Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg kjenner på en motstand i forhold til å gjøre denne livsstilsendringen. Skal jeg helt på ekte gå inn for å spise plantebasert? Og skal jeg gå for å hovedsaklig spise plantebasert eller skal jeg gå “all in?”
100% veganer kommer jeg aldri til å bli, det tror jeg at jeg kan si med 100% sikkerhet. Og med det mener jeg ganske enkelt at selv om jeg nå bestemmer meg for å endre radikalt på kostholdet mitt så kommer jeg ikke til å kaste skinnjakken min, eller slutte å gå med ull når det er kaldt. Om jeg velger å kjøpe nytt i ull når det blir nødvendig kan jeg ikke gi et svar på her og nå, men foreløpig er hovedfokuset mitt hva jeg spiser og drikker. Så kan man jo spørre seg om denne tanken om å ikke bli tvers gjennom veganer er en del av motstanden eller ikke. Det kan jeg med sikkerhet si at den ikke er.
Motstanden, eller ambivalensen jeg kjenner på, handler jo rett og slett om den indre konflikten. “Vil jeg virkelig dette? Jeg kan ikke vente med å komme i gang!”
Ambivalens er en helt vanlig, og viktig faktor å være klar over, når man går inn for å endre adferd. Enkelt forklart er ambivalens konflikten mellom det å ville endre en atferd og det å ikke ville. Og det er litt der jeg er nå.
Jeg er helt sikker på at jeg vil endre atferd, til en viss grad, men vil jeg virkelig gi opp alt? “Skal jeg aldri mer spise dette” kan jeg tenke når jeg spiser noe jeg liker godt og så kan jeg kjenne på den usikkerheten. Men så handler det om å ta et standpunkt da. Ta et standpunkt, stå for det og gjøre den jobben som kreves for å kunne gjøre nettopp det. Og det akter jeg å gjøre! Så foreløpig jobber jeg med det mentale og forbereder meg så godt jeg kan med å tilegne meg mest mulig kunnskap så jeg har et trygt og solid fundament når jeg tar beslutningen. Eller, når jeg setter den ut i live blir vel mer riktig å si. For beslutningen er tatt, men jeg venter en liten stund til. Jeg skal nemlig til Oslo med min datter fra i morgen til torsdag(forutsagt at toget går da……) og jeg har ikke lyst til å ødelegge den turen med å plutselig nesten ikke kunne spise noe.
Innerst inne vet jeg at det er ambivalensen som styrer og kontrollerer den tanken nå, og svak som jeg er så lar jeg den gjøre det. Men jeg vet at jeg vil etterleve min egen beslutning etter hvert, jeg må bare ta det i et tempo som er riktig for meg.
Klem Cissi
