RINGEN ER SLUTTET

Categories Blogg

Da jeg begynte å blogge i 2011 så het bloggen min Cissilife.blogg.no. Jeg elsket den bloggen, og uforståelig nok var det ganske mange andre som likte den også, men på et tidspunkt følte jeg meg presset til å slette den. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden jeg har angret på nettopp det.

Jeg har angret på at jeg lot meg påvirke av andres meninger om hva som var greit å dele og ikke på min blogg. Men det gjorde jeg altså og det gjør jeg fremdeles.

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For samtidig som gleden over at jeg fikk tilbake Cissilife navnet på bloggen var stor så mistet jeg fullstendig motivasjonen til å blogge. Hva som skjedde er ikke så nøye, men det tok fra meg all gleden i forbindelse med bloggen og når sant skal sies så er den fremdeles helt fraværende.

Jeg sitter her og skriver nå bare fordi jeg må være aktiv på bloggen så den ikke blir automatisk slettet. Hvor lenge jeg gidder det gjenstår å se, for slik det føles nå så får jeg neppe motivasjonen tilbake og da er det meningsløst å kaste bort tiden min på dette. Men jeg skal prøve litt til, i håp om at motivasjonen og skrivegleden kommer tilbake…

 

Klem Cissi

HVIS JEG BARE VÅGER…

Categories foto

I går var vi på besøk hos en kamerat som hadde bursdag. TV sto på og der gikk det et naturprogram som jeg så på med et halvt øye. Skulle gjerne fulgt med på programmet, men jeg var jo på besøk så jeg kunne jo liksom ikke helt det. Men det satt i gang noen tanker hos meg der jeg satt og tittet bort på skjermen innimellom.

Programmet var fra Afrika, jeg vet ikke spesifikt hvor for det fikk jeg ikke med meg, men det var så mye fin natur, så mange flotte dyr og et helt fantastisk lys. Tenk å få lov til å være der å fotografere. Det hadde vært en drøm!

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvis jeg bare hadde turt å reise til slike steder. Men det tør jeg ikke. Tror aldri jeg kommer til å våge det uansett hvor lyst jeg har. Jeg er for redd for å bli syk rett og slett.

Men det er mye spennende man kan fotografere her hjemme og, for all del.

Jeg pleide å ha kamera med meg uansett hvor jeg skulle og hva jeg skulle. Jeg jaktet det perfekte bildet.

Foreløpig har jeg ikke fått det, men jeg kan jo ikke gi opp. Eller, jeg gjorde vel egentlig det når helsen var så skral som den var de siste par årene før operasjonen. Jeg orket rett og slett ikke. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg er i mye, mye bedre form nå og har absolutt alle forutsetninger for å kunne bruke tid på denne hobbyen igjen. Og det har jeg også veldig lyst til. Jeg savner det.

Jeg savner planleggingen. Jeg savner forventningen hver gang jeg pakket kamerabagen og gikk ut. Jeg savner måten å se verden på når du ser den gjennom en linse. Jeg savner lyden av kameraet hver gang jeg foreviget et øyeblikk. Jeg savner utålmodigheten med å komme meg hjem for å gå gjennom alle bildene. Jeg savner til og med skuffelsen de gangene det ikke var noen bra bilder der.

Det ga meg så utrolig mye å holde på med foto og jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det har tatt meg så lang tid å gå tilbake til det.

En gang i fremtiden blir det kanskje min tur å få reise til mer spennende strøk med kamera i bagen. Hvis jeg bare våger….

 

-Cecilie

Å VÆRE UFØR ER INGEN SKAM!

Categories ufør og kronisk syk

Men etter å ha lest en artikkel på tv2.no i går så er det kanskje mange som føler det annerledes. Faktisk føler mange uføre på den skammen hver dag og det er ikke greit. Men det vil aldri bli bedre hvis vi tillater at uvitende, arrogante huleboere stigmatiserer og generaliserer oss. Da må vi snakke om hvordan det faktisk er å leve som ufør, og vi må snakke høyere enn de nevnte huleboerne.

