Jeg skal gjøre bloggen til arbeidsstedet mitt skrev hun i forrige innlegg, og så ble det stille… Og sånn er det av og til. Livet, med sine utfordringer, kommer i veien og det som har stått i veien for meg de siste dagene er i grunn det jeg vil snakke om i dette innlegget.
Søvn…. Eller mangel på søvn da. For jeg sliter med å sove. Har hatt det sånn siden slutten av barneskolen. Har gått i ulike behandlinger for å få hjelp med søvnen siden jeg var 17. Men ingenting har hjulpet.
Jeg har vært gjennom kognitiv behandling, traume behandling, søvnsenter, og en søvnbehandling på DPS for mange år siden som jeg ikke husker hva heter. Smerteklinikken har vært inne i bildet. Overvektsklinikken like så. Men jeg er like langt. Jeg klarer ikke å sove. Ikke ordentlig i hvert fall. Og søvn er jo en sånn ting som bør være en del av en sunn livsstil, men som jeg rett og slett ikke klarer å endre. Jeg må bare akseptere at det er sånn, uten å bruke det som unnskyldning for å “slække” på andre viktige ting. Som trening f.eks. Det kan være ganske så utfordrende å gå på trening når jeg har vært våken i 30 timer, men jeg gjør det. Og jeg føler meg veldig mye bedre etterpå. Det er aldri den treningsøkten du gjennomfører du angrer på!
Eller kostholdet. Søtsuget kan føles uutholdelig etter en våkenatt, men jeg gir ikke etter. Skylder ikke på behov for sukker fordi jeg er så trøtt. Selv om det er sykt vanskelig å stå i mot av og til. Det er aldri den sjokoladen jeg ikke spiste jeg har angret på…..
Så er det jo heldigvis ikke sånn at jeg går våken flere døgn i strekk. Før gjorde jeg det. Før jeg klarte å akseptere at dette ikke vil endre seg. Etter hvert fikk jeg også diagnosen insomnia. Det var bare å akseptere den på lik linje med mine andre diagnoser og gjøre nødvendige tilrettelegginger i hverdagen for å ikke påvirkes mer enn nødvendig av diagnosen. Så jeg har sluttet å tenke på hva andre tenker om at jeg noen dager ikke står opp før kl 13 eller 14. Jeg sovnet gjerne ikke før i 8-9 tiden den morningen og jeg trenger søvn jeg som alle andre.
Andre dager sovner jeg i 22 tiden på kvelden, men da våkner jeg i 2-3 tiden igjen og er i gang med dagen min før klokken har blitt 4 på morningen. Mitt søvnmønster er å ikke ha et mønster.
Poenget mitt er at det er viktig å akseptere de tingene du ikke kan endre på og heller gjøre det beste ut av situasjonen slik den er. Ikke bruk det som en unnskyldning til å ikke ta fatt på den livsstilsendringen. Finn løsninger og tenk på hele bildet. Kanskje er den ene tingen du ikke klarer å endre litt ødeleggende, men i det store og det hele vil du likevel gå fremtiden i møte med bedre helse enn i dag om du bare setter i gang med de endringene du kan gjøre. Husk at selv små dråper til slutt fyller et glass. Tålmodighet er nøkkelen.
Men i kveld er jeg trøtt så nå skal jeg legge meg, i håp om å være uthvilt til morgendagens treningsøkt.
Livsstilsendring….. Hva ligger egentlig i det ordet? Hva legger jeg i det ordet? Må det handle om å telle kalorier, tracke macroer og løfte tunge vekter?
Absolutt ikke! Hvis vi deler det opp kan det være lettere å definere det for oss selv.
Vi snakker om livsstil og vi snakker om endring. Et ønske om en livsstilsendring er altså et ønske om å endre en gitt atferd som preger måten vi lever livet vårt på i dag. Og det er den endringen jeg ønsker å fokusere på her på bloggen. Jeg vil ikke være en sånn hardbarka forkjemper for hverken kosthold eller trening, men jeg tror at begge deler er gode og viktige verktøy både i endringsprosessen og som del av en sunn og god livsstil.
