JEG ER SÅ LEI!!!!

Categories Blogg

Endelig har bronkitten roet seg og jeg kan sove gjennom natten uten å hoste meg ihjel. Men, som alltid, måtte det dukke opp noe nytt.

Jeg skulle spise et par skiver til kvelds på fredag, men det gjorde så sykt ondt i kjeven rett under øret og fremover langs kjevebenet at jeg bare måtte gi opp. Jeg oppdaget at jeg var ganske så hoven på den siden av ansiktet og huden var varm. Jeg, med min tannlegeskrekk, fikk fullstendig panikk, for jeg tenkte instinktivt at dette hadde med munnen å gjøre. Så jeg begynte å google. Ikke alltid like smart, men denne gangen kunne jeg ganske kjapt konkludere med at jeg sannsynligvis visste hva som foregikk. Det hadde antakeligvis ikke med tenner eller tannkjøtt å gjøre, og altså da heller ikke med tannlege å gjøre. Jeg pustet lettet ut.

Men for å være sikker tok jeg en telefon til legevakten. Husk at det var fredagskveld og ikke bare fredag, men langfredag så legevakten hadde mer enn nok å gjøre og sa at så lenge jeg ikke ble verre utover natten så kunne det vente til neste morgen før jeg oppsøkte lege.

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Påskeaften startet altså med et besøk på legevakten og ganske riktig, jeg hadde spyttkjertelbetennelse. Og vet du hva det, i verste fall, kan skyldes? En spyttstein!!! Vi har altså ikke bare nyrestein og gallestein (som jeg også har *himler med øynene*) som potensielle trusler, nei da, spyttstein er og en greie….. Jeg må bare håpe i det lengste at det ikke er det som er greien her.
Nå vet jeg ikke helt om jeg skal juble over å ha fått antibiotika for IBD’ en tåler det dårlig så jeg vet jo hva jeg har i vente, men jeg merker allerede bedring i den betente spyttkjertelen så jeg jubler litt likevel.

Driten er at jeg ikke får trene før etter endt kur. Altså ti dager til uten trening. Det vil si over tre uker til sammen uten trening og det har jeg lite godt av.
Nå innser jeg jo mens jeg sitter her og sutrer over helt ufarlige bagateller at det tross alt ikke er mer enn nettopp det. Ufarlige bagateller. Tenk så heldig jeg er som har vært syk, men helt ufarlig syk, og som kan glede meg til å gå på trening igjen og bruke en kropp som virker. Ikke alle er så heldig som meg. Og det er nettopp sånn skriving virker som et viktig verktøy for meg. Når jeg setter ord på tanker og følelser, og ser det svart på hvitt, så ser jeg lettere om dette virkelig er så ille at det er verdt å bruke energi på å bekymre seg eller irritere seg over, eller om det bare er en liten fartsdump jeg tjener mer på å bare akseptere og gå videre. I dette tilfellet er det uten tvil snakk om en fartsdump det ikke er verdt å dvele ved.

Om ti dager er jeg forhåpentligvis tilbake på trening og kan fortsette det gode livet jeg har levd en god stund nå.

Det begynte med at jeg fant mitt “hvorfor” og etterhvert som jeg har utviklet meg og hatt fremgang så har jeg også tilegnet meg en god del kunnskap. Jeg har lært en del om trening og kosthold, men det jeg absolutt har lært mest om, det er meg selv. Og den kunnskapen jeg har tilegnet meg om meg selv i løpet av reisen så langt den har gjort at mitt “hvorfor” har endret seg underveis. Det er helt greit og det skal jeg fortelle deg mer om neste gang.

Fortsatt god påske!