I hovedsak generaliseres vi alle ned til en gruppe late løgnere og svindlere i en Facebook gruppe. Og jo da, det finnes nok en og annen blant alle landets uføre som er nettopp det. Akkurat slik de finnes blant arbeidstakere og arbeidsgivere!

Det finnes lærere og barnehageansatte som forgriper seg på barn. Det finnes politifolk som ruser seg på illegale stoffer. Det finnes fengselsbetjenter som stjeler. Jeg kunne ramset opp alle de yrkesgruppene jeg kommer på og samtidig nevnt hvordan enkeltindivider i de ulike jobbene er både late, løgnere og svindlere. Det finnes uærlige arbeidstakere, og arbeidsgivere, akkurat slik det finnes uærlige mennesker som har lurt til seg en uføretrygd. Det finnes enkelt og greit en del uærlige mennesker i verden, punktum.

Men så har du alle oss andre. Vi som ikke er uærlige. Vi som gråter over tapt arbeidsevne og har reelle og alvorlige helseproblemer. Dere som jobber hardt hver eneste dag uansett hvor sliten dere er for å forsørge dere selv og familien. Og så det som vi har felles enten vi er ufør eller i jobb, vi som betaler vår skatt og på den måten er med på å opprettholde velferdsstaten. For mange ser ut til å glemme at det betales skatt av uføretrygden også. Og for mange av oss er den skatten det lille bidraget vi har å gi fellesskapet og tro meg når jeg sier at de fleste av oss bidrar med glede!

De fleste av oss hadde vært villig til å gjøre hva som helst for å klare og jobbe. For å få være en del av samfunnet. For å bidra. Men vi klarer ikke det. Og de færreste av oss spekulerer i hvor mye vi kan jobbe utenom trygden for å ikke miste trygd, for vi er for syk til å fungere i jobb i det hele tatt. Og så er det noen som faktisk klarer å jobbe litt og de applauderer jeg. Kudos til deg for at du bidrar med det du har helse og overskudd til å bidra med. Du kunne jo valgt å bare motta trygden din og heller bruke overskuddet på reiser, fest og moro. Det perspektivet er det visst ikke interessant å se det i.

Jeg kan si mye om det å være kronisk syk og det å være ufør og når det nå blir gjort endringer her på bloggen neste uke så skal jeg skrive mye om begge deler!

Jo da, jeg skriver mye om de gode dagene eller de gode øyeblikkene i løpet av en dag, men så hører dere ikke noe om alle de dårlige. Det skal det bli en forandring på nå! Jeg skal skildre den uføre hverdagen på bloggen jeg. Jeg skal male et bilde av kronisk sykdom for deg jeg, så du kanskje en gang i fremtiden evner å forstå at det å være syk, det er en fulldøgnsjobb i seg selv!

 

-Cecilie

NÅR DU FÅR REALITETEN SLENGT MIDT I FLEISEN…

Categories Trening

Jeg har merket på trening denne uken at jeg har vært borte fra trening i to og en halv uke. Hjelpe meg så mye kondis og styrke jeg har mistet på den tiden. I dag fikk jeg den realiteten midt i fleisen og det var ikke sånn super gøy….

Step/styrke intervall. En time jeg ikke har vært med på veldig mange ganger, men jeg har ikke hatt problemer med å henge med hele timen tidligere. I dag var situasjonen en ganske annen.

Timen skulle begynne kl 17 så jeg gikk bort litt over kl 16 så jeg fikk løpt litt på tredemøllen først.

Første løpeøkt etter skaden og den var tung, men det gikk likevel bedre enn forventet. Hadde det ikke vært for at jeg skulle på time så kunne jeg fint løpt ganske mye lengre i det forholdsvis rolige tempoet jeg hadde lagt meg på. Men så kom jeg altså på step/styrke timen…..

Dette var en 55 minutter lang time og allerede etter 15 minutter tok jeg meg selv i å se på klokken for å se hvor lenge det var igjen. Jeg var helt kjørt….Og enda var det lenge igjen.

Etter hvert ble jeg både svimmel og kvalm. Du vet, sånn du blir i begynnelsen når du aldri har trent og bare kaster deg ut i det. Sånn føltes det som det var for meg i dag. At jeg aldri hadde trent i hele mitt liv og nå skulle jeg løpe opp Stoltzen. Og så er det det med den kvalmen da….. Med en gang jeg kjenner antydning så slutter jeg å presse meg, for jeg blir livredd vet du. Så jeg sneik meg til mange pauser i løpet av den timen i dag gitt. Men, men, jeg møtte opp og jeg gjennomførte så godt jeg kunne ut i fra mine forutsetninger. Og det viktigste nå er at jeg endelig er i gang igjen og nå er jeg en dag nærmere å være tilbake i den formen jeg var når jeg skadet meg og måtte ta en pause.

Det blir trening både i morgen og søndag og. Her er det ikke tid til noen hviledag, jeg skal tilbake i form og jeg skal tilbake i klærne mine!

Hvordan skal du bruke din helg?

 

-Cecilie

JEG HAR TATT ET VALG!

Categories Trening

Men først: Jeg er så glad, så glad!!! Fikk svar fra support allerede i dag og de skal hjelpe meg å bytte adresse på bloggen så jeg får det navnet jeg vil ha. Det blir ikke før i neste uke så jeg har ikke tenkt til å røpe noe mer enda, men jeg gleder meg stort!

Så til dagens tema. Jeg har tatt et valg. Et personlig valg. Et for meg viktig valg. Jeg velger heretter bort alkoholen. Jeg velger å bli avholds. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall for i år. Og da mener jeg hele 2023.

Og så tenker du kanskje at “ja, ja, det ble vel en drink for mye på tirsdag når dere feiret fem års jubileum da, men det kommer du jo over igjen.” Men nei, det har ingenting med tirsdag å gjøre faktisk. Eller, jo kanskje litt, for mens jeg satt der og koste meg med en drink etter maten så tenkte jeg at jeg hadde kost meg minst like mye med et glass Pepsi Max. Kanskje mer faktisk. Og ikke bare fordi at jeg elsker Pepsi Max, men fordi at det eneste alkohol gir meg er angst. I det jeg har drukket et glass vin eller en cider eller hva det nå måtte være så melder angsten seg, for i det jeg inntok alkoholen så fratok jeg meg muligheten til å ta kvalmestillende hvis kvalmen skulle komme. For det står i pakningsvedlegget at de ikke må blandes med alkohol og at de til og med kan virke mot sin hensikt hvis de taes etter man har inntatt alkohol så da tør jeg selvsagt ikke det. Og tryggheten min er å vite at hvis kvalmen blir for ille så har jeg mine kvalmestillende tabletter som ordner det for meg. Den tryggheten er ikke verdt å ofre for noe!

Den angsten for kvalme og oppkast har blitt veldig mye verre (trodde ikke det var mulig jeg heller!) etter operasjonen og da er det et enkelt tiltak å droppe alkohol for å slippe angst i den settingen.

Men det handler ikke bare om angst.

https://www.tiktok.com/@cissilife/video/7195520133857676549?_r=1&_t=8ZXjlFZOQuz

 

Jeg vil også satse mer på treningen.

Tok på meg en turbukse i sted, og den var altså så trang over lårene og i livet at jeg ikke orket å gå med den. Jeg har lagt på meg 12kg og det er jo bare tragisk. Og da er vi inne på mitt forskrudde forhold til mat og det å spise, men det kommer det mer om i senere innlegg. Jeg er tilbake til å hate det jeg ser i speilet og jeg mistrives igjen i egen kropp og sånn vil jeg ikke ha det! Så ja, noe av motivasjonen for å satse 100% på treningen er uten tvil å gå ned i vekt, men hoved motivasjonen er at jeg vil se resultater i form av en trent kropp. Jeg legger ned såpass mye tid og innsats i den treningen, og nå skal det bli enda mer, at jeg ønsker å se resultater av det jeg investerer. Jeg trenger ikke egentlig å gå ned i vekt en gang, det er ikke lengre tallene på vekten som er viktig, men ned en størrelse i klær skal jeg!

Det innebærer selvsagt at bloggen etter hvert vil ha mye fokus på trening, friluftsliv og kosthold og det er noe jeg gleder meg til å dykke dypere ned i.

2023 kommer ikke til å bli et kjedeligere år fordi om jeg har bestemt meg for å gå gjennom hele året edru, jeg tror tvert i mot at det blir et mer givende år enn det jeg har hatt på lenge! Blir du med meg på reisen?

 

-Cecilie

 

JEG HAR SÅ MYE PÅ HJERTET…..

Categories Blogg

Nok en søvnløs natt snegler seg av gårde. Øynene verker, jeg er så trøtt, men hodet slår seg ikke av. Det er om natten kreativiteten min våkner og når den først våkner så holder den det gående i noen netter. Nå for tiden er den lys våken.

Det virrer med ord og tanker, setninger og ordspill i hodet mitt. Jeg har så mye jeg vil skrive om på bloggen, men det passer liksom inn under adressen til denne bloggen. Samtidig er mye av det jeg vil dele relatert til det faktum at jeg ble operert og fikk et nytt liv så jeg vil ha med meg historien videre på bloggen. Jeg vil bare endre adresse.

Klokken bikker over fra natt til tidlig morgen. Jeg har lagt og vridd meg i syv timer. Har jeg ikke sovnet til nå så sovner jeg nok ikke heller. Jeg står opp. Begynner å undersøke hvordan eller om jeg kan skifte adresse på bloggen. Det ser ikke ut til at det er mulig. Hva gjør jeg da? Tar en Cecilie og lager enda en ny blogg? Nei, ikke denne gangen! Ikke enda i hvert fall.

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg sender en mail til support og spør hvordan jeg kan gå frem hvis jeg vil blogge på en ny adresse, men ta med meg denne bloggen. Aner ikke hvor lang tid det tar å få svar, men jeg har i hvert fall noe på gang. For jeg har lyst til å fortsette og blogge. Ikke fordi jeg tror du eller noen andre har noen interesse av å lese om hva som foregår verken i livet mitt eller i hodet mitt. Selv om det skal sies at det hodet er en smule forskrudd så en viss underholdningsverdi kan galskapen kanskje ha fra tid til annen. Men poenget er at jeg har lyst til å skrive, det er en hobby for meg og den kjekkeste måten å utøve den hobbyen på det er å blogge synes jeg. Så da bestemmer jeg meg for å fortsette med det. Igjen…

I det mørket begynner å slippe taket utenfor glipper jeg sånn med øynene at jeg knapt klarer å holde de oppe. Jeg må sove litt. Og endelig får hodet litt fred. Jeg har gjort det jeg kan for å sette planen for bloggen videre ut i live, nå kan jeg skru av alt og bare sove. Og jeg sovner. Herregud så deilig!

Knappe tre timer har gått siden øynene gled igjen og jeg falt i søvn. Det er på tide med tur nummer to for hundene. Det gjør i grunn godt å komme seg ut. Det er blitt langt på formiddag nå så jeg kan ikke sove mer uansett. Da hjelper den friske luften.

Dette er sånt jeg vil skrive om videre på bloggen. Jeg vil spy ut meninger om idioter som kjører mot enveiskjøringen på parkeringsplassen på Horisont eller respektløse barnehagetanter som syns det er helt greit å dra en hel jævla barnehage inn på altanen vår i tide og utide. Jeg vil skrive om IBD livet med alt det innbefatter. Jeg vil skrive om fatigue og søvnløshet. Jeg vil skrive om trening og kosthold og mitt forskrudde forhold til mat og det å spise. Jeg vil skrive om hundene og turene vi går på, jeg vil skrive om turene jeg går på uten hunder. Jeg vil skrive om alle de små og store øyeblikkene som til sammen utgjør livet mitt. Og jeg forventer som sagt ikke at noen skal ha noen interesse av å lese det, men jeg har interesse av å skrive det og det er det som betyr noe!

 

-Cecilie