I går var vi på besøk hos en kamerat som hadde bursdag. TV sto på og der gikk det et naturprogram som jeg så på med et halvt øye. Skulle gjerne fulgt med på programmet, men jeg var jo på besøk så jeg kunne jo liksom ikke helt det. Men det satt i gang noen tanker hos meg der jeg satt og tittet bort på skjermen innimellom.
Programmet var fra Afrika, jeg vet ikke spesifikt hvor for det fikk jeg ikke med meg, men det var så mye fin natur, så mange flotte dyr og et helt fantastisk lys. Tenk å få lov til å være der å fotografere. Det hadde vært en drøm!
Hvis jeg bare hadde turt å reise til slike steder. Men det tør jeg ikke. Tror aldri jeg kommer til å våge det uansett hvor lyst jeg har. Jeg er for redd for å bli syk rett og slett.
Men det er mye spennende man kan fotografere her hjemme og, for all del.
Jeg pleide å ha kamera med meg uansett hvor jeg skulle og hva jeg skulle. Jeg jaktet det perfekte bildet.
Foreløpig har jeg ikke fått det, men jeg kan jo ikke gi opp. Eller, jeg gjorde vel egentlig det når helsen var så skral som den var de siste par årene før operasjonen. Jeg orket rett og slett ikke. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg er i mye, mye bedre form nå og har absolutt alle forutsetninger for å kunne bruke tid på denne hobbyen igjen. Og det har jeg også veldig lyst til. Jeg savner det.
Jeg savner planleggingen. Jeg savner forventningen hver gang jeg pakket kamerabagen og gikk ut. Jeg savner måten å se verden på når du ser den gjennom en linse. Jeg savner lyden av kameraet hver gang jeg foreviget et øyeblikk. Jeg savner utålmodigheten med å komme meg hjem for å gå gjennom alle bildene. Jeg savner til og med skuffelsen de gangene det ikke var noen bra bilder der.
Det ga meg så utrolig mye å holde på med foto og jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det har tatt meg så lang tid å gå tilbake til det.
En gang i fremtiden blir det kanskje min tur å få reise til mer spennende strøk med kamera i bagen. Hvis jeg bare våger….
-Cecilie