Hvis det er en ting jeg har lyst til å formidle med denne bloggen, så er det at uansett hvor dritt alt føles nå, uansett hvor mørkt du ser på livet og fremtiden så er det mulig å komme seg ut av det. Det er mulig å skape nye trossystemer og nye tankemønstre. Det er mulig å skape vaner du nå føler er helt uoverkommelig. Det er mulig å få det bedre. Mye bedre!
Jeg har vært der at jeg sov til kl 15 på dagen, tilbrakte all min våkne tid horisontalt på sofaen med en eller annen serie rullende på skjermen, alltid med både potetgull og en svær skål med smågodt innen rekkevidde. Måtte alltid ha digg i hus. Fikk panikk hvis ikke. Jeg levde sånn i mange år jeg. Skammet meg over den late, fullstendig innholdsløse tilværelsen jeg levde og ville helst bare få være i fred, alene med potetgullet og smågodtet mitt.
Vekten økte fra uke til uke, og jo tyngre alt ble, jo mer ville jeg bare ligge på den sofaen og stappe i meg digg. Det var jo ingen vei tilbake nå likevel. Kroppen min var ødelagt for alltid. Det var for mange kilo å miste til at jeg noen sinne ville kunne bli normalvektig igjen. Og bare tanken på å kutte ut snop og potetgull gjorde meg direkte deprimert. Hva hadde jeg å stå opp til hvis jeg ikke en gang skulle kunne kose meg gjennom dagen.
Men når tallet på vekten etter hvert nærmet seg 100, da ble jeg redd. Skikkelig redd. Jeg med mine 156cm kunne ikke veie så mye. Det var jo rett og slett farlig. Og i det det gikk opp for meg at det jeg drev med var farlig for meg, da klarte jeg å skifte fokus. Jeg måtte velge en annen retning enn den jeg hadde gått i så alt for lenge.
Med et strengt kosthold og lange turer klarte jeg å gå ned 28kg og jeg var så stolt, så stolt. Jeg var fremdeles overvektig, men jeg var på god vei ut av det. Problemet var bare at dette ikke var spesielt bærekraftig over tid.
Det strenge kostholdet, med en lang liste nei mat og en betydelig kortere liste med ja mat ble til slutt for vanskelig å følge og fulgte jeg den ikke slavisk hadde jeg jo ødelagt alt den dagen og kunne like godt bare fortsette å stappe i meg. Alt eller ingenting mentaliteten styrte løpet og helt ærlig så kjente jeg ikke til noe annet.
Tallet på vekten var alt som betydde noe, det var et mål ikke bare på om jeg veide for mye eller ikke, det ble et mål på min verdi som menneske. Så lenge jeg var overvektig så var jeg ikke verdt en dritt. Jeg var ingenting annet enn et svakt, udisiplinert menneske som knapt hadde livets rett. Men hva gjorde dette trosmønsteret mitt for meg tror du? Jo, det fikk meg til å spise. Noen drukner sine sorger med alkohol, jeg kvelte mine med sukker og fett. Jeg la på meg igjen nesten halvparten av de 28 kiloene jeg hadde tatt av og der ble jeg stående fast i mange år.
I dag er situasjonen min en helt annen.
For det første har jeg lært mye om kosthold siden den gang. Og jeg har begynt å trene. Jeg har også lært mye om meg selv og hvordan mine innarbeidede trossystemer og tankemønstre sto i veien for meg. Men viktigst av alt; før jeg i det hele tatt begynte å tenke på å endre kosthold eller å melde meg inn på treningssenter så spurte jeg meg selv “hvorfor?”
Hvorfor vil jeg endre livsstil? Det var ikke så lett å svare på det spørsmålet som det kanskje først kan fremstå som at det er. For det enkle svaret er jo f.eks jo fordi jeg vil ned i vekt eller fordi jeg vil bli sprekere eller få bedre helse. Ja vel, alt dette er vel og bra, men hvorfor? Hvorfor vil du ned i vekt? Hvorfor vil du bli sprekere? Du må finne det egentlige hvorfor’et ditt, ikke det overfladiske, og så må du akseptere at det å oppnå hva enn nå svaret er på ditt hvorfor, det er en vedvarende prosess som må være gjennomførbar for alltid. Ditt hvorfor må komme dypt nok fra hjertet ditt til at du er villig til å leve prosessen som skal til for å oppnå svaret på ditt hvorfor. Og den dagen du innser dette, det er dagen du trer ut av den tilværelsen du i dag tror du er dømt til å være fanget i resten av livet. Og det beste med det hele? Du vil forelske deg fullstendig i prosessen på veien og da min venn, da er det ingen vei tilbake. Da har ditt hvorfor blitt din livsstil.
La meg bare minne deg på at jeg på ingen som helst måte skriver denne bloggen som fagperson. Jeg har absolutt ingen kompetanse på livsstilsendring, kosthold eller trening, jeg har bare min egen personlige erfaring og alt jeg deler av tanker, råd og tips er basert utelukkende på den. Og min erfaring er et konkret bevis på at, uansett hvor håpløst det føles akkurat nå, så er det absolutt mulig å endre livet til noe bedre. Er det rart jeg har et dypt og inderlig ønske om å få formidlet det?
Klem Cissi
Dette kjente jeg meg mye igjen i.. Spesielt det med fastlåste tankemønstre. Føler meg helt låst i det selv, og bruker mye mat som “medisin”- uten at det egentlig gjør meg noe bedre eller lykkeligere.. Føler meg generelt veldig stuck i et liv jeg ikke trives i, jeg ER en versjon av meg selv som jeg ikke trives med. Det livet du beskriver at du hadde, ligner veldig på mitt per dags dato.. Følelsesmessig kaos, herregud det er jeg drittlei av. Kommer til å følge deg videre, takk for at du gir positiv inspirasjon <3
Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det og hvor dritt det føles! Jeg levde som sagt et sånt liv i veldig mange år og trodde jeg var dømt til å fortsette med det. Heldigvis er det ikke sånn. Det er fult mulig å komme ut av det og hvis mine ord kan være en inspirasjon for deg så er det ingenting som betyr mer for meg.
Ja, det er vanskelig å gjøre endringer i livet. Eg leser mye teori om det å forandre seg og lage nye vaner, og forsøker å leve et bedre liv. Men samme ka eg forsøker, så går eg tilbake til gamle vaner.
Det er bra du har klart å finne ut av noe som passer deg. Og eg håper du klarer å fortsette i de baner.
Og så er det kjekt å finne andre folk fra Arna her. Gikk ikkje du til og med på Lone og i din barndom?
Det å falle tilbake i gamle mønstre er helt vanlig når en forsøker å endre noe. Som miljøterapeut jobbet jeg mye med endringsfokusert rådgivning og den aller største utfordringen for samtlige klienter er følelsen av nederlag og tanken om å gi opp fordi de “ikke klarte det” på første forsøk. Nøkkelen er å akseptere “nederlaget,” lære av det og så fortsette å tenke fremover.
Stemmer at jeg gikk på Lone ja 🙂