke ble verre utover natten så kunne det vente til neste morgen før jeg oppsøkte lege.
Påskeaften startet altså med et besøk på legevakten og ganske riktig, jeg hadde spyttkjertelbetennelse. Og vet du hva det, i verste fall, kan skyldes? En spyttstein!!! Vi har altså ikke bare nyrestein og gallestein (som jeg også har *himler med øynene*) som potensielle trusler, nei da, spyttstein er og en greie….. Jeg må bare håpe i det lengste at det ikke er det som er greien her.
Nå vet jeg ikke helt om jeg skal juble over å ha fått antibiotika for IBD’ en tåler det dårlig så jeg vet jo hva jeg har i vente, men jeg merker allerede bedring i den betente spyttkjertelen så jeg jubler litt likevel.
Driten er at jeg ikke får trene før etter endt kur. Altså ti dager til uten trening. Det vil si over tre uker til sammen uten trening og det har jeg lite godt av.
Nå innser jeg jo mens jeg sitter her og sutrer over helt ufarlige bagateller at det tross alt ikke er mer enn nettopp det. Ufarlige bagateller. Tenk så heldig jeg er som har vært syk, men helt ufarlig syk, og som kan glede meg til å gå på trening igjen og bruke en kropp som virker. Ikke alle er så heldig som meg. Og det er nettopp sånn skriving virker som et viktig verktøy for meg. Når jeg setter ord på tanker og følelser, og ser det svart på hvitt, så ser jeg lettere om dette virkelig er så ille at det er verdt å bruke energi på å bekymre seg eller irritere seg over, eller om det bare er en liten fartsdump jeg tjener mer på å bare akseptere og gå videre. I dette tilfellet er det uten tvil snakk om en fartsdump det ikke er verdt å dvele ved.
Om ti dager er jeg forhåpentligvis tilbake på trening og kan fortsette det gode livet jeg har levd en god stund nå.
Det begynte med at jeg fant mitt “hvorfor” og etterhvert som jeg har utviklet meg og hatt fremgang så har jeg også tilegnet meg en god del kunnskap. Jeg har lært en del om trening og kosthold, men det jeg absolutt har lært mest om, det er meg selv. Og den kunnskapen jeg har tilegnet meg om meg selv i løpet av reisen så langt den har gjort at mitt “hvorfor” har endret seg underveis. Det er helt greit og det skal jeg fortelle deg mer om neste gang.
Før har høytider, ferier og bursdager alltid vært et problem som har stått i veien for den nye livsstilen jeg har begynt på. Eller har forsøkt å begynne på er kanskje mer riktig å si. For jeg har stått sånn fast i alt eller ingenting mentaliteten at hver gang det har kommet “noe i veien,” som en bursdag eller en høytid som jul eller påske så har jeg tenkt at da kan jeg like godt vente med å begynne til neste uke eller, da er det ikke vits i å begynne enda. Egentlig bare dårlige unnskyldninger for å slippe å ta de nødvendige takene for å bli sunnere. For merkelig nok så vil liksom ikke kroppen det.
Har du vendt den til mye feit mat og sukker, ja så er det den vil ha. Og alt som kan brukes som unnskyldning for å fortsette litt til, brukes for alt det er verdt.
Heldigvis har jeg kommet meg ut av den vonde sirkelen og jeg frykter ikke lengre påsken. Ei heller jul eller ferier. Ikke er det et problem at det dukker opp bursdager innimellom alt dette heller. Hvorfor? Fordi jeg vet at 80% av tiden, om ikke mer, så spiser jeg sunt.
Jeg teller kalorier og jeg tracker macroer, ikke for å passe på at jeg ikke spiser for mye, men for å passe på at jeg får i meg nok. For når du velger mat som er hensiktsmessig for kroppen, som faktisk gir næring og metter lenge, da er det ikke alltid like lett å få i seg nok hverken kalorier, proteiner eller annet. Og ironisk nok er det viktig å få i seg nok kalorier. Mange sitter fortsatt fast i tanken om at minst mulig er best og nettopp derfor mislykkes de gang på gang. Jeg kommer til å snakke mer om dette fremover, men lov meg at du husker på at jeg bare er et menneske som har prøvd og feilet en haug med ganger før jeg endelig knakk koden, og at jeg slett ikke har noe faglig kompetanse hverken når det gjelder trening eller kosthold. Jeg er bare et enkelt menneske som har gått fra å ha det dritt til å etter hvert begynne å bli “fit,” og jeg elsker det! Klart jeg vil dele det med deg som ikke er kommet dit enda.
Men tilbake til påsken!
Nettopp fordi at jeg er så nøye med hva jeg spiser mesteparten av tiden så er det rom for å spise litt annerledes i påsken. Mange ville kanskje valgt å skrive “kose seg litt ekstra” i påsken, men jeg syns det er trist å assosiere det å kose seg med å spise usunt. Jeg foretrekker å si at jeg spiser litt annerledes. For jeg koser meg med hvert eneste måltid jeg spiser, hver dag. Og det er ikke alle tidligere anorektikere forunt å kunne si! Men jeg gjør virkelig det. Noe av det aller beste jeg vet, et måltid jeg koser meg skikkelig med, er gresk yoghurt med honning, korn og bær. Jeg elsker det og det er en del av mitt vanlige, hverdagslige kosthold.
Så er det jo ikke sånn at bare fordi jeg spiser litt annerledes nå i påsken så tar jeg helt av og bare spiser usunt. Absolutt ikke. Det er noe den gamle meg hadde gjort, for da hadde jeg tenkt at om jeg likevel skulle spise smågodt på kvelden så var jo alt ødelagt den dagen så da kunne jeg likevel utnytte det til det fulle. Men fordi jeg har kommet meg ut av den spiralen hvor “alt eller ingenting” styrer valgene jeg tar, så trenger jeg ikke å frykte påsken og det den fører med seg av annerledes kost enn det jeg vanligvis spiser. Og selv om det kan være vanskelig å tro, så kan du komme dit du også. Jeg lover!
For at du skal forstå hvor stort det er for meg å leve det livet jeg lever i dag, å føle det jeg føler nå og ikke minst å mestre det jeg mestrer nå, så må jeg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri slettet den første bloggen jeg lagde tilbake i 2010. For det var med den alt startet. Der tok jeg for meg traumene fra barndommen, angsten, spiseforstyrrelsen, å komme ut av det såkalte skapet og alt som har vært vanskelig for meg gjennom livet og så skrev jeg meg gjennom det. Hadde jeg fortsatt hatt det svart på hvitt her så det jeg skrev da kunne sammenlignes med hva jeg skriver nå, så hadde du sett den utrolig positive utviklingen jeg har hatt og som har ført meg dit jeg er i dag.
Jeg kan ikke gå i detalj på alt dette igjen nå, ikke ønsker jeg å røske opp i det igjen heller, men jeg skal gi deg en kortversjon fordi jeg vet at det sitter andre der ute som føler seg stuck i en dårlig situasjon og har gitt opp å gjøre noe med det. Jeg hadde nemlig og gitt opp, helt til jeg bestemte meg for å ta ansvar.
La meg grave frem noen skygger fra fortiden for å vise deg kontrastene fra da til nå.
Egentlig begynte det hele i 2003, da jeg gikk ut av et voldelig forhold, jeg skjønte det bare ikke selv.
Jeg hatet å innrømme det for meg selv, men frem til da så hadde jeg tatt til takke med de forholdene jeg fikk, rett og slett for å slippe og være alene. Jeg slet med sterk angst, som jeg egentlig aldri hadde utfordret eller jobbet med, og et av de største problemene mine var å være alene. Men så opplevde jeg at den jeg var i et forhold med prøvde å kvele meg. Da innså jeg at ingen angst i verden skulle få skremme meg inn i et sånt forhold igjen, eller i et forhold i det hele tatt. Skulle jeg noensinne gå inn i et forhold, så skulle det være utelukkende fordi jeg ønsket å være i det forholdet, men før jeg i det hele tatt var i stand til å vite om jeg virkelig ønsket å være i et forhold måtte jeg lære meg å klare og være alene. Og ikke bare ville jeg ta til takke med å “overleve” alene, jeg skulle trives i mitt eget selskap. Jeg skulle skape meg et liv alene for meg og datteren min, et selvstendig liv, og når jeg var trygg nok på meg selv alene i verden, da kunne jeg kanskje slippe noen inn. Men jeg hadde en lang vei å gå. Og det var til tider ekstremt tøft.
I mange år måtte venner og familie bytte på å ha “telefonvakt” om natten. Jeg måtte til en hver tid vite at en av de var tilgjengelig på telefon hele døgnet og når angstanfallene ble for heftig så ringte jeg. Brydde meg ikke om hva klokken var. Noen ganger klarte de å roe meg ned på telefonen, men mer enn en gang har både familie og venner kastet seg i bilen og komt hjem til meg, midt på natten, fordi jeg ikke taklet det å være alene med angsten. Og glem ikke at jeg var alenemamma for en liten jente når dette pågikk så jeg følte meg ekstremt mislykket både som mamma og menneske.
Denne følelsen av å være mislykket var bensin på angst bålet, men den var også grobunn for en depresjon jeg aldri skjønte at jeg hadde. Og hvordan taklet jeg disse vonde tankene og følelsene? Jeg spiste. Ikke havregrøt og gresk yoghurt! Nei, nei, vi snakker Mc’Donalds, potetgull og godteri.
Jeg spiste og jeg vokste. Og jo større jeg ble, jo mer faen ga jeg i hva jeg puttet i meg. Vekten var uansett så ute av kontroll at jeg aldri kom til å gå ned i normal vekt igjen. Det syns jeg jo egentlig var dritt å tenke på det også, så for å slå av den tanken så spiste jeg enda mer.
I løpet av denne tiden utdannet jeg meg til sosionom og fikk raskt jobben jeg hadde drømt om, men jeg følte aldri at jeg helt fikset jobben som miljøterapeut. Å prøve seg i forvaltningen var ikke en gang et tema for det var jeg overbevist om at jeg i alle fall aldri kom til å klare. Jeg var i det hele tatt veldig flink til å finne alt jeg garantert aldri kom til å klare og helt ærlig så tenkte jeg det om det meste. Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg i mitt hode ikke fikk noen ting til og jeg følte meg verdiløs fordi jeg var feit. Beklager det uttrykket, men det var sånn jeg så meg selv og det var sånn jeg omtalte meg selv.
I tillegg til de psykiske utfordringene med angst og det som var en overspisingslidelse (jeg bare skjønte det ikke selv), så hadde jeg store utfordringer med den fysiske helsen også. IBD’ en min var ute av kontroll, noe som førte til sykemelding, AAP forløp og til slutt varig 100% uførhet i 2016. Det var en ekstremt tøff tid, men heldigvis hadde jeg tatt et valg om å ta ansvar for min egen lykke før jeg ble ufør. Og det at jeg tok det valget var nok en direkte konsekvens av den bloggen jeg hadde den gangen. Jeg tror at med å skrive meg gjennom alle vonde opplevelser og det de førte med seg av tanker og følelser, så laget jeg meg et kart over hva som var viktig for meg å føle mer på og hva som var på tide å pakke vekk. Helt ærlig innså jeg at jeg hadde levd med en slags offer mentalitet og det var ikke det beste utgangspunktet hvis jeg skulle få det bedre med meg selv. Offer mentaliteten måtte bort og den eneste måten å gjøre det på var å bestemme seg for å legge den bort og rett og slett øve inn noen nye tankemønstre.
Det kunne for eksempel være å bytte ut en tanke som “det er jo ikke rart at jeg ikke takler dette etter alt jeg har opplevd” med “med den erfaringen jeg har er det klart jeg takler dette!” Og så var det selvsagt ikke gjort over natten å endre de tankemønstrene, men med litt innsikt og så lenge du er bevisst på hva du tenker og når du tenker det så er det absolutt mulig å få det til. Men som med alt annet må du være villig til å legge ned arbeid i det.
Det er vanskelig å skulle gi deg et bilde av hvor vondt jeg egentlig hadde det på den tiden uten å lage innlegget her alt for langt, men la meg bare si det sånn; jeg setter pris på den styrken jeg sitter igjen med i dag etter å ha vært gjennom alt jeg gikk gjennom, men jeg skal ALDRI tilbake dit! Og jeg kommer heller ikke til å skrive særlig mye om den tiden. Jeg vil fokusere på hvor jeg er nå, hvordan jeg kom hit og ikke minst veien videre. Pokker heller, hvis jeg er dønn ærlig så vil jeg være en motivator for andre i samme situasjon som jeg var i til å komme i den situasjonen jeg nå er i. Det er kanskje å satse høyt, men jeg er ikke lengre redd for å prøve! Og med det sier jeg god påske.
Det var ikke meningen å bare gå i hi og bli helt stille. Jeg var jo inne i en sånn god flyt og hadde en veldig grei plan for hva jeg ville skrive om og når, men så ble jeg syk. Skikkelig syk. Altså, ikke sånn alvorlig syk, men skikkelig dårlig.
Det begynte med feber og dårlig allmentilstand, som forholdsvis raskt utviklet seg til bronkitt. Men det som skjedde videre var at bronkitten provoserte astmaen min noe voldsomt så det har vært et par heftige astmaanfall gjennom uken.
Det ene så heftig at jeg endte opp på legevakten. Takk og pris at jeg bor 5 minutter unna liksom for akkurat det der var litt ekkelt.
Trening har selvfølgelig vært et ikke tema denne uken og kosthold har jeg ikke ofret mange tankene. Den største bekymringen min, believe it or not, er at jeg ikke er i nærheten av å ha spist nok hele forrige uke.
Den gamle meg hadde jublet over dette og sett det som en anledning til å miste et par ekstra kilo. Den nye meg har tilegnet seg nok kunnskap til å absolutt ikke tenke den tanken. Kunnskap jeg absolutt vil dele med deg, sammen med alt annet jeg brenner for å formidle, fremover. For heretter skal bloggen være en del av hverdagen min. En del av rutinen min og en stor del av det jeg prioriterer som viktig for meg.
Du hører kanskje ikke fra meg hver eneste dag, for det er absolutt viktigere for meg å poste innlegg av en viss kvalitet fremfor å poste bare for å poste, men jeg kommer absolutt til å blogge kontinuerlig og jeg håper du vil følge meg. Men akkurat nå er hovedfokuset mitt å bli frisk så jeg er fit for fight igjen etter påske. Jeg har store planer og jeg gleder meg til å dele de med deg!
IBD- inflammatory bowel disease eller inflammatorisk tarmsykdom på norsk. Jeg har IBD, nærmere bestemt Ulcerøs kolitt og det er bokstavelig talt noe dritt. Jeg ble syk i 1998 og hadde mine utfordringer helt fra start, men i 2010 ble jeg så syk at jeg til slutt endte opp på AAP før jeg i 2016 ble 100% ufør.
Det å bli tvunget ut av arbeidslivet, helt ufrivillig, gjør noe med deg som menneske. Det gjør noe med identiteten din og, i hvert fall for mange, gjør det noe med selvfølelsen din.
Du føler deg verdiløs. Ubrukelig. Usynlig.
Hverdagen kan føles både innholdsløs og meningsløs. Det er en skikkelig dritt følelse. Men den trenger ikke vare!
Jeg har skrevet om betydningen av IBD for meg selv. For meg står det for Ikke Bare Dritt.
Ofte kan livet med IBD føles veldig dritt, men jeg nekter å fokusere på det. Jeg har så utrolig mye bra å fokusere på at jeg rett og slett ikke har plass til det negative. Og jo bedre jeg har det med meg selv mentalt, jo bedre har tarmen min det.
Jeg er fortsatt 100% ufør, men jeg føler meg ikke lengre ubrukelig eller verdiløs. Selvbildet mitt kan fortsatt bli bedre, men jeg ser meg selv med et mye mer positivt blikk nå enn for bare et år siden. Hvorfor? Fordi jeg var så heldig å snuble over en arbeidsgiver som vågde å satse på meg og ansette meg fast selv om jeg er kronisk syk. Jeg var så heldig å snuble over en stilling som er så liten og som utgjør så få timer om gangen at jeg er fult i stand til å utføre jobben min på tross av sykdommen min. Og her kommer det beste; Jeg har fått det så mye bedre med meg selv psykisk etter jeg begynte å jobbe at jeg føler meg bedre enn noen gang siden jeg fikk diagnosen og nå ønsker å jobbe mer om muligheten skulle by seg. Det hadde jeg aldri trodd at var mulig.
Med tanke på hvor syk jeg har vært så er det nesten uforståelig for meg at jeg nå er i fast jobb. Riktignok i en 5% stilling, men jeg er i fast jobb og jeg har allerede blitt forespeilet muligheten til å bli kurset så jeg kan ta på meg andre arbeidsoppgaver. Og det kommer jeg selvfølgelig til å ta i mot.
Jeg tror jeg har ekstremt mye bra i vente i nærmeste fremtid og jeg elsker livet mitt akkurat nå. Hadde noen fortalt den gamle meg som lå på sofaen med potetgull skålen på magen og smågodt skålen på bordet, at jeg skulle begynne å leve livet til det fulle igjen og attpåtil bruke utsagn som “jeg elsker livet mitt,” ja da hadde jeg ledd høyt av de. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg noen gang vågd og en gang håpe på å komme dit jeg er i dag. Hvordan jeg kom hit skal jeg fortelle deg mer om i kommende innlegg.