Egentlig er vel sannheten den at i det du velger å gjøre en livsstilsendring så er det en livslang prosess, for fristelsen for å falle tilbake i gamle spor vil kunne dukke opp i tankene dine fra tid til annen uavhengig av hvor lenge det er siden du sluttet med eller endret på en gitt atferd. Og det er denne prosessen, denne livslange reisen, jeg synes er så spennende og som jeg skulle ønske jeg kunne være en slags mentor i forhold til.
Hvis jeg analyserer det ønsket og koker det ned til små biter så er vel sannheten den at jeg så sårt savner det å være en aktiv bidragsyter i samfunnet. Kanskje enda mer nå som jeg har kommet meg litt ut i jobb igjen og har blitt betrodd med litt ansvar på jobb, så vil jeg så inderlig gjerne gjøre mer. Klare mer. Så da gjør jeg bloggen til jobben min. Arbeidsstedet mitt. Og jobben jeg skal gjøre er å være en slags mentor for deg som står fast i ambivalens og tankefeller når det kommer til å ta fatt på den endringen du ønsker å gjøre, men kanskje ikke helt tør å tro på at du kan klare.
Om jeg ikke kan tegne opp et tydelig kart for deg, så ønsker jeg i alle fall å forberede deg på det ulendte terrenget du begir deg ut i og trygge deg på at selv om fallhøyden til tider er både stor og bratt, så er den helt ufarlig. Du kommer trolig til å falle noen ganger på veien, og det er helt greit, det viktigste er at du reiser deg igjen og fortsetter fremover. Og jeg vil være her, strekke ut en hånd for å hjelpe deg opp igjen. Så kan vi gå veien videre sammen. Blir du med?
La meg bare begynne dette innlegget med å si at jeg absolutt ikke fokuserer på slanking eller tallet på badevekten, hverken her på bloggen eller i min egen livsstilsendrings prosess. Jeg gjorde det den gang jeg først tenkte tanken at jeg skulle endre livsstil, og nettopp vektnedgang for vektnedgangen sin skyld var mitt første hvorfor, men det skulle fort vise seg å være lite bærekraftig.
For å gi deg et bilde av hvor jeg var den gangen skal du få litt kjapp bakgrunnsinfo.
I 2000 ble jeg gravid, noe som trigget min IBD noe voldsomt. Gjennom hele svangerskapet gikk jeg på høye doser med kortison, noe som for mange fører til vektoppgang, og kortison i kombinasjon med svangerskapshormoner gjorde at jeg la på meg mye. Hele 35 kilo faktisk.
Jeg hatet å gå gravid og det det gjorde med kroppen min, men jeg var overbevist om at vekten ville forsvinne igjen når svangerskapet var over og jeg forhåpentligvis kunne slutte på kortison kuren. Sånn gikk det ikke…. Tvert i mot dessverre.
Det vil si, det første året etter jeg hadde født så raste kiloene av og jeg begynte å se ut som meg selv igjen. Magen stabiliserte seg og jeg var etter hvert helt av kortisonen. Jeg følte meg bra, begynte å studere og var godt fornøyd med retningen livet mitt tok. Men det skulle selvsagt ikke vare.
Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd med faren til jentungen, slet meg gjennom en tøff periode med mye angst i etterkant og gikk alt for raskt inn i et nytt forhold. Et usunt forhold som endte med fysisk mishandling, men som jeg heldigvis kom meg ut av. Og det var i dette virvaret av samlivsbrudd, nytt og voldelig forhold og så plutselig singeltilværelsen med alt det førte med seg av angst og ensomhet som førte til en markant vektoppgang igjen. Uten at jeg egentlig merket det.
Så spoler vi 8-9 år frem i tid. Vi er i 2011, det er 1. januar og jeg har lovd meg selv at nok er nok. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv og jeg skal begynne i dag. Jeg hadde funnet mitt hvorfor og jeg trodde at det var mer enn motivasjon nok. Sånn var det ikke.
Mitt første hvorfor var at jeg skulle komme i bunaden min igjen til 17. mai året etterpå. Bunaden jeg fikk når jeg 14 og veide 42kg. Nå var jeg rundt 35 år gammel og veide over 90kg. Ganske langt unna min 14 år gamle kropp kan du si!
Det gikk ikke veldig lenge før jeg ga opp. Riktignok hadde jeg alt for lite kunnskap om både kosthold og trening til å klare det, men mitt hvorfor var også altfor overfladisk for meg til å virkelig bety noe. Jeg baserte det utelukkende på utseendet, jeg ville se bra ut, og det var ikke viktig nok for meg til at jeg klarte å opprettholde de endringene jeg hadde innført. Det var ikke verdt det for meg.
Jeg sier jeg ville se bra ut, men sannheten er at jeg ville være slank så jeg kunne få kommentarer på hvor flink jeg hadde vært. Den type kommentarer jeg fikk hele tiden som anorektiker. Var jeg slank var jeg flink og jeg higet etter å være flink pike. Men når alt kom til alt var det altså ikke viktig nok for meg.
Men jeg klarte ikke å legge bort tanken om at jeg burde leve sunnere og etter hvert fant jeg et nytt og viktigere hvorfor.
IBD’en min hadde vært ute av kontroll et par år, vi er vel kommet til 2013 nå, og i ren desperasjon bestemte jeg meg for å igjen prøve og endre livsstil. Denne gangen var mitt hvorfor at jeg ville ned i vekt og spise sunnere fordi en generell bedre helse forhåpentligvis ville ha positiv effekt på IBD’en. Dette var et mer gjennomtenkt hvorfor og det betydde nok for meg til at jeg klarte å endre vaner. Jeg gikk ned i vekt og jeg levde generelt sunnere. Feilen den gangen var at jeg ikke helt forsto konseptet livsstilsendring. Jeg så på det som en reise med en destinasjon, der et visst tall på badevekten var den endelige destinasjonen. Og når målet var nådd, ja da slapp jeg opp på vanene. Det endte med at jeg la på meg litt av den vekten jeg hadde fått av, men langt i fra alt heldigvis.
I 2018 traff jeg hun som skulle bli min livspartner. Det viste seg at hun hadde diabetes og da ble mitt hvorfor veldig enkelt å definere for veien videre, jeg måtte ha en livsstil som var i tråd med den livsstilen hun som diabetiker levde. Automatisk ble usunne vaner kuttet ut og et sunnere kosthold sto i fokus. I en forlengelse av dette bestemte jeg meg for å slutte og røyke, fordi jeg hadde et ønske om å gjøre enda litt mer for helsen min, og med den avgjørelsen så endret mitt hvorfor seg igjen.
For i tillegg til å slutte og røyke så hadde jeg fått påvist kronisk magesår og måtte kutte ut kaffen. Hverdagskosen, som var en sigg til kaffen, var plutselig borte og jeg måtte erstatte det med noe som føltes meningsfullt og som gjorde at jeg klarte å stå i mot når røykesuget meldte seg. I tillegg til at jeg ville hindre at jeg la på meg når jeg sluttet å røyke. Jeg begynte å trene.
Jeg meldte meg inn på treningssenter og ganske fort ble jeg bitt av treningsbasillen. Jeg elsket det. Jeg elsket mestringsfølelsen det ga meg, jeg elsket følelsen etter en god treningsøkt og jeg elsket den positive effekten treningen hadde på andre aspekter av helsen min enn bare den fysiske. Jeg opplevde at jeg hadde det veldig mye bedre både fysisk, mentalt og emosjonelt når jeg trente regelmessig og at jeg ikke skulle være lenge borte fra trening før spesielt den mentale og emosjonelle helsen min tok “skade” av det. Og nettopp derfor har mitt hvorfor endret seg igjen. Mitt hvorfor nå er ganske enkelt at jeg ønsker å opprettholde en god fysisk, mental og emosjonell helse og det gjør jeg gjennom en aktiv livsstil og et sunt kosthold.
Det er et hvorfor jeg tror vil bli stående, men det betyr ikke at det ikke kan komme noen tillegg etterhvert som jeg utvikler meg og kommer lengre på reisen min. Men for nå så er det et mer enn godt nok hvorfor til at jeg hver eneste dag er motivert til å ta gode valg og trives med det. Mer enn det kan jeg ikke be om.
Har du funnet ditt hvorfor?
Før har høytider, ferier og bursdager alltid vært et problem som har stått i veien for den nye livsstilen jeg har begynt på. Eller har forsøkt å begynne på er kanskje mer riktig å si. For jeg har stått sånn fast i alt eller ingenting mentaliteten at hver gang det har kommet “noe i veien,” som en bursdag eller en høytid som jul eller påske så har jeg tenkt at da kan jeg like godt vente med å begynne til neste uke eller, da er det ikke vits i å begynne enda. Egentlig bare dårlige unnskyldninger for å slippe å ta de nødvendige takene for å bli sunnere. For merkelig nok så vil liksom ikke kroppen det.
Har du vendt den til mye feit mat og sukker, ja så er det den vil ha. Og alt som kan brukes som unnskyldning for å fortsette litt til, brukes for alt det er verdt.
Heldigvis har jeg kommet meg ut av den vonde sirkelen og jeg frykter ikke lengre påsken. Ei heller jul eller ferier. Ikke er det et problem at det dukker opp bursdager innimellom alt dette heller. Hvorfor? Fordi jeg vet at 80% av tiden, om ikke mer, så spiser jeg sunt.
Jeg teller kalorier og jeg tracker macroer, ikke for å passe på at jeg ikke spiser for mye, men for å passe på at jeg får i meg nok. For når du velger mat som er hensiktsmessig for kroppen, som faktisk gir næring og metter lenge, da er det ikke alltid like lett å få i seg nok hverken kalorier, proteiner eller annet. Og ironisk nok er det viktig å få i seg nok kalorier. Mange sitter fortsatt fast i tanken om at minst mulig er best og nettopp derfor mislykkes de gang på gang. Jeg kommer til å snakke mer om dette fremover, men lov meg at du husker på at jeg bare er et menneske som har prøvd og feilet en haug med ganger før jeg endelig knakk koden, og at jeg slett ikke har noe faglig kompetanse hverken når det gjelder trening eller kosthold. Jeg er bare et enkelt menneske som har gått fra å ha det dritt til å etter hvert begynne å bli “fit,” og jeg elsker det! Klart jeg vil dele det med deg som ikke er kommet dit enda.
Men tilbake til påsken!
Nettopp fordi at jeg er så nøye med hva jeg spiser mesteparten av tiden så er det rom for å spise litt annerledes i påsken. Mange ville kanskje valgt å skrive “kose seg litt ekstra” i påsken, men jeg syns det er trist å assosiere det å kose seg med å spise usunt. Jeg foretrekker å si at jeg spiser litt annerledes. For jeg koser meg med hvert eneste måltid jeg spiser, hver dag. Og det er ikke alle tidligere anorektikere forunt å kunne si! Men jeg gjør virkelig det. Noe av det aller beste jeg vet, et måltid jeg koser meg skikkelig med, er gresk yoghurt med honning, korn og bær. Jeg elsker det og det er en del av mitt vanlige, hverdagslige kosthold.
Så er det jo ikke sånn at bare fordi jeg spiser litt annerledes nå i påsken så tar jeg helt av og bare spiser usunt. Absolutt ikke. Det er noe den gamle meg hadde gjort, for da hadde jeg tenkt at om jeg likevel skulle spise smågodt på kvelden så var jo alt ødelagt den dagen så da kunne jeg likevel utnytte det til det fulle. Men fordi jeg har kommet meg ut av den spiralen hvor “alt eller ingenting” styrer valgene jeg tar, så trenger jeg ikke å frykte påsken og det den fører med seg av annerledes kost enn det jeg vanligvis spiser. Og selv om det kan være vanskelig å tro, så kan du komme dit du også. Jeg lover!
For at du skal forstå hvor stort det er for meg å leve det livet jeg lever i dag, å føle det jeg føler nå og ikke minst å mestre det jeg mestrer nå, så må jeg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri slettet den første bloggen jeg lagde tilbake i 2010. For det var med den alt startet. Der tok jeg for meg traumene fra barndommen, angsten, spiseforstyrrelsen, å komme ut av det såkalte skapet og alt som har vært vanskelig for meg gjennom livet og så skrev jeg meg gjennom det. Hadde jeg fortsatt hatt det svart på hvitt her så det jeg skrev da kunne sammenlignes med hva jeg skriver nå, så hadde du sett den utrolig positive utviklingen jeg har hatt og som har ført meg dit jeg er i dag.
Jeg kan ikke gå i detalj på alt dette igjen nå, ikke ønsker jeg å røske opp i det igjen heller, men jeg skal gi deg en kortversjon fordi jeg vet at det sitter andre der ute som føler seg stuck i en dårlig situasjon og har gitt opp å gjøre noe med det. Jeg hadde nemlig og gitt opp, helt til jeg bestemte meg for å ta ansvar.
La meg grave frem noen skygger fra fortiden for å vise deg kontrastene fra da til nå.
Egentlig begynte det hele i 2003, da jeg gikk ut av et voldelig forhold, jeg skjønte det bare ikke selv.
Jeg hatet å innrømme det for meg selv, men frem til da så hadde jeg tatt til takke med de forholdene jeg fikk, rett og slett for å slippe og være alene. Jeg slet med sterk angst, som jeg egentlig aldri hadde utfordret eller jobbet med, og et av de største problemene mine var å være alene. Men så opplevde jeg at den jeg var i et forhold med prøvde å kvele meg. Da innså jeg at ingen angst i verden skulle få skremme meg inn i et sånt forhold igjen, eller i et forhold i det hele tatt. Skulle jeg noensinne gå inn i et forhold, så skulle det være utelukkende fordi jeg ønsket å være i det forholdet, men før jeg i det hele tatt var i stand til å vite om jeg virkelig ønsket å være i et forhold måtte jeg lære meg å klare og være alene. Og ikke bare ville jeg ta til takke med å “overleve” alene, jeg skulle trives i mitt eget selskap. Jeg skulle skape meg et liv alene for meg og datteren min, et selvstendig liv, og når jeg var trygg nok på meg selv alene i verden, da kunne jeg kanskje slippe noen inn. Men jeg hadde en lang vei å gå. Og det var til tider ekstremt tøft.
I mange år måtte venner og familie bytte på å ha “telefonvakt” om natten. Jeg måtte til en hver tid vite at en av de var tilgjengelig på telefon hele døgnet og når angstanfallene ble for heftig så ringte jeg. Brydde meg ikke om hva klokken var. Noen ganger klarte de å roe meg ned på telefonen, men mer enn en gang har både familie og venner kastet seg i bilen og komt hjem til meg, midt på natten, fordi jeg ikke taklet det å være alene med angsten. Og glem ikke at jeg var alenemamma for en liten jente når dette pågikk så jeg følte meg ekstremt mislykket både som mamma og menneske.
Denne følelsen av å være mislykket var bensin på angst bålet, men den var også grobunn for en depresjon jeg aldri skjønte at jeg hadde. Og hvordan taklet jeg disse vonde tankene og følelsene? Jeg spiste. Ikke havregrøt og gresk yoghurt! Nei, nei, vi snakker Mc’Donalds, potetgull og godteri.
Jeg spiste og jeg vokste. Og jo større jeg ble, jo mer faen ga jeg i hva jeg puttet i meg. Vekten var uansett så ute av kontroll at jeg aldri kom til å gå ned i normal vekt igjen. Det syns jeg jo egentlig var dritt å tenke på det også, så for å slå av den tanken så spiste jeg enda mer.
I løpet av denne tiden utdannet jeg meg til sosionom og fikk raskt jobben jeg hadde drømt om, men jeg følte aldri at jeg helt fikset jobben som miljøterapeut. Å prøve seg i forvaltningen var ikke en gang et tema for det var jeg overbevist om at jeg i alle fall aldri kom til å klare. Jeg var i det hele tatt veldig flink til å finne alt jeg garantert aldri kom til å klare og helt ærlig så tenkte jeg det om det meste. Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg i mitt hode ikke fikk noen ting til og jeg følte meg verdiløs fordi jeg var feit. Beklager det uttrykket, men det var sånn jeg så meg selv og det var sånn jeg omtalte meg selv.
I tillegg til de psykiske utfordringene med angst og det som var en overspisingslidelse (jeg bare skjønte det ikke selv), så hadde jeg store utfordringer med den fysiske helsen også. IBD’ en min var ute av kontroll, noe som førte til sykemelding, AAP forløp og til slutt varig 100% uførhet i 2016. Det var en ekstremt tøff tid, men heldigvis hadde jeg tatt et valg om å ta ansvar for min egen lykke før jeg ble ufør. Og det at jeg tok det valget var nok en direkte konsekvens av den bloggen jeg hadde den gangen. Jeg tror at med å skrive meg gjennom alle vonde opplevelser og det de førte med seg av tanker og følelser, så laget jeg meg et kart over hva som var viktig for meg å føle mer på og hva som var på tide å pakke vekk. Helt ærlig innså jeg at jeg hadde levd med en slags offer mentalitet og det var ikke det beste utgangspunktet hvis jeg skulle få det bedre med meg selv. Offer mentaliteten måtte bort og den eneste måten å gjøre det på var å bestemme seg for å legge den bort og rett og slett øve inn noen nye tankemønstre.
Det kunne for eksempel være å bytte ut en tanke som “det er jo ikke rart at jeg ikke takler dette etter alt jeg har opplevd” med “med den erfaringen jeg har er det klart jeg takler dette!” Og så var det selvsagt ikke gjort over natten å endre de tankemønstrene, men med litt innsikt og så lenge du er bevisst på hva du tenker og når du tenker det så er det absolutt mulig å få det til. Men som med alt annet må du være villig til å legge ned arbeid i det.
Det er vanskelig å skulle gi deg et bilde av hvor vondt jeg egentlig hadde det på den tiden uten å lage innlegget her alt for langt, men la meg bare si det sånn; jeg setter pris på den styrken jeg sitter igjen med i dag etter å ha vært gjennom alt jeg gikk gjennom, men jeg skal ALDRI tilbake dit! Og jeg kommer heller ikke til å skrive særlig mye om den tiden. Jeg vil fokusere på hvor jeg er nå, hvordan jeg kom hit og ikke minst veien videre. Pokker heller, hvis jeg er dønn ærlig så vil jeg være en motivator for andre i samme situasjon som jeg var i til å komme i den situasjonen jeg nå er i. Det er kanskje å satse høyt, men jeg er ikke lengre redd for å prøve! Og med det sier jeg god påske.
Hvis det er en ting jeg har lyst til å formidle med denne bloggen, så er det at uansett hvor dritt alt føles nå, uansett hvor mørkt du ser på livet og fremtiden så er det mulig å komme seg ut av det. Det er mulig å skape nye trossystemer og nye tankemønstre. Det er mulig å skape vaner du nå føler er helt uoverkommelig. Det er mulig å få det bedre. Mye bedre!
Jeg har vært der at jeg sov til kl 15 på dagen, tilbrakte all min våkne tid horisontalt på sofaen med en eller annen serie rullende på skjermen, alltid med både potetgull og en svær skål med smågodt innen rekkevidde. Måtte alltid ha digg i hus. Fikk panikk hvis ikke. Jeg levde sånn i mange år jeg. Skammet meg over den late, fullstendig innholdsløse tilværelsen jeg levde og ville helst bare få være i fred, alene med potetgullet og smågodtet mitt.
Vekten økte fra uke til uke, og jo tyngre alt ble, jo mer ville jeg bare ligge på den sofaen og stappe i meg digg. Det var jo ingen vei tilbake nå likevel. Kroppen min var ødelagt for alltid. Det var for mange kilo å miste til at jeg noen sinne ville kunne bli normalvektig igjen. Og bare tanken på å kutte ut snop og potetgull gjorde meg direkte deprimert. Hva hadde jeg å stå opp til hvis jeg ikke en gang skulle kunne kose meg gjennom dagen.
Men når tallet på vekten etter hvert nærmet seg 100, da ble jeg redd. Skikkelig redd. Jeg med mine 156cm kunne ikke veie så mye. Det var jo rett og slett farlig. Og i det det gikk opp for meg at det jeg drev med var farlig for meg, da klarte jeg å skifte fokus. Jeg måtte velge en annen retning enn den jeg hadde gått i så alt for lenge.
Med et strengt kosthold og lange turer klarte jeg å gå ned 28kg og jeg var så stolt, så stolt. Jeg var fremdeles overvektig, men jeg var på god vei ut av det. Problemet var bare at dette ikke var spesielt bærekraftig over tid.
Det strenge kostholdet, med en lang liste nei mat og en betydelig kortere liste med ja mat ble til slutt for vanskelig å følge og fulgte jeg den ikke slavisk hadde jeg jo ødelagt alt den dagen og kunne like godt bare fortsette å stappe i meg. Alt eller ingenting mentaliteten styrte løpet og helt ærlig så kjente jeg ikke til noe annet.
Tallet på vekten var alt som betydde noe, det var et mål ikke bare på om jeg veide for mye eller ikke, det ble et mål på min verdi som menneske. Så lenge jeg var overvektig så var jeg ikke verdt en dritt. Jeg var ingenting annet enn et svakt, udisiplinert menneske som knapt hadde livets rett. Men hva gjorde dette trosmønsteret mitt for meg tror du? Jo, det fikk meg til å spise. Noen drukner sine sorger med alkohol, jeg kvelte mine med sukker og fett. Jeg la på meg igjen nesten halvparten av de 28 kiloene jeg hadde tatt av og der ble jeg stående fast i mange år.
I dag er situasjonen min en helt annen.
For det første har jeg lært mye om kosthold siden den gang. Og jeg har begynt å trene. Jeg har også lært mye om meg selv og hvordan mine innarbeidede trossystemer og tankemønstre sto i veien for meg. Men viktigst av alt; før jeg i det hele tatt begynte å tenke på å endre kosthold eller å melde meg inn på treningssenter så spurte jeg meg selv “hvorfor?”
Hvorfor vil jeg endre livsstil? Det var ikke så lett å svare på det spørsmålet som det kanskje først kan fremstå som at det er. For det enkle svaret er jo f.eks jo fordi jeg vil ned i vekt eller fordi jeg vil bli sprekere eller få bedre helse. Ja vel, alt dette er vel og bra, men hvorfor? Hvorfor vil du ned i vekt? Hvorfor vil du bli sprekere? Du må finne det egentlige hvorfor’et ditt, ikke det overfladiske, og så må du akseptere at det å oppnå hva enn nå svaret er på ditt hvorfor, det er en vedvarende prosess som må være gjennomførbar for alltid. Ditt hvorfor må komme dypt nok fra hjertet ditt til at du er villig til å leve prosessen som skal til for å oppnå svaret på ditt hvorfor. Og den dagen du innser dette, det er dagen du trer ut av den tilværelsen du i dag tror du er dømt til å være fanget i resten av livet. Og det beste med det hele? Du vil forelske deg fullstendig i prosessen på veien og da min venn, da er det ingen vei tilbake. Da har ditt hvorfor blitt din livsstil.
La meg bare minne deg på at jeg på ingen som helst måte skriver denne bloggen som fagperson. Jeg har absolutt ingen kompetanse på livsstilsendring, kosthold eller trening, jeg har bare min egen personlige erfaring og alt jeg deler av tanker, råd og tips er basert utelukkende på den. Og min erfaring er et konkret bevis på at, uansett hvor håpløst det føles akkurat nå, så er det absolutt mulig å endre livet til noe bedre. Er det rart jeg har et dypt og inderlig ønske om å få formidlet det?
Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er nesten litt uvirkelig at jeg sitter her i Spania og nyter livet akkurat nå og at jeg enda skal få gjøre det i mange uker.
Men det har sine utfordringer også, i hvert fall sånn i forhold til trening og kosthold. Mest kosthold….. Treningen har jeg liksom kontroll på. Har heldigvis kommet dit hen at jeg lengter etter å trene hvis det går mer enn en dag uten. Vi er nok mange som ikke trodde jeg noen gang skulle bli så glad i å trene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker det. Og ikke bare den gode følelsen etter en treningsøkt som mange oppgir som en motivasjonsfaktor. Jeg elsker selve treningen. I tillegg til at jeg faktisk syns det er gøy så elsker jeg følelsen av å kjenne hva kroppen min faktisk er i stand til. Å kjenne i praksis det PT’en prentet inn som et mantra, nemlig at jeg er sterkere enn jeg tror og at jeg klarer mer enn jeg tror. Så treningen følger jeg opp.
Med i bagasjen hadde jeg hoppetau og strikk og her nede, i huset vi bor i, var det både treningsbenk, manualer, ringer og kettlebell så det finnes ingen unnskyldning for å ikke trene. Ikke at jeg leter etter en heller.
Jeg er oppe mellom 7 og 8 hver morgen og da er det perfekt temperatur for trening. Og etterhvert som varmen kommer så blir det jo også mye svømming i bassenget, som er god trening det også.
Men så var det dette med maten da….. For helt automatisk gikk jeg liksom inn i feriemodus omtrent i det min søster slapp oss av på Flesland for et par uker siden. Og det hadde vært helt greit det hvis dette var en ferie på en uke eller to. Men det er det ikke. Vi er så heldig å ha så fine folk i livet vårt at vi har fått muligheten til å være i Spania lenge. De eier hus her, og så er de altså så glad i oss at de unner oss å få oppleve dette fantastiske livet her nede. Er ikke det fint å tenke på kanskje? Jeg får litt sånn klump i halsen av å tenke på det jeg.
Takknemlighet har blitt et sentralt begrep for meg her nede og jeg får praktisert det hver eneste dag, flere ganger for dagen. Jeg har så mye å være takknemlig for at jeg blir helt flau når jeg tenker på hvor gretten og misfornøyd jeg kan være til tider. Ikke her nede altså. Det går ikke an å være verken gretten eller misfornøyd her! Men hjemme kan jeg være det. Ofte. Alt for ofte.
Akkurat det skal det bli en slutt på!
Men tilbake til kostholdet. Jeg spiser ikke akkurat kesam og cottage cheese her nede…… Ikke at jeg spiser drittmat heller, langt derifra, men det blir gjerne bacon til eggerøren om morningen og så er det den alliolien da….. Det er jo godt på alt! Så ja, om ikke jeg må betale overvekt på bagasjen på vei hjem så må jeg nok betale i form av et par ekstra kilo på kroppen som må av igjen. Men jeg orker ikke å stresse med det. Jeg er for gammel til å kaste bort livet mitt på å være opptatt av kropp og vekt. Jeg orker det ikke lengre.
Ikke sånn å forstå at jeg skal slutte å trene eller slutte å være opptatt av hva jeg får i meg, tvert i mot, jeg har fått en nullstilling her i Spania og skal legge ned enda mer innsats enn før på begge de områdene, men ikke for å se bra ut. Ikke for å oppnå den såkalte idealvekten eller passe i et spesielt klesplagg, men for helsen og selvfølelsen (som er en viktig del av vår helhetlige helse).
Jeg skal både spise og trene med den hensikt å bygge muskler, fordi jeg vil ha en sterk og sunn kropp som ikke hindrer meg i å leve det livet jeg vil leve eller gjøre de tingene jeg vil gjøre.
Å spise for å bygge muskler er for meg ensbetydende med å spise sunt og variert og ikke minst å spise nok! Jeg er ferdig med å sulte meg og jeg er ferdig med å fråtse. Håper jeg……
Det har blitt mye tid til refleksjon her i Spania og hvis det er en ting jeg har lært i løpet av de ukene jeg har vært her, så er det at det er mye lettere å reflektere både konstruktivt og produktivt når man har det bra. Og det er helt klin umulig og ikke ha det bra her.
Så må jeg jobbe en hel del med meg selv for å ha det like bra hjemme i sure, kalde Norge og en viktig del av den jobben er kosthold og trening. Men også veldig mye mer.
Som å lese bøker for eksempel. Jeg elsker å lese. Jeg hadde bare glemt litt hvor høyt jeg faktisk elsker det. Men det har jeg gjenoppdaget her nede.
Jeg pakket med meg to bøker (alt for lite selvfølgelig!!!) og tenkte at de nok kom til å bli liggende i kofferten. Og det ble de den første uken, ganske enkelt fordi jeg glemte at de lå der. Men på mandag kom jeg på de og nå er jeg nesten ferdig med bok nummer to…… Heldigvis kan jeg lese e-bøker på IPaden, men det er ikke det samme som å sitte med en bok.
Ellers kan jeg rapportere om nydelig vær hver eneste dag så langt.
Riktignok har vi hatt både regn, lyn og torