Måned: juli 2021

Nå er jeg jo strengt tatt godt inne i uke åtte før jeg i det hele tatt har fått gitt en oppdatering på de to foregående ukene, men det har sine grunner.

Uke seks og syv var utfordrende uker med mye kvalme og påfølgende mye angst. Derfor har jeg rett og slett ikke orket å blogge. Det er ikke det at jeg har vært mer kvalm disse ukene enn det jeg var de første ukene, men det var et lite slag i trynet å kjenne at kvalmen var tilbake når jeg trodde den var borte for godt. Slik det ser ut nå er den kommet for å bli. Ikke hver dag, men ofte. Litt for ofte, men det må jeg bare lære meg å leve med. Jeg kan ikke gå rundt å ha angst 24/7 på grunn av dette så jeg må bare utfordre meg selv på det. Det jeg derimot ikke gidder, er å gnåle om kvalme og angst uke etter uke så jeg skal heller skrive noen ord om det hvis kvalmen noen gang slipper tak.

Bortsett fra kvalme og litt udefinerbare vondter rundt omkring i magen så har jeg det nå veldig bra etter operasjonen. Faktisk har jeg det så bra nå at jeg tenker at jeg legger selve operasjonen på hyllen. Det har gått så lang tid nå at livet mer eller mindre er helt tilbake til normalen så heretter blir det mer blogg om livet generelt og mindre om operasjonen spesifikt. Men det faktum at jeg var så plaget av det mellomgulvsbrokket og ikke minst det at jeg har blitt så mye bedre etter operasjonen er likevel så sentralt i det livet jeg nå tar fatt på og ser frem til å leve at jeg tenker at det fortsatt er verdt å blogge om og at bloggtittelen er like riktig fortsatt. For selv om jeg ikke lever noe spennende liv på noen måter så går jeg nå et liv som normalvektig i møte og innleggene fremover kommer nok til å handle en del om motivasjon, trening og det å holde vekten. Og ikke minst gjør en seg noen tanker og kjenner på noen følelser når man endelig er ute av kategorien overvektig og det er vel kanskje det jeg alltid har likt best å skrive om på bloggene mine, tanker og følelser, så det får du nok en del av fremover.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Men for å ta en kjapp oppsummering, for siste gang, av uke seks og syv så har det absolutt gått fremover disse ukene også.

Kjæresten kunne blant annet endelig ta meg med ut på date igjen og da prøvde jeg meg på en drink. Med alkohol….. Jeg måtte jo liksom prøve og se hvordan kroppen reagerte på det også. Men foreløpig smaker ikke alkohol noe særlig og jeg ble uvel av det så jeg ga meg etter halve drinken. Brukte forøvrig over to timer på å få i meg den halve drinken så det sier vel litt om hvor lite det smakte meg, men nå har jeg i hvert fall prøvd. Venter en stund med alkohol enda heller. Men det var veldig kjekt å endelig kunne nyte en date i koselige omgivelser med den fineste jeg vet uten å plutselig måtte bryte opp og reise hjem fordi jeg fikk vondt i magen.

Spising går også helt fint nå. Jeg tenker ikke lenger over hvor store biter jeg tar, men passer på å tygge godt før jeg svelger. Det eneste problemet når jeg spiser er at jeg ikke kan drikke slik jeg vil når jeg blir tørst av maten. For jeg kan ikke bare skylle nedpå med store slurker drikke. Jeg må ta en og en slurk, små slurker, og vente litt mellom hver slurk. Det er jo ikke egentlig et problem, det er bare litt irriterende. Men en lav pris å betale for å igjen kunne kose meg med god mat uten å bli dårlig så den betaler jeg gjerne.

Ellers er det ikke så mye å si om disse to siste ukene egentlig. Oppussingen går sakte men sikkert fremover og siden det egentlig er det jeg holder på med i dag så får jeg vel avbryte nå og komme meg tilbake til arbeidet. Jeg gleder meg til å tenke mer på livet og mindre på operasjonen fremover og håper du kan finne inspirasjon i det jeg skriver dersom du ønsker å gå ned i vekt eller å holde vekten, men synes det er vanskelig. Vi kan nok klare det sammen!

Etter hvert nå så håper jeg at bloggen skal handle mindre om operasjon og mer om livet etter. At jeg kan oppdatere dere på hvordan det går med oppussingen, dele ord og bilder fra opplevelser og erfaringer jeg gjør meg i livet og forhåpentligvis tegne et bilde av en forbedret livskvalitet etter operasjonen. Men ting tar tid. Og ikke bare med meg og min tilfriskning etter operasjonen. Vi har også møtt på første hinder i oppussingsarbeidet. 

Når vi fjernet de gamle klesskapene på soverommet og rev opp litt av det gamle gulvbelegget som var under skapene så så vi at betongen i soveromsgulvet var smuldret helt opp i ene hjørnet. Hvor mye av gulvet som egentlig er sånn gjenstår å se, men før vi kan gjøre noe mer på soverommet må det komme fagfolk leid inn av borettslaget for å støpe nytt gulv. Så nå er det bare å vente. Da er det festlig at vi bestemte oss for å bruke fellesferien på å pusse opp. Not! Men vaktmesteren er på saken så vi håper at ting ikke skal ta for lang tid, men tid vil det ta. I mellomtiden får jeg sitte her og dagdrømme om det ferdige resultatet.

Jeg gleder meg sånn til vi er ferdig med all oppussing og møbler og alt er kommet på plass. Jeg gleder meg til å skape og bevare den hjemmekoselige atmosfæren som gjør hjemme til hjemme. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Vi er så heldig å ha en kamerat som hjelper oss med oppussingen. Han har mye erfaring med oppussingsarbeid og vet råd når vi ikke helt har peiling selv. Og jeg er så heldig å få arve både det ene og det andre av hans mor igjen. Når hun vil skifte ut klær i garderoben sin så ringer hun til meg og jeg får fornyet min garderobe med klær hun har gått lei av. Sko ender jeg også ofte opp med når jeg går der i fra.

I går var det blomster hun ville kvitte seg med og jeg fikk komme og hente. 

Fire nydelige orkideer og tre andre blomster som jeg ikke en gang vet navnet på fikk jeg med meg. 

Foreløpig er de tilfeldig plassert rundt omkring i stuen (vi har nesten et helt soverom i stuen også nå så det er trangt om plassen), men jeg gleder meg til å pynte ordentlig opp med de når vi en gang blir ferdig med oppussingen. Forutsatt at jeg klarer å holde liv i de lenge nok til det da…..

På grunn av dette gulvet på soverommet fikk vi oss en ekstra hviledag i går også og det gjorde godt for min del. Formen har komt seg igjen heldigvis, men jeg må nok ta det litt mer med ro i dagene som kommer enn det jeg gjorde de første to dagene. Enn så lenge blir det nok like mye operasjon som det gode livet etter her på bloggen. Men at det gode livet ligger der fremme et sted og venter på meg, det er jeg helt sikker på!

Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått over en måned siden operasjonen allerede. Til tross for at jeg har gjort absolutt ingenting disse fem ukene så har tiden flydd. Og godt er det! Nå har jeg det nemlig veldig bra. Veldig mye bedre enn de foregående ukene faktisk.

Dette var meg for fem uker siden. Formen var elendig, smertene store og usikkerheten på om jeg hadde gjort det rette var lammende. I dag er formen ganske så bra, sett bort i fra det jeg tror skyldes vitaminmangel, smertene har nesten sluppet helt taket og jeg er nokså sikker på at det å gjennomføre operasjonen er noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg har enda ikke kjent antydning til smerter i forbindelse med måltid slik jeg gjorde hver gang jeg spiste noe før operasjonen. Porsjonene med mat er nå på størrelse med en barneporsjon og jeg kan spise hele porsjonen helt uten problemer. Før operasjonen fikk jeg ikke i meg så mye før smertene satte inn og jeg som oftest bare måtte gå og legge meg fordi jeg ble så dårlig. Med forbehold om at jeg tar gledene på forskudd her så tror jeg jammen meg at operasjonen var løsningen på problemet og at jeg igjen kan kose meg med måltidene. Spesielt nå som det ikke lenger er så nervepirrende å spise. Jeg sitter ikke lengre med hjertet i halsen og er livredd for at maten skal sette seg fast i spiserøret når jeg spiser. Etter to uker med vanlig mat har jeg ikke opplevd problemer med å svelge en eneste gang. Og jeg har utvidet horisonten når det kommer til mat ganske så bra i løpet av denne siste uken.

Jeg våget meg til og med på litt skikkelig junk food. Ikke fordi at det var et mål i seg selv å kunne spise det, men fordi at det var noe av det verste jeg kunne spise før operasjonen. Ikke bare fikk jeg store smerter i magen av det, men det var også vanskelig å svelge på grunn av brokket jeg hadde så jeg måtte jo teste ut hvordan det var å spise det nå etter operasjonen. Og det gikk så fint så. Riktignok fikk jeg bare i meg ? av burgeren og orket ikke noe av pommes frittes’en, men jeg hadde ingen problemer med å svelge maten og ingen smerter etter jeg hadde spist. Jeg har også spist salat, egg og spaghetti for å nevne noe, alt uten et eneste problem. Og selv om jeg fortsatt tar små biter og tygger frustrerende lenge før jeg svelger maten så bruker jeg ikke lengre hele evigheten på å spise et måltid. Ting er i ferd med å normalisere seg og det føles utrolig godt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kvalmen ser ut til å være et tilbakelagt kapittel endelig, men angsten har satt seg på en måte jeg ikke har opplevd før så den følger meg hvor enn jeg går om dagen. Forhåpentligvis slipper den taket etter hvert den også, med litt egeninnsats fra meg. 

Uke fem har altså vært en god uke, med lite smerter og en hverdag som er så godt som tilbake til normalen. Det passer jo veldig bra med tanke på oppussingen vi skal i gang med for alvor fra i dag av.

Du har kanskje lagt merke til at det har blitt postet flere innlegg på en dag på denne bloggen som ikke helt samsvarer med innholdet i de ulike blogginnleggene? Kanskje kjenner du igjen innleggene fra bloggen livetetteroperasjon her på miniblogg? Vel, det er fordi jeg valgte å lage et nytt navn på bloggen min og eneste måten å gjøre det på, så vidt jeg klarte å finne ut var å lage en ny blogg. Så da gjorde jeg det.

Livetetteroperasjon ble litt for uspesifikt følte jeg. Det var mer riktig å få med at det er refluksoperasjon jeg snakker om så derfor laget jeg denne nye bloggen og har de siste dagene brukt tiden til å kopiere innleggene fra den første bloggen over til denne. Nå er alle de gamle innleggene kommet med her på den nye bloggen så da kan jeg igjen begynne å oppdatere dere på hvordan det går. For ting går stort sett bra. Allmenntilstanden er ikke helt på topp, men jeg mistenker at det skyldes vitaminmangel. Jeg ba legen om å ta blodprøver for å sjekke dette forrige uke så jeg regner med at jeg får svar på det i løpet av kort tid nå. Skulle det derimot vise seg å ikke være noe vitaminmangel på gang så må jeg kanskje ha meg en tur til legen igjen for helt i form er jeg ikke. Men jeg føler meg ikke syk på noen måte, bare veldig slapp og sliten. Som om kroppen plutselig visner og bare det å sitte oppreist blir tungt. Har hatt det sånn før og da har det alltid vært mangel på både vitaminer og jern i kroppen, noe som er ganske vanlig for oss med UC.

Vi har, til tross for en litt redusert allmenntilstand så smått komt i gang med oppussingen og med små pauser innimellom så klarer jeg heldigvis å bidra. Bortsett fra noen små, udefinerbare ubehageligheter som kommer og går i magen så har det gått helt fint å jobbe heldigvis. I dag skal vi ut å se på tapet til soverommet og det gleder jeg meg til selv om det å gå i butikker er litt utfordrende for tiden. Jeg blir rett og slett stresset og uvel, klam og kald, svimmel, huden i ansiktet begynner å prikke og jeg føler at jeg ikke får luft. Jo da, jeg vet selv at jeg her beskriver et begynnende panikk anfall og jeg er fullstendig klar over at det er det som foregår når jeg er inne på butikken så jeg klarer å bevare roen heldigvis, det er bare sykt ubehagelig mens det står på og noen ganger henger det i noen timer etter at jeg har kommet hjem. Men jeg skal få kontroll over det der igjen, det er bare en ny kneik jeg må over og den utfordringen tar jeg på strak arm!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du skal få en litt mer utfyllende oppdatering på hvordan ting går i morgen. I dag ville jeg egentlig bare titte innom for å si at det fortsatt er meg som skriver og hvorfor jeg gikk fra en blogg til en annen. Takk for at du fortsatt følger meg!

Denne uken har vært nesten som en hvilken som helst vanlig uke. Bortsett fra litt små vondter rundt om kring i magen som kommer og går, et sår som ikke har grodd ordentlig enda og litt indre stress i forbindelse med måltider så begynner operasjonen absolutt å slippe taket nå.

Jeg har bare måttet ta en kvalmestillende i løpet av hele uke 4, noe som er en ekstrem forbedring fra de foregående ukene og uten tvil den fremgangen jeg setter mest pris på. Jeg blir fortsatt litt uvel etter jeg har spist, men jeg tror det handler mer om at jeg fortsatt er rimelig nervøs når jeg spiser og rett og slett får en liten reaksjon når måltidet endelig er over. Det er en tidkrevende prosess å spise, men jeg begynner så smått å kose meg med maten igjen selv om jeg også er nervøs gjennom hele måltidet. Jeg satser på at det slipper taket etter hvert det også, jeg har enda ikke opplevd antydning til svelgeproblemer så jeg har jo ikke egentlig grunn til å være nervøs. Det jeg merker er at maten passerer gjennom ventilen litt tregt så jeg kjenner når den “sklir” gjennom og det kan surkle litt nedi der, men ikke sånn at det er plagsomt på noen måte. 

Denne uken har jeg også endelig begynt å gå ordentlige turer med hundene igjen. Jeg kan nå stå opp og gå rett ut på tur med de før jeg spiser frokost slik som jeg alltid har gjort. De første tre ukene ble jeg fort kvalm hvis jeg gikk for lenge uten mat, selv om jeg ikke kjente sultfølelse, men sånn er det ikke lengre. Sultfølelsen er tilbake, men kvalmen uteblir selv om jeg blir sulten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble også nye negler denne uken. 

Ikke det fineste arbeidet jeg har gjort, og ikke de lengste neglene, men det var kjekt å endelig få gjort det igjen. Kommer nok til å begynne å sette meg ned et par ganger i uken igjen nå med øvehånden min og leke meg litt. Jeg har jo så lyst til å bli bedre på både selve neglestøpingen og dekor, men den veien er fryktelig lang for min del og flink kommer jeg aldri til å bli. Men jeg kan bli bedre enn jeg er og det er godt nok for meg.

Jeg har også vært ute og spist denne uken. Det var en heller ubehagelig opplevelse egentlig, men det var bare fordi at jeg var enda mer redd for at maten skulle sette seg fast når jeg satt ute blant folk og spiste enn når jeg er her hjemme. 

Vi spiste bare en liten, lett lunsj og det var veldig kjekt å føle på det å kunne gjøre det igjen, men samtidig ble jeg veldig stresset av det hele og fikk rett og slett angst av det. Den angsten har kommet litt ut av kontroll i denne prosessen så det er noe jeg må gripe fatt i nå, for sånn vil jeg ikke ha det. Det skal jeg snakke mer om i et eget innlegg for det er mye å si rundt akkurat det.

Det som derimot er veldig gøy, er at jeg prøvde meg på å drikke brus når vi var ute og spiste lunsj og det gikk helt fint.

Riktignok klarte jeg bare å drikke halve denne flasken og det tok meg tre gode timer å drikke “alt” det, men jeg opplevde ingen ubehageligheter i forbindelse med å drikke brus så da er den barrieren brutt og jeg kan offisielt drikke brus igjen. Men, jeg er livredd for å legge på meg igjen nå når jeg tross alt endelig har gått så mye ned i vekt så jeg kommer ikke til å drikke brus i tide og utide. Faktisk trenger jeg bare å gå ned ett kilo til nå så er jeg 40kg lettere enn da jeg var på mitt tyngste for 5-6 år siden og det var den gang en drøm jeg trodde var helt uoppnåelig. Nå er den i aller høyeste grad innen rekkevidde. 

Og siden vi snakker nå om vekt nå…. Jeg har ikke gått ned noe denne uken. Har ikke lagt på meg noe heller heldigvis og jeg er ikke så sikker på om det egentlig helt stemmer at jeg ikke har gått ned heller. Jeg tror det har mer med forstoppelse og menstruasjonssyklus å gjøre, uten at jeg skal gå i detaljer på det. Men forstoppelse har blitt et problem for meg etter operasjonen og det faktum at jeg ikke har fått vært på do i det hele tatt denne uken påvirker nok vekten, men jeg satser på at det går seg til nå som jeg har begynt å gå lengre turer og lever mer normalt igjen. Jeg håper i hvert fall det.

Uke fire har vært en bra uke og jeg friskmelder herved meg selv 100% etter operasjonen og går tilbake til å leve livet til det fulle. Nå skal jeg ta tilbake kontrollen over angsten og bare kose meg og nyte hver dag. Det er godt å føle seg som seg selv igjen!

Lørdag var endelig dagen her. Jeg kunne begynne å spise “vanlig” mat igjen. Ikke flytende, ikke most, men mat som faktisk må tygges. Jeg var livredd….

Etter å ha levd tre uker på først flytende og så most mat, skulle jeg for første gang få et ordentlig inntrykk av hvordan det ville være å svelge mat igjen. Svelgevansker er en vanlig komplikasjon etter denne type operasjon og jeg fryktet (som vanlig?) det verste, så jeg begynte veldig forsiktig. Yoghurt med litt frokostblanding i føltes som en trygg start og det var det. Ingen problemer med å svelge det, men jeg tygget lenge og vel på hver eneste bit av frokostblandingen for å være sikker. 

Etter hvert prøvde jeg meg på en brødskive med leverpostei. Uten skorpe. Jeg var så nervøs mens jeg spiste den at jeg rett og slett var dårlig når det måltidet endelig var over, men det var ingen grunn for å være nervøs. Det gikk veldig fint å spise det også.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Enkle middager har jeg også fått i meg. Foreløpig har jeg trådd forsiktig også her så det har gått i pølser og potetsalat, fiskekaker og omelett med ost og pølse i. Jeg skal utvide horisonten etter hvert, men jeg tar det rolig.

Tok opp akkurat det der med middager og sånn med legen min i dag. Jeg måtte inn på en kontroll for da jeg fjernet stripsene fra de fem små snittene etter kikkhull inngrepet var det selvsagt et av de som ikke hadde grodd. Det måtte legen se på så da benyttet jeg sjansen til å spørre. Kan jeg spise hva som helst nå? Når kan jeg ta et glass vin til maten?

Svaret var enkelt. Vær forsiktig i en måned eller to til. Ikke drikk alkohol enda. Helt greit, jeg har ikke det store behovet for å drikke alkohol, men jeg savner å kunne dele en flaske rødvin til et godt måltid med min kjære. Og det skal jeg gjøre igjen, bare ikke helt enda. Først et par tre måneder etter operasjonen kan jeg prøve meg på sterk mat og alkohol. Sterk mat for meg er taco og nachos. Sterkere enn det klarer jeg ikke å spise på grunn av kolitten, men siden det er sterk mat for meg må jeg likevel vente en stund enda. Så da venter jeg og prøver meg frem med mildere retter i mellomtiden. Har fryktelig lyst til å prøve salat, men er redd det blir vanskelig å svelge fordi det vil være vanskelig å tygge den ordentlig før jeg svelger den. Men jeg må jo prøve meg frem. Det er bare en måte å finne ut av det på og det er å spise det. I verste tilfelle setter det seg fast så får jeg jo bare håndtere det på et vis. Om en stund…. Er ikke helt klar for det enda. 

Såret jeg var inne til kontroll med så for øvrig fint ut og vil trolig lukke seg av seg selv med tiden. Det ble satt en kompress på i dag som jeg skal skifte ut med vanlig plastertape i morgen. Ikke noe stort drama der altså.

Uke tre har vært en berg-og-dalbane av gode og mindre gode dager. Smertene har avtatt nesten helt, men det er den kvalmen da. Den kommer og går. Etter to gode dager uten noen plager er den plutselig tilbake og jeg føler at ting går helt i gal retning, men så er jeg i fin form igjen neste dag for så å være kjempe dårlig dagen etter der igjen. Forhåpentligvis vil det gå over nå i uke fire for nå orker jeg snart ikke mer kvalme og alt det den fører med seg for meg.

Ellers har egentlig uke tre vært ganske lik som uke to. Jeg spiser fortsatt most mat, men det er siste dagen i dag. I morgen skal jeg begynne å spise helt vanlig igjen, noe jeg ser frem til med skrekkblandet fryd. Med trykk på skrekk egentlig. For jeg gruer meg. Jeg vet ikke enda om jeg har noen svelgevansker etter operasjonen og hvor omfattende de i så fall er. Det går helt fint med most mat så lenge jeg lar det gå litt tid mellom hver skje eller gaffel jeg putter i munnen, men er jeg for rask merker jeg at det hoper seg opp nedover i spiserøret og at det tar litt tid før det passerer gjennom ventilen, men ikke verre enn at det er smått ubehagelig der og da. Forhåpentligvis blir ikke vanskene større av at jeg nå må tygge maten selv før jeg svelger den. Jeg må jo bare huske på å tygge godt, ta små biter og bruke god tid. Jeg gleder meg jo til å kunne spise vanlig mat igjen.

Nå er det faktisk bare en uke igjen så skal jeg være helt rehabilitert etter operasjonen og hverdagen og livet kan gå helt tilbake til normalen. Det jeg gleder meg mest til med det er å ta opp igjen fotograferingen og legge ut på tur med kameraet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal bruke uke fire til å forberede meg og kroppen på å leve normalt igjen. Gjøre de daglige turene litt lengre fra dag til dag, begynne å gå lette motbakker, gå små turer med hundene, spise god mat og bare ta tilbake hverdagen rett og slett. Jeg gleder meg til det altså.

Uke tre har kanskje vært den vanskeligste uken fordi dagene har vært så utrolig uforutsigbare så nå krysser jeg fingrene for at uke fire blir en veldig mye bedre uke. Kanskje får jeg lagt de neglene i løpet av helgen og? Det ble nemlig ikke forrige helg og foreløpig har jeg ikke helt funnet overskuddet til det. Om det skyldes det at jeg fortsatt spiser forholdsvis lite eller om det er fordi kroppen jobber med en helingsprosess skal være usagt, men jeg blir veldig fort veldig sliten og orker da veldig lite. Det håper jeg også at skal komme seg nå.

Jeg spiser fortsatt små porsjoner med mat men de er blitt større enn det jeg klarte å få i meg i løpet av uke to så det går jo fremover, tross alt. Har bare gått ned et kilo denne uken og det er bra. Jeg kan godt gå ned noen kilo til hvis det blir i det tempoet, men å miste flere kilo i uken var ikke noe særlig.

Nå skal jeg gjøre meg klar til første date etter operasjonen og det gleder jeg meg til. En stille og rolig kaffe date ikke for langt hjemmefra, men uansett en date med favorittmennesket mitt og mer enn det ber ikke jeg om. Håper du får en fin helg!

I 21 år nå har jeg vært overvektig. Både sykelig overvektig og “bare” overvektig. Veien tilbake til normalvektig virket uoverkommelig og på et tidspunkt ga jeg opp å i det hele tatt begynne på den veien. Heldigvis tok jeg til fornuft og gikk etter hvert fra sykelig overvektig til overvektig, men lengre kom jeg liksom ikke. Ikke før mellomgulvsbrokket begynte å lage problemer for meg. For selv om det har vært mye plager og smerter de siste 18 månedene så er det nesten så jeg tenker at det var verdt det, for nå er jeg normalvektig. 

Helt siden plagene begynte og jeg etter hvert fikk i meg mindre og mindre mat så merket jeg jo at vekten gikk nedover. Jeg har hele veien både veiet meg og regnet ut BMI’en min med jevne, eller heller ujevne mellomrom. Når situasjonen først var som den var så kunne jeg jo like godt utnytte den til det fulle og endelig oppnå målet mitt. Det krevde kanskje ikke hardt arbeid i form av å følge en stram diett og et strengt treningsprogram, men det har kostet mye likevel så den bonusen tar jeg i mot med den største takknemlighet. For i går veiet jeg meg igjen og regnet deretter ut BMI og der sto det, svart på hvitt; “din BMI viser at du er normalvektig.” Endelig!

Jeg kommer aldri til å få tilbake den flate magen eller den trente rumpen og de stramme lårene jeg hadde sist jeg var normalvektig, men det gjør ingenting. Det handler ikke om å ha en kropp å vise frem, det handler om helsegevinsten av å ikke lengre være overvektig. Det handler om alt som nå blir lettere, og dermed kjekkere å gjøre fordi jeg ikke bærer på all den unødvendige ekstra vekten. Det handler om en bedre livskvalitet og en mer aktiv hverdag. For når jeg bare er over disse fire ukene hvor jeg ikke får lov å gjøre så mye nå så skal jeg begynne å bevege meg igjen. Jeg skal ta dere med på turer i skog og mark, på fjellet. Jeg skal begynne å trene sammen med dere. Jeg skal komme i form og jeg vil ha deg med meg. Deg som også har gitt opp den veien mot normalvektig igjen. Sammen kan vi klare det. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg fikk kanskje en kickstart og uventet hjelp på grunn av helseproblemene, men motivasjonen min for å holde en sunn vekt og å få tilbake en sunn kropp er ikke noe mindre av den grunn og den motivasjonen vil jeg dele med deg. Blir du med? 

Trodde du jeg hadde gitt opp igjen nå? At nok en blogg var en saga blott? Det er i så tilfelle ikke veldig rart, men den gang ei gitt. Jeg er her enda jeg. Vi har bare hatt det litt travelt de siste par dagene og da har ikke bloggen blitt prioritert. Jeg er ikke lenger så opptatt av å blogge hver dag så det blir nok dager, og kanskje til og med perioder der jeg ikke lar høre fra meg, men når jeg føler for det så setter jeg meg ned og skriver noen ord til dere. 

Men hva har jeg egentlig drevet med de siste dagene? Har det vært noe spennende? Absolutt ikke!

Borettslaget driver og skifter ut alle radiatorene i alle blokkene og i dag tidlig var det vår leilighet som sto for tur. Vi har derfor måttet bruke de siste par dagene på å omorganisere hele stuen for at arbeidsfolkene skulle komme til radiatoren og ha plass å jobbe på og nå som det er begrenset hva jeg kan hjelpe til med så har det tatt litt tid. Så nå står stuen helt på halv åtte og sånn blir den stående, for den nye radiatoren eller hva det nå er de skal sette inn i stedet for det som var her er selvsagt forsinket. Når vi får den på plass vet vi ikke enda, men sannsynligvis en gang i neste uke. Og når den endelig er på plass kan vi begynne på våre planer, for vi skal bruke sommeren til å pusse opp og det gleder jeg meg veldig til. Kanskje ikke så veldig til akkurat den perioden med kaos og oppussingsarbeid i seg selv, men til vi er ferdig. Til vi har skapt et hjem sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har jo et hjem sammen nå også, men når vi flyttet sammen så flyttet jeg inn til henne i en allerede etablert leilighet og med meg hadde jeg noen av mine møbler fra min allerede etablerte leilighet så nå er det på en måte to hjem og to stiler som er presset sammen i et hjem. Litt mitt preg og litt hennes. Nå skal vi sette vårt preg på vårt hjem, sammen.

Og det er godt å ha noe å se frem til nå. Godt å ha noe og glede seg til.

Alle rom, bortsett fra bad og kjøkken (heldigvis!) skal pusses opp. Nå høres det ut som vi har veldig mange rom å pusse opp, det har vi ikke. Alle rom er egentlig bare soverom, gang, bod og stue så det er ikke så mye. Men det blir jo litt jobb likevel da. Spesielt siden jeg er totalt ubrukelig når det kommer til praktisk arbeid generelt så det er begrenset hva jeg kan bidra med, men jeg får hjelpe til så godt jeg kan. 

Nå er det fortsatt halvannen uke til jeg kan begynne å gjøre noe sånn på ordentlig så sånn sett gjør det jo ikke noe at den radiator tingen er litt forsinket. Forhåpentligvis er formen enda bedre også når den halvannen uken har gått, for dagene er fremdeles veldig opp og ned. Mye kvalme og det sliter jeg veldig med, men det må jo snart roe seg nå. Jeg håper i hvert fall det, for hvis dette er en vedvarende komplikasjon etter operasjonen for meg så har jeg et stort problem. Men jeg velger å være positiv og tro at det er forbigående fordi de har herjet med magesekken og at alt blir bra til slutt. Det må bli bra til slutt…