 

– Klem Cissi

 

 

DERFOR FRYKTER JEG IKKE PÅSKEN

Categories Livsstil

Før har høytider, ferier og bursdager alltid vært et problem som har stått i veien for den nye livsstilen jeg har begynt på. Eller har forsøkt å begynne på er kanskje mer riktig å si. For jeg har stått sånn fast i alt eller ingenting mentaliteten at hver gang det har kommet “noe i veien,” som en bursdag eller en høytid som jul eller påske så har jeg tenkt at da kan jeg like godt vente med å begynne til neste uke eller, da er det ikke vits i å begynne enda. Egentlig bare dårlige unnskyldninger for å slippe å ta de nødvendige takene for å bli sunnere. For merkelig nok så vil liksom ikke kroppen det.
Har du vendt den til mye feit mat og sukker, ja så er det den vil ha. Og alt som kan brukes som unnskyldning for å fortsette litt til, brukes for alt det er verdt.

Heldigvis har jeg kommet meg ut av den vonde sirkelen og jeg frykter ikke lengre påsken. Ei heller jul eller ferier. Ikke er det et problem at det dukker opp bursdager innimellom alt dette heller. Hvorfor? Fordi jeg vet at 80% av tiden, om ikke mer, så spiser jeg sunt.

Jeg teller kalorier og jeg tracker macroer, ikke for å passe på at jeg ikke spiser for mye, men for å passe på at jeg får i meg nok. For når du velger mat som er hensiktsmessig for kroppen, som faktisk gir næring og metter lenge, da er det ikke alltid like lett å få i seg nok hverken kalorier, proteiner eller annet. Og ironisk nok er det viktig å få i seg nok kalorier. Mange sitter fortsatt fast i tanken om at minst mulig er best og nettopp derfor mislykkes de gang på gang. Jeg kommer til å snakke mer om dette fremover, men lov meg at du husker på at jeg bare er et menneske som har prøvd og feilet en haug med ganger før jeg endelig knakk koden, og at jeg slett ikke har noe faglig kompetanse hverken når det gjelder trening eller kosthold. Jeg er bare et enkelt menneske som har gått fra å ha det dritt til å etter hvert begynne å bli “fit,” og jeg elsker det! Klart jeg vil dele det med deg som ikke er kommet dit enda.

Annonsørinnhold
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå
Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men tilbake til påsken!
Nettopp fordi at jeg er så nøye med hva jeg spiser mesteparten av tiden så er det rom for å spise litt annerledes i påsken. Mange ville kanskje valgt å skrive “kose seg litt ekstra” i påsken, men jeg syns det er trist å assosiere det å kose seg med å spise usunt. Jeg foretrekker å si at jeg spiser litt annerledes. For jeg koser meg med hvert eneste måltid jeg spiser, hver dag. Og det er ikke alle tidligere anorektikere forunt å kunne si! Men jeg gjør virkelig det. Noe av det aller beste jeg vet, et måltid jeg koser meg skikkelig med, er gresk yoghurt med honning, korn og bær. Jeg elsker det og det er en del av mitt vanlige, hverdagslige kosthold.

Så er det jo ikke sånn at bare fordi jeg spiser litt annerledes nå i påsken så tar jeg helt av og bare spiser usunt. Absolutt ikke. Det er noe den gamle meg hadde gjort, for da hadde jeg tenkt at om jeg likevel skulle spise smågodt på kvelden så var jo alt ødelagt den dagen så da kunne jeg likevel utnytte det til det fulle. Men fordi jeg har kommet meg ut av den spiralen hvor “alt eller ingenting” styrer valgene jeg tar, så trenger jeg ikke å frykte påsken og det den fører med seg av annerledes kost enn det jeg vanligvis spiser. Og selv om det kan være vanskelig å tro, så kan du komme dit du også. Jeg lover!

Klem Cissi

SKYGGER FRA FORTIDEN

Categories Livsstil

For at du skal forstå hvor stort det er for meg å leve det livet jeg lever i dag, å føle det jeg føler nå og ikke minst å mestre det jeg mestrer nå, så må jeg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri slettet den første bloggen jeg lagde tilbake i 2010. For det var med den alt startet. Der tok jeg for meg traumene fra barndommen, angsten, spiseforstyrrelsen, å komme ut av det såkalte skapet og alt som har vært vanskelig for meg gjennom livet og så skrev jeg meg gjennom det. Hadde jeg fortsatt hatt det svart på hvitt her så det jeg skrev da kunne sammenlignes med hva jeg skriver nå, så hadde du sett den utrolig positive utviklingen jeg har hatt og som har ført meg dit jeg er i dag.

Jeg kan ikke gå i detalj på alt dette igjen nå, ikke ønsker jeg å røske opp i det igjen heller, men jeg skal gi deg en kortversjon fordi jeg vet at det sitter andre der ute som føler seg stuck i en dårlig situasjon og har gitt opp å gjøre noe med det. Jeg hadde nemlig og gitt opp, helt til jeg bestemte meg for å ta ansvar.
La meg grave frem noen skygger fra fortiden for å vise deg kontrastene fra da til nå.

Annonsørinnhold
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå
Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Egentlig begynte det hele i 2003, da jeg gikk ut av et voldelig forhold, jeg skjønte det bare ikke selv.

Jeg hatet å innrømme det for meg selv, men frem til da så hadde jeg tatt til takke med de forholdene jeg fikk, rett og slett for å slippe og være alene. Jeg slet med sterk angst, som jeg egentlig aldri hadde utfordret eller jobbet med, og et av de største problemene mine var å være alene. Men så opplevde jeg at den jeg var i et forhold med prøvde å kvele meg. Da innså jeg at ingen angst i verden skulle få skremme meg inn i et sånt forhold igjen, eller i et forhold i det hele tatt. Skulle jeg noensinne gå inn i et forhold, så skulle det være utelukkende fordi jeg ønsket å være i det forholdet, men før jeg i det hele tatt var i stand til å vite om jeg virkelig ønsket å være i et forhold måtte jeg lære meg å klare og være alene. Og ikke bare ville jeg ta til takke med å “overleve” alene, jeg skulle trives i mitt eget selskap. Jeg skulle skape meg et liv alene for meg og datteren min, et selvstendig liv, og når jeg var trygg nok på meg selv alene i verden, da kunne jeg kanskje slippe noen inn. Men jeg hadde en lang vei å gå. Og det var til tider ekstremt tøft.

I mange år måtte venner og familie bytte på å ha “telefonvakt” om natten. Jeg måtte til en hver tid vite at en av de var tilgjengelig på telefon hele døgnet og når angstanfallene ble for heftig så ringte jeg. Brydde meg ikke om hva klokken var. Noen ganger klarte de å roe meg ned på telefonen, men mer enn en gang har både familie og venner kastet seg i bilen og komt hjem til meg, midt på natten, fordi jeg ikke taklet det å være alene med angsten. Og glem ikke at jeg var alenemamma for en liten jente når dette pågikk så jeg følte meg ekstremt mislykket både som mamma og menneske.
Denne følelsen av å være mislykket var bensin på angst bålet, men den var også grobunn for en depresjon jeg aldri skjønte at jeg hadde. Og hvordan taklet jeg disse vonde tankene og følelsene? Jeg spiste. Ikke havregrøt og gresk yoghurt! Nei, nei, vi snakker Mc’Donalds, potetgull og godteri.

Jeg spiste og jeg vokste. Og jo større jeg ble, jo mer faen ga jeg i hva jeg puttet i meg. Vekten var uansett så ute av kontroll at jeg aldri kom til å gå ned i normal vekt igjen. Det syns jeg jo egentlig var dritt å tenke på det også, så for å slå av den tanken så spiste jeg enda mer.

I løpet av denne tiden utdannet jeg meg til sosionom og fikk raskt jobben jeg hadde drømt om, men jeg følte aldri at jeg helt fikset jobben som miljøterapeut. Å prøve seg i forvaltningen var ikke en gang et tema for det var jeg overbevist om at jeg i alle fall aldri kom til å klare. Jeg var i det hele tatt veldig flink til å finne alt jeg garantert aldri kom til å klare og helt ærlig så tenkte jeg det om det meste. Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg i mitt hode ikke fikk noen ting til og jeg følte meg verdiløs fordi jeg var feit. Beklager det uttrykket, men det var sånn jeg så meg selv og det var sånn jeg omtalte meg selv.

I tillegg til de psykiske utfordringene med angst og det som var en overspisingslidelse (jeg bare skjønte det ikke selv), så hadde jeg store utfordringer med den fysiske helsen også. IBD’ en min var ute av kontroll, noe som førte til sykemelding, AAP forløp og til slutt varig 100% uførhet i 2016. Det var en ekstremt tøff tid, men heldigvis hadde jeg tatt et valg om å ta ansvar for min egen lykke før jeg ble ufør. Og det at jeg tok det valget var nok en direkte konsekvens av den bloggen jeg hadde den gangen. Jeg tror at med å skrive meg gjennom alle vonde opplevelser og det de førte med seg av tanker og følelser, så laget jeg meg et kart over hva som var viktig for meg å føle mer på og hva som var på tide å pakke vekk. Helt ærlig innså jeg at jeg hadde levd med en slags offer mentalitet og det var ikke det beste utgangspunktet hvis jeg skulle få det bedre med meg selv. Offer mentaliteten måtte bort og den eneste måten å gjøre det på var å bestemme seg for å legge den bort og rett og slett øve inn noen nye tankemønstre.
Det kunne for eksempel være å bytte ut en tanke som “det er jo ikke rart at jeg ikke takler dette etter alt jeg har opplevd” med “med den erfaringen jeg har er det klart jeg takler dette!” Og så var det selvsagt ikke gjort over natten å endre de tankemønstrene, men med litt innsikt og så lenge du er bevisst på hva du tenker og når du tenker det så er det absolutt mulig å få det til. Men som med alt annet må du være villig til å legge ned arbeid i det.

Det er vanskelig å skulle gi deg et bilde av hvor vondt jeg egentlig hadde det på den tiden uten å lage innlegget her alt for langt, men la meg bare si det sånn; jeg setter pris på den styrken jeg sitter igjen med i dag etter å ha vært gjennom alt jeg gikk gjennom, men jeg skal ALDRI tilbake dit! Og jeg kommer heller ikke til å skrive særlig mye om den tiden. Jeg vil fokusere på hvor jeg er nå, hvordan jeg kom hit og ikke minst veien videre. Pokker heller, hvis jeg er dønn ærlig så vil jeg være en motivator for andre i samme situasjon som jeg var i til å komme i den situasjonen jeg nå er i. Det er kanskje å satse høyt, men jeg er ikke lengre redd for å prøve! Og med det sier jeg god påske.

 

Klem Cissi

DRITTUKE!

Categories Blogg

Det var ikke meningen å bare gå i hi og bli helt stille. Jeg var jo inne i en sånn god flyt og hadde en veldig grei plan for hva jeg ville skrive om og når, men så ble jeg syk. Skikkelig syk. Altså, ikke sånn alvorlig syk, men skikkelig dårlig.

Det begynte med feber og dårlig allmentilstand, som forholdsvis raskt utviklet seg til bronkitt. Men det som skjedde videre var at bronkitten provoserte astmaen min noe voldsomt så det har vært et par heftige astmaanfall gjennom uken.

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ene så heftig at jeg endte opp på legevakten. Takk og pris at jeg bor 5 minutter unna liksom for akkurat det der var litt ekkelt.

Trening har selvfølgelig vært et ikke tema denne uken og kosthold har jeg ikke ofret mange tankene. Den største bekymringen min, believe it or not, er at jeg ikke er i nærheten av å ha spist nok hele forrige uke.

Den gamle meg hadde jublet over dette og sett det som en anledning til å miste et par ekstra kilo. Den nye meg har tilegnet seg nok kunnskap til å absolutt ikke tenke den tanken. Kunnskap jeg absolutt vil dele med deg, sammen med alt annet jeg brenner for å formidle, fremover. For heretter skal bloggen være en del av hverdagen min. En del av rutinen min og en stor del av det jeg prioriterer som viktig for meg.

Du hører kanskje ikke fra meg hver eneste dag, for det er absolutt viktigere for meg å poste innlegg av en viss kvalitet fremfor å poste bare for å poste, men jeg kommer absolutt til å blogge kontinuerlig og jeg håper du vil følge meg. Men akkurat nå er hovedfokuset mitt å bli frisk så jeg er fit for fight igjen etter påske. Jeg har store planer og jeg gleder meg til å dele de med deg!

Klem Cissi

IBD – IKKE BARE DRITT

Categories ufør og kronisk syk

IBD- inflammatory bowel disease eller inflammatorisk tarmsykdom på norsk. Jeg har IBD, nærmere bestemt Ulcerøs kolitt og det er bokstavelig talt noe dritt. Jeg ble syk i 1998 og hadde mine utfordringer helt fra start, men i 2010 ble jeg så syk at jeg til slutt endte opp på AAP før jeg i 2016 ble 100% ufør.
Det å bli tvunget ut av arbeidslivet, helt ufrivillig, gjør noe med deg som menneske. Det gjør noe med identiteten din og, i hvert fall for mange, gjør det noe med selvfølelsen din.

Du føler deg verdiløs. Ubrukelig. Usynlig.
Hverdagen kan føles både innholdsløs og meningsløs. Det er en skikkelig dritt følelse.  Men den trenger ikke vare!
Jeg har skrevet om betydningen av IBD for meg selv. For meg står det for Ikke Bare Dritt.
Ofte kan livet med IBD føles veldig dritt, men jeg nekter å fokusere på det. Jeg har så utrolig mye bra å fokusere på at jeg rett og slett ikke har plass til det negative. Og jo bedre jeg har det med meg selv mentalt, jo bedre har tarmen min det.
Jeg er fortsatt 100% ufør, men jeg føler meg ikke lengre ubrukelig eller verdiløs. Selvbildet mitt kan fortsatt bli bedre, men jeg ser meg selv med et mye mer positivt blikk nå enn for bare et år siden. Hvorfor? Fordi jeg var så heldig å snuble over en arbeidsgiver som vågde å satse på meg og ansette meg fast selv om jeg er kronisk syk. Jeg var så heldig å snuble over en stilling som er så liten og som utgjør så få timer om gangen at jeg er fult i stand til å utføre jobben min på tross av sykdommen min. Og her kommer det beste; Jeg har fått det så mye bedre med meg selv psykisk etter jeg begynte å jobbe at jeg føler meg bedre enn noen gang siden jeg fikk diagnosen og nå ønsker å jobbe mer om muligheten skulle by seg. Det hadde jeg aldri trodd at var mulig.
Med tanke på hvor syk jeg har vært så er det nesten uforståelig for meg at jeg nå er i fast jobb. Riktignok i en 5% stilling, men jeg er i fast jobb og jeg har allerede blitt forespeilet muligheten til å bli kurset så jeg kan ta på meg andre arbeidsoppgaver. Og det kommer jeg selvfølgelig til å ta i mot.
Jeg tror jeg har ekstremt mye bra i vente i nærmeste fremtid og jeg elsker livet mitt akkurat nå. Hadde noen fortalt den gamle meg som lå på sofaen med potetgull skålen på magen og smågodt skålen på bordet, at jeg skulle begynne å leve livet til det fulle igjen og attpåtil bruke utsagn som “jeg elsker livet mitt,” ja da hadde jeg ledd høyt av de. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg noen gang vågd og en gang håpe på å komme dit jeg er i dag. Hvordan jeg kom hit skal jeg fortelle deg mer om i kommende innlegg.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

 

Klem Cissi

HVORFOR?

Categories Livsstil

Hvis det er en ting jeg har lyst til å formidle med denne bloggen, så er det at uansett hvor dritt alt føles nå, uansett hvor mørkt du ser på livet og fremtiden så er det mulig å komme seg ut av det. Det er mulig å skape nye trossystemer og nye tankemønstre. Det er mulig å skape vaner du nå føler er helt uoverkommelig. Det er mulig å få det bedre. Mye bedre!

Jeg har vært der at jeg sov til kl 15 på dagen, tilbrakte all min våkne tid horisontalt på sofaen med en eller annen serie rullende på skjermen, alltid med både potetgull og en svær skål med smågodt innen rekkevidde. Måtte alltid ha digg i hus. Fikk panikk hvis ikke. Jeg levde sånn i mange år jeg. Skammet meg over den late, fullstendig innholdsløse tilværelsen jeg levde og ville helst bare få være i fred, alene med potetgullet og smågodtet mitt.
Vekten økte fra uke til uke, og jo tyngre alt ble, jo mer ville jeg bare ligge på den sofaen og stappe i meg digg. Det var jo ingen vei tilbake nå likevel. Kroppen min var ødelagt for alltid. Det var for mange kilo å miste til at jeg noen sinne ville kunne bli normalvektig igjen. Og bare tanken på å kutte ut snop og potetgull gjorde meg direkte deprimert. Hva hadde jeg å stå opp til hvis jeg ikke en gang skulle kunne kose meg gjennom dagen.
Men når tallet på vekten etter hvert nærmet seg 100, da ble jeg redd. Skikkelig redd. Jeg med mine 156cm kunne ikke veie så mye. Det var jo rett og slett farlig. Og i det det gikk opp for meg at det jeg drev med var farlig for meg, da klarte jeg å skifte fokus. Jeg måtte velge en annen retning enn den jeg hadde gått i så alt for lenge.

Annonse Tights.no
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå
SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 

Med et strengt kosthold og lange turer klarte jeg å gå ned 28kg og jeg var så stolt, så stolt. Jeg var fremdeles overvektig, men jeg var på god vei ut av det. Problemet var bare at dette ikke var spesielt bærekraftig over tid.
Det strenge kostholdet, med en lang liste nei mat og en betydelig kortere liste med ja mat ble til slutt for vanskelig å følge og fulgte jeg den ikke slavisk hadde jeg jo ødelagt alt den dagen og kunne like godt bare fortsette å stappe i meg. Alt eller ingenting mentaliteten styrte løpet og helt ærlig så kjente jeg ikke til noe annet.
Tallet på vekten var alt som betydde noe, det var et mål ikke bare på om jeg veide for mye eller ikke, det ble et mål på min verdi som menneske. Så lenge jeg var overvektig så var jeg ikke verdt en dritt. Jeg var ingenting annet enn et svakt, udisiplinert menneske som knapt hadde livets rett. Men hva gjorde dette trosmønsteret mitt for meg tror du? Jo, det fikk meg til å spise. Noen drukner sine sorger med alkohol, jeg kvelte mine med sukker og fett. Jeg la på meg igjen nesten halvparten av de 28 kiloene jeg hadde tatt av og der ble jeg stående fast i mange år.

I dag er situasjonen min en helt annen.
For det første har jeg lært mye om kosthold siden den gang. Og jeg har begynt å trene. Jeg har også lært mye om meg selv og hvordan mine innarbeidede trossystemer og tankemønstre sto i veien for meg. Men viktigst av alt; før jeg i det hele tatt begynte å tenke på å endre kosthold eller å melde meg inn på treningssenter så spurte jeg meg selv “hvorfor?”
Hvorfor vil jeg endre livsstil? Det var ikke så lett å svare på det spørsmålet som det kanskje først kan fremstå som at det er. For det enkle svaret er jo f.eks jo fordi jeg vil ned i vekt eller fordi jeg vil bli sprekere eller få bedre helse. Ja vel, alt dette er vel og bra, men hvorfor? Hvorfor vil du ned i vekt? Hvorfor vil du bli sprekere? Du må finne det egentlige hvorfor’et ditt, ikke det overfladiske, og så må du akseptere at det å oppnå hva enn nå svaret er på ditt hvorfor, det er en vedvarende prosess som må være gjennomførbar for alltid. Ditt hvorfor må komme dypt nok fra hjertet ditt til at du er villig til å leve prosessen som skal til for å oppnå svaret på ditt hvorfor. Og den dagen du innser dette, det er dagen du trer ut av den tilværelsen du i dag tror du er dømt til å være fanget i resten av livet. Og det beste med det hele? Du vil forelske deg fullstendig i prosessen på veien og da min venn, da er det ingen vei tilbake. Da har ditt hvorfor blitt din livsstil.

La meg bare minne deg på at jeg på ingen som helst måte skriver denne bloggen som fagperson. Jeg har absolutt ingen kompetanse på livsstilsendring, kosthold eller trening, jeg har bare min egen personlige erfaring og alt jeg deler av tanker, råd og tips er basert utelukkende på den. Og min erfaring er et konkret bevis på at, uansett hvor håpløst det føles akkurat nå, så er det absolutt mulig å endre livet til noe bedre. Er det rart jeg har et dypt og inderlig ønske om å få formidlet det?

Klem Cissi

MIN INDRE DEMON

Categories Blogg

Noen snakker om en engel på ene skulderen og en djevel på den andre. Noen snakker om styggen på ryggen. Jeg for min del, har en indre demon som min absolutt største fiende. En demon med alt for mye makt.

Jeg har ikke egentlig veldig mange drømmer og ønsker i livet, men jeg har noen få, store og den største av de alle er og har alltid vært å skrive. Jeg har et sterkt ønske og en stor drøm om å bli en fantastisk forfatter som skriver godt nok til at det treffer et bredt publikum og ikke minst at det jeg skriver kan gjøre en forskjell for mennesker. Men for å bli god på å skrive så må jeg jo kanskje øve på det da. Jeg må skrive, prøve å formidle et budskap slik jeg ønsker å formidle og våge å la folk lese det jeg skriver. Våge å gjøre meg sårbar for kritikk, enten den er konstruktiv eller personlig. Det har jo vært drivkraften min bak hver eneste blogg jeg har opprettet. Men så kommer denne indre demonen inn i bildet og overtar hele tankemønsteret mitt da.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

 

“Du får det ikke til! Hvorfor skulle noen ville lese det dritet du skriver? Hvem tror du at du er som kan påvirke noen på noen som helst måte med amatørskrivingen din? Du kan bare gi opp!” Og jeg lytter. Og blir usikker. Og, som de fleste av dere vet, gir til slutt opp og sletter bloggen. Fordi jeg føler meg dum som blogger. Min indre demon forteller meg at jeg er dum som prøver, jeg oversetter det til at alle ser på meg som dum fordi jeg skriver blogg og for å unngå det ubehaget så sletter jeg bloggen. Da er jeg plutselig ikke en som prøver å skrive bra lengre og min indre demon holder kjeft. Da har han ingenting å komme med. Helt til drømmen igjen tar over og jeg lager en ny blogg. Da er han i gang igjen. Som nå, mens jeg sitter her og skriver dette. Men jeg har vært temmelig flink å overhøre han denne gangen og er nesten litt stolt over hvor lenge jeg har klart å ha denne bloggen og ikke falt for fristelsen til å slette den. For tanken har vært der. Mange ganger, tro meg. Men heldigvis har jeg klart å stå i mot.
Det er kanskje vanskelig å se sammenhengen nå, men det at jeg nå klarer å stå i mot og å overhøre min indre demon har stor sammenheng med den reisen jeg la ut på når jeg begynte å trene. Hvordan det har seg skal jeg fortelle mer om i et senere innlegg, men trening handler om så mye mer enn bare fysisk styrke og utholdenhet og det er en av de tingene som jeg nå har et dypt ønske og en stor drøm om å skrive om og å nå ut til folk med. Så får min indre demon (og eventuelt andre) le av meg fordi jeg skriver blogg da. Jeg velger å følge drømmen og gjøre det jeg kan for å bli god nok til å kunne realisere den og det har jeg tenkt til å gjøre her på bloggen!
Dersom du vil følge meg på reisen er du hjertelig velkommen og jeg setter alltid pris på tilbakemeldinger, både positive og negative!

 

Klem Cissi