Forleden dag tok jeg med meg kameraet og gikk ut på tur i håp om å få tatt noen bra bilder. Jeg var forberedt på at det ville bli mange dårlige, men tenkte at det måtte da bli et og annet som i det minste var brukbart. Der tok jeg skammelig feil. Jeg har kommet helt ut av trening og har en lang vei å gå før jeg igjen er i stand til å ta helt gjennomsnittlige, brukbare amatør bilder.
Ganske tidlig i min “karriere” som hobby fotograf foretrakk jeg å bruke manuelle innstillinger på kameraet. Følte liksom at jeg kunne ta mer kred for de gode bildene når jeg selv hadde stilt inn kameraet på en god måte i forhold til lys og skygger, fokus og de tingene der. Når jeg nå var ute med kameraet igjen rotet jeg fælt med de innstillingene, men sta som jeg er så var det ikke et alternativ å bruke noe annet enn manuell innstilling. Jeg har jo kunnet det så det gjelder bare å friske opp igjen hukommelsen (håper jeg). Komme inn i det igjen.
Nå gikk jeg bare rundt omkring i nærområdet så det var begrenset hvor mange gode eller spennende motiver jeg fant, men det er jo også en del av det å være flink til å ta bilder. Det handler jo også om å se mulighetene, se motivene der andre “bare” ser en fjær, en sykkel, en blomst eller hva det måtte være og å klare å presentere det motivet på en måte som fanger blikket. Det er i hvert fall det jeg ønsker å strekke meg etter.
Da nytter det ikke bare å tenke at “den gamle sykkelen der kan sikkert bli til et kult bilde,” knipse sykkelen og gå videre. For jeg er fortsatt overbevist om at denne sykkelen er et utmerket bra motiv, jeg er bare totalt blottet for den kreativiteten som trengs for å se hvordan jeg skal utnytte det. Men jeg håper at kreativitet er noe som kan trenes opp og at jeg en gang skal komme dit at jeg klarer å tenke utenfor boksen og at det bare sprenger på med ideer når det dukker opp motiver på de mest utenkelige steder. Litt som denne sykkelen som bare sto lent inntil et av bosshusene i borettslaget her, full av siv og grønske.
Med tiden håper jeg at jeg skal komme meg på lengre turer med kameraet, men foreløpig føler jeg meg ikke trygg på å dra særlig langt hjemmefra på egenhånd. Hva jeg er så engstelig for, eller hvorfor vet jeg ikke egentlig, men jeg har noen tanker om det også. De skal jeg dele med deg neste gang jeg titter innom bloggen.
I prosessen frem til det ble avgjort at jeg trengte operasjon så måtte andre ting først utelukkes. En av de tingene var irritabel tarm (IBS). For å utelukke dette måtte jeg følge lavfodmap dietten i 6 uker. Dersom smertene i magen ble bedre av dette så var det sannsynligvis IBS som forårsaket alle plagene mine.
For å gå i dybden om IBS og lavfodmap måtte jeg skrevet en hel bok så det skal jeg ikke gjøre, men IBS er ikke en matintoleranse. Det var med andre ord ikke en potensiell matintoleranse jeg ble utredet for når jeg ble satt på lavfodmap dietten. Og ikke hjalp den på plagene mine heller så IBS kunne strykes fra listen.
Så har jeg som kjent også Ulcerøs Kolitt (UC). Det er heller ikke en matintoleranse. Bortsett fra mat som er sterkt krydret med chili så kan jeg spise akkurat som jeg vil i forhold til min UC. Det er absolutt ingen matvarer som trigger den. Chili gjør heller ikke det, men jeg får smerter i tarmen i et døgns tid hvis jeg spiser det så jeg lar ganske enkelt være. Men bare for å ha gjort det klart, det at jeg får vondt i magen av å spise chili betyr ikke at den trigger UC’en. For at jeg skulle kunne sagt det måtte chili ha forårsaket at inflammasjonen blusset opp slik at jeg ble springende på toalettet i tide og utide, og at jeg i verste fall fikk et oppbluss med blodig avføring som måtte behandles. Det får jeg heldigvis ikke verken av chili eller noe annen mat. Oppblussene kommer og går uavhengig av kosthold.
Jeg får av og til spørsmål fra venner eller bekjente om hvordan jeg har det etter operasjonen og når jeg sier at jeg har det bra og er kvitt plagene så er det noen som følger opp med å stille spørsmål som “ble du kvitt matintoleransen med en liten operasjon?” Svaret på det er nei, for jeg har aldri hatt en matintoleranse og har derfor heller aldri blitt behandlet for det på noen måte.
Et annet spørsmål jeg ofte får er “er du helt frisk i magen nå da?” Igjen er svaret nei. Jeg har fremdeles UC og den må jeg fortsette å leve med, noe jeg gjør uten problem. For å si det veldig forenklet så har jeg operert magesekken, UC sitter i tykktarmen og endetarmen og påvirkes på ingen måte av inngrepet i magesekken.
Noen uttrykker også forundring over at jeg plutselig kan være helt smertefri ved hjelp av en “liten” operasjon.
Jeg kan til en viss grad forstå at det kan virke litt mirakuløst når jeg ser tilbake på hvor utrolig dårlig jeg var før operasjonen, men hvis vi tenker på hva som ble gjort under operasjonen så er det ikke så rart likevel.
En stor del av magesekken min hadde sklidd opp over lukkemuskelen min slik at lukkemuskelen sto åpen hele tiden og magesekken lå i klem. Det forårsaket at syre fra magesekken hadde fri bane oppover i systemet mitt, noe som i seg selv er smertefullt, i tillegg til at magesekken lå i konstant klem. Det at magesekken lå sånn i klem gjorde at den ikke tømte seg som den skulle når jeg spiste. Som en følge av mellomgulvsbrokket (som enkelt forklart er betegnelsen på den delen av magesekken som har sklidd opp) fikk jeg altså forsinket tømming av magesekken. Veldig forsinket, og det igjen førte til en konstant betennelsestilstand i magesekken. Og sist, men ikke minst, den konstant åpne lukkemuskelen ga jo også fri adgang til luft i systemet. Det kan være sykt smertefullt det også!
Alle disse faktorene, magesekken i klem, forsinket tømming, betennelsestilstand og luft var årsak til de ubeskrivelige smertene jeg opplevde hver gang jeg prøvde å spise. Men med operasjonen så ble disse faktorene eliminert. Magesekken ble trukket ned på rett plass og sydd fast der den skal være, i prosessen med å trekke ned magesekken ble det også laget en såkalt ventil av deler av magesekken som nå fungerer som lukkemuskel og magesekken ligger ikke lengre i klem. Altså får magesekken nå jobbe som den vil og magesyren holder seg der den skal. Luft har heller ikke fri adgang lengre. Summen av dette blir da at jeg er smertefri så ja, en “liten” operasjon gjorde meg helt smertefri fra de smertene som var forårsaket av mellomgulvsbrokket og jeg er evig takknemlig for at jeg etter 18mnd med et rent helvete endelig fikk den hjelpen!
Som nevnt tidligere er det stadig mennesker som tar kontakt med meg for å spørre meg om operasjonen og hvordan jeg har det nå i etterkant. De aller fleste som tar kontakt er mennesker som selv skal opereres eller som vurderer det. Noen tar også kontakt i fortvilelse fordi de ønsker operasjon, men ikke får det. For den gruppen er det dessverre ikke så mye jeg kan gjøre annet enn å dele min erfaring og den informasjonen jeg selv fikk i forbindelse med denne operasjonen om hvorfor de ikke gjennomfører den før det ansees som nødvendig.
Når det gjelder den gruppen som skal eller vurderer og opereres så har jeg litt flere svar og det er spesielt ett spørsmål som går igjen hos nesten alle som tar kontakt. De vil vite om jeg kan spise og drikke som normalt. Jeg vet at jeg har sagt mye om dette før, men siden det ser ut til å oppta så mange mennesker velger jeg å skrive et eget innlegg om dette temaet.
Nå kan det meget vel være at jeg har vært ekstremt heldig med utfallet av denne operasjonen. Jeg kan nemlig spise som normalt, alt fra donuts til biff. Men det har måttet gå seg litt gradvis til. La oss ta det fra starten av for sikkerhetsskyld.
Det første døgnet etter operasjon fikk jeg verken spise eller drikke. Jeg fikk væte leppene med en svamp ved behov, men det var alt. For så vidt ikke noe problem da formen var elendig likevel.
Etter det første døgnet fikk jeg gå over på flytende føde, som suppe og buljong. De første par gangene jeg skulle prøve å spise suppe var jeg kjempe redd og fikk bare i meg et par tre spiseskjeer. Jeg var livredd for at jeg skulle reagere med kvalme på at det kom mat ned i en magesekk som var operert og derfor turte jeg nesten ikke spise. Men jeg skjønte fort at den beste medisinen mot kvalme var nettopp å spise så det gikk ikke lange stunden før jeg satte pris på hver skje med suppe jeg fikk i meg.
Etter en uke med suppe fikk jeg gå over til å spise most mat. De neste to ukene var det det som sto på menyen. Baby mat rett og slett. Jeg opplevde ingen problemer med å svelge denne maten, men jeg tok ekstremt lite mat i munnen av gangen. Hadde jo hørt at det var helt vanlig at mat satte seg fast i overgangen spiserør/magesekk etter denne operasjonen.
Når jeg da etter tre uker endelig kunne begynne å spise vanlig mat var jeg rimelig nervøs hver gang jeg skulle prøve noe “nytt.” Nytt i den forstand at det var første gang jeg spiste det etter operasjonen. Og i begynnelsen var det litt ubehagelig fordi jeg kjente at maten passerte litt seint, men jeg fikk aldri følelsen av at den satt fast på noen måte og etter hvert som tiden har gått så tenker jeg mindre og mindre over at jeg er operert når jeg spiser. Med det mener jeg at jeg ikke lengre tenker over hvor store biter jeg tar av hva enn det nå er jeg spiser og jeg tenker ikke over om jeg har tygget maten godt nok før jeg svelger. Jeg bare spiser, enkelt og greit. Og frem til nå har det gått helt fint. Jeg har enda ikke funnet en eneste matvare jeg ikke klarer å spise eller som gir meg ubehag på noen måte når jeg spiser.
Så var det drikke da. Det har tatt lengre tid, men det har aldri vært problematisk. Men for å ta det mest vanlige spørsmålet først. Ja, jeg kan drikke akkurat det jeg har lyst på. Jeg kan drikke brus som jeg vil og jeg kan drikke alkohol. Alkohol drikker jeg i veldig liten mengde hvis jeg skal drikke det, men det handler mer om min angst for å bli dårlig enn noe annet. Den angsten har nemlig blitt en hel del verre etter denne operasjonen, men det får vi snakke om en annen gang. Men la det være sagt, det gikk noen uker etter operasjonen før jeg turte å prøve meg på brus og enda noen uker etter det før jeg turte å nippe til en pæresider.
Selv om jeg kan drikke hva jeg vil, kan jeg ikke helt drikke som jeg vil. Hvis jeg f.eks har vært ute og gått tur i høyt tempo en varm dag så kan jeg ikke bare styrte nedpå et glass kaldt vann når jeg kommer inn. Jeg må ta små slurker og jeg klarer ikke mer enn to små slurker etter hverandre før jeg må ha en pause. Det er som om “ventilen” som erstatter lukkemuskelen min låser seg etter to slurker og da trenger litt tid før den åpner seg og kan ta i mot mer væske. Det er slett ikke sikkert at det er tilfelle, men det er slik det føles.
Basert på min erfaring er derfor svaret på spørsmålet “alle” stiller meg, et klart og rungende JA. Jeg kan spise og drikke som normalt etter operasjonen, men det betyr ikke at jeg på noen måte kan garantere at det blir slik for deg dessverre. Jeg vet at mange opplever problemer med å svelge, at de ikke får rape, luftsmerter og det ene med det andre etter denne operasjonen. Jeg vet at mange angrer på at de lot seg operere i det hele tatt. Men, jeg vet også at mange aldri har angret en dag på at de lot seg operere og at mange opplever få og ubetydelige eller ingen komplikasjoner i etterkant av operasjonen. Jeg er så heldig at jeg er en av de. Jeg er evig takknemlig for at jeg ble overtalt av legene til å la meg operere og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har angret en eneste dag. Jeg opplever ingen komplikasjoner eller ubehag som følge av operasjonen, jeg har ingen problemer med å rape og har derfor heller ikke noen problemer med luftsmerter. Jeg for min del føler på mange måter at jeg fikk livet tilbake med denne operasjonen så når du spør meg om jeg anbefaler operasjonen så må jeg, basert på min egen erfaring si ja. Men det er viktig for meg å understreke at jeg bare kan gi deg et svar nettopp basert på min egen erfaring og at det dessverre ikke er noen garanti for at du vil få et like bra resultat. Likevel tror jeg at for mange så er operasjon den absolutt beste løsningen.
I dag skulle jeg skrive litt om hva legen sa i går angående trening og mer detaljert om hvordan jeg ser for meg å trene fremover, men jeg snakket ikke med legen om trening i det hele tatt. Faktisk husker jeg ikke egentlig hva jeg snakket med han om annet enn at han sa at jeg nå kunne slutte på medisiner mot refluks. Jeg er skeptisk til om det egentlig stemmer for tidligere, av gastrolegen, har jeg blitt fortalt at på grunn av det kroniske magesåret så kan jeg aldri slutte på de medisinene. Spørsmålet er bare om jeg faktisk har kronisk magesår eller om magesekken bare stadig var betent og dermed sår fordi den ikke fikk tømt seg og gammel mat ble liggende for lengde. Medisiner som nexium og somac er ikke bra å stå på over tid så jeg er glad for at jeg nå får kutte de ut så får jeg heller ta det som kommer om et eventuelt magesår skulle blusse opp igjen.
Nå er du sikkert litt nysgjerrig på hvorfor den samtalen med kirurgen ikke ble helt som jeg hadde tenkt, men det har jeg ikke egentlig tenkt til å si så mye om. Jeg kan si så mye som at like før han skulle ringe fikk jeg en annen telefon fra en som står meg nær som plutselig har havnet i en svært vond og vanskelig situasjon og fordi jeg bryr meg om vedkommende gikk dette hardt inn på meg. Plutselig var ikke jeg og mitt så viktig lengre. Noen jeg er glad har møtt en skikkelig livsutfordring og min ubetydelige utfordring med denne operasjonen og nå det å holde vekten ble plutselig helt ubetydelig så når legen ringte var alt det jeg hadde tenkt til å spørre ham om som hvisket bort fra minnet mitt. Tankene mine var, og er fremdeles et helt annet sted. Og det er helt greit. At jeg ikke fikk spurt om jeg nå kan begynne å ta sit ups eller trene med manualer betyr egentlig ingenting. Jeg begynner rolig og prøver meg frem. Det er jo ikke verre enn det. Jeg kan i hvert fall ikke gjøre noe galt og så lenge jeg lytter til kroppen og ikke pusher smertegrensen hvis jeg får vondt i operasjonsområdet eller i arrene så går nok det der helt fint. For trene skal jeg selvsagt begynne med som planlagt.
Første målet er å få haket av de 50 kilometerne der ukentlig i en 3-4 uker. Når jeg har klart det (om 3-4 uker forhåpentligvis) så skal den ukentlige distansen hver søndag kveld vise 70km. For hovedmålet mitt er å gå en mil for dagen i tillegg til annen trening. Jeg har gjort det før så jeg vet at jeg kan, jeg må bare komme inn i den rytmen igjen.
Det viktigste for meg er ikke å prøve og trene meg til en bedre figur eller å stramme opp verken her eller der, det er ganske enkelt å bevege meg nok til å kunne spise som jeg vil. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Det jeg mener er at jeg vil kunne lage vafler en onsdagskveld og kose meg med de om jeg vil, uten å få dårlig samvittighet. Vil jeg bestille pizza til middag en mandag så skal jeg kunne gjøre det selv om jeg var aldri så usunn i helgen. Jeg må bare sørge for å forbrenne mer enn jeg fyller på med kalorier og sånn som jeg spiser nå så er ikke det noe problem. Og da mener jeg ikke bare at jeg ikke klarer å spise så store porsjoner, men at jeg også har lagt bort en hel del av de uvanene jeg tidligere hadde. Jeg drikker for eksempel ikke noe særlig brus lengre. Syns faktisk ikke at det er så veldig godt. Sjokolade smaker meg ikke noe særlig lengre så om jeg først spiser sjokolade så er det i så små mengder at det nesten er ubetydelig. Annet godteri frister meg ikke i det hele tatt så det har jeg ikke en gang tenkt på siden lenge før operasjonen. Dressing, som jeg før hadde på alt jeg spiste (og da mener jeg virkelig alt) av varm mat har jeg kuttet ut.
Jeg håper og tror at det å holde vekten skal gå av seg selv denne gangen. Selvsagt vil det kreve en innsats fra meg, men jeg tror ikke det vil bli noe vanskelig. Jeg har det så utrolig bra med meg selv nå og jeg kjøpte meg så mange nye, fine plagg forrige uke som jeg slett ikke har tenkt til å vokse ut av. Når du har gått fra å måtte handle klær i str XL og noen ganger XXL til å handle klær i XS og S, da tar du vare på det altså. Livet er lettere uten alle de ekstra kiloene og jeg er så innmari takknemlig for at jeg nå får oppleve nettopp det.
I dag er dagen kommet for kontroll etter operasjonen og får jeg grønt lys i dag så tar jeg fatt på en ny hverdag. En mer aktiv og innholdsrik hverdag. Jeg har tilbragt flaut mange timer med søppel tv på det som finnes av streaming tjenester de siste månedene, nå er det på tide å begynne å leve livet igjen.
Trening blir en stor del av denne hverdagen. Først og fremst lange turer, men også styrke trening. Ikke på et treningssenter, det gir meg ingenting. Jeg gjør treningen min ute i naturen og jeg skal selvsagt dele alt med dere. Faktisk begynner jeg allerede i dag hvis kirurgen sier at jeg nå kan leve og trene som om jeg ikke er operert.
På turene mine vil jeg ha med meg kamera igjen. Herregud som jeg savner den gleden jeg følte hver gang jeg var ute med kamera. Det er ikke det samme å fiske opp mobilen og knipse med den. Jeg vil tilbake til ordentlig fotografering.
Om det er tur i nærområdet, på fjellet, i skogen eller rundt omkring i sentrum så skal kamera være med. Amatørfotografen er tilbake!
Før jeg ble overvektig trente jeg mye og jeg har alltid likt det, men som overvektig mistet jeg hele treningsgleden. Ikke bare var det vondt og tungt, men plutselig var det blitt en jobb jeg måtte gjøre i håp om å oppnå resultater. I håp om å gå ned i vekt. Noe jeg aldri klarte ordentlig. Riktignok gikk jeg ned 28 kilo på et tidspunkt, men jeg la etter hvert på meg igjen mange av de kiloene. Nå derimot, er jobben med å få kiloene av gjort og det handler om å holde vekten. Det er faktisk den vanskeligste delen av å gå ned i vekt, men denne gangen skal jeg klare det. Motivasjonen nå er en helt annen enn den har vært tidligere.
Jeg føler meg endelig som meg selv igjen. Jeg trives som den jeg er nå, jeg trives med meg selv og jeg har plutselig lyst til å ta vare på meg selv. Det tenker jeg at er et veldig godt utgangspunkt.
Kontrollen i dag gjennomføres som telefonkonsultasjon, noe jeg synes er helt greit. Jeg har ikke egentlig hatt noen komplikasjoner i etterkant av operasjonen så jeg har ikke behov for å bli fysisk undersøkt. De siste dagene har kvalmen vært bedre også, men jeg tør ikke håpe på at den er borte for godt enda. Litt kvalme kan jeg uansett leve med. Livet er en million ganger bedre nå enn før operasjonen og jeg gleder meg til å ta fatt på denne nye hverdagen. Jeg håper og tror den begynner i dag!
I natt ble det ikke mye søvn gitt. Jeg er sånn jeg, at hvis jeg gleder meg veldig til noe så er det vanskelig for meg å sovne. Sommerfugler i magen og utålmodighet holder meg våken. Som et lite barn natt til julaften. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått beholde den barnslige gleden der.
Hva jeg har gledet meg sånn til i natt? Noe så trivielt som at jeg skal ut å shoppe klær i dag. Sikkert vanskelig for deg å forstå, men for meg er det stort. De siste 20 årene har jeg hatet å handle klær, fordi jeg har vært så overvektig. Før vekten tok over livet mitt elsket jeg å handle klær, og nå er jeg plutselig tilbake der at vekten ikke er noe problem, jeg føler meg vel med meg selv og jeg kan igjen se at klær sitter fint på meg. Ikke misforstå, riktige klær sitter fint på alle kropper, men det er vanskelig å se det selv hvis du plages av din egen vekt enten det er overvekt eller undervekt eller bare et forvrengt kroppsbilde. Men der er jeg altså ikke lengre. Jeg har mistet alle de 40 kiloene jeg på et tidspunkt hadde lagt på meg og føler på mange måter at jeg har fått meg selv tilbake, jeg føler meg som Cecilie igjen, og med det utgangspunktet er det en helt annen opplevelse å handle klær.
I løpet av de vel to timene jeg fikk sove i natt så rakk jeg å drømme en hel del. Noe jeg vanligvis ikke gjør. Eller, vi drømmer vel hver natt sies det, men jeg kan sjelden huske at jeg har drømt. Tror det er tegn på at jeg sover godt? Men tilbake til nattens drøm.
Også i drømmen shoppet jeg. Og av alle mennesker i denne verden så var jeg på shopping med Ina Wroldsen. Hvordan hun klarte å lure seg inn i drømmen min aner jeg ikke, men hun var ikke artist hun var personlig shopper eller hva det nå heter og jeg hadde tydeligvis ubegrenset med midler så vi slo virkelig på stortrommen. Jeg prøvde alle mulige slags klær, og så selvfølgelig eksepsjonelt bra ut i alle sammen.
I en av butikkene vi var i viste det seg at hun som jobbet der var hemmelig agent for et modellbyrå og jeg var visst svaret på alle hennes drømmer. Jeg var akkurat den hun leitet etter for dette modellbyrået og jeg ville gjøre stor karriere som modell. Jeg takket selvsagt ikke nei og vipps så var det privatsjåfør og høy champagne føring i drømmen min. Og så våknet jeg. Lys våken kl 07.10, super klar for å dra på shopping.
Jeg tviler på at dagens handletur ender i en stor modell kontrakt, men jeg kjenner på hvor utrolig deilig det er å føle meg så vel med meg selv igjen og hvor kjekt det er å ha fått tilbake det å glede seg over nye klær. Tror dagen i dag blir bra!
Faktisk har jeg prøvd meg som modell en gang tidligere. Hjemme, på soverommet, bare meg, kamerastativ, kamera og selvutløser. Som du ser gikk ikke det sånn himla bra, men jeg hadde det kjempe gøy mens jeg holdt på. Og det å begynne og bruke kameraet igjen er en stor del av de planene for fremtiden som jeg nevnte i går. Strengt tatt sa jeg vel også at jeg skulle fortelle deg mer om de planene i dag, men så kom plutselig denne shoppingen på dagsplanen med den drømmen det førte med seg og det syns jeg var verdt å dele nettopp fordi det gjenspeiler så godt hvor bra jeg har det med meg selv nå. Før operasjonen klarte jeg ikke å glede meg over den stadige vektnedgangen fordi jeg var konstant dårlig og i smerter, klarte knapt å spise og var lenket til sengen for kortere eller lengre tid nesten daglig. Nå derimot føles livet som en lek fylt med latter og glede sammenlignet med da og jeg gleder meg til hver eneste dag.
Hei og takk for sist. Det begynner å bli en stund siden gitt….
Sannheten er at jeg ble stående fast. Visste ikke lengre hva jeg skulle skrive om her på bloggen. Klarer liksom ikke helt å finne veien videre herfra. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting på hjertet, men fordi jeg følte at det ikke passet på denne bloggen. Her skal det jo liksom handle om refluksoperasjonen. Men samtidig ikke. Kanskje…… Jeg har jo kalt bloggen refluksoperasjon og livet etter. “Livet etter” kan jo være så mye. Det kan ikke bare sirkle rundt det faktum at jeg ble operert for 2,5 måneder siden. Sannheten er at jeg sjelden tenker over at jeg har blitt operert nå og da blir det vanskelig å blogge om noe som helst som har relevans til en refluksoperasjon. Men jeg får ukentlig melding fra mennesker som enten går og venter på en nært forestående operasjon og har spørsmål i den sammenheng, mennesker som er fortvilet fordi de ikke får operasjon og spør om råd og tips i den sammenheng og mennesker som av ulike årsaker er usikker på om de skal takke ja til en operasjon og derfor vil høre mer om mine erfaringer. Det som går igjen i samtlige meldinger er at de alle har lest bloggen og de spør hvorfor jeg har sluttet å skrive. Når jeg så svarer at det ikke egentlig er så mye mer å blogge om i forbindelse med selve operasjonen så er svaret fra nesten alle at de håper jeg fortsetter å skrive om livet etter som et helt normalt liv uten at det handler om operasjon. De ønsker å lese om en friskere hverdag som ikke bærer preg av at vi er pasienter eller at jeg møter hindringer fordi jeg har gjennomgått denne operasjonen. Og akkurat det tror jeg nok at jeg kan gi til folk, for jeg har ingen komplikasjoner som følge av operasjonen. Jeg lever nå et helt vanlig, fullverdig liv og har ikke angret en dag på at jeg tok den operasjonen.
Jeg kan ikke garantere en lysere fremtid for alle som gjennomgår operasjonen (dessverre), men basert på min erfaring vil jeg absolutt anbefale å takke ja dersom legen råder deg til å operere.
Jeg kan heller ikke garantere at jeg følger opp her på bloggen med å blogge hver dag, men jeg kan love å titte innom og dele det jeg føler er verdt å dele med dere. Og nå som formen er så bra har jeg mange planer for tiden fremover så forhåpentligvis har jeg litt å dele med dere i løpet av en uke. Det er i hvert fall veldig kjekt å få så mange tilbakemeldinger på at mennesker finner bloggen både interessant og til hjelp. Jeg skal prøve å følge opp så godt jeg kan. Kanskje titter jeg innom igjen allerede i morgen og forteller mer om planene for fremtiden…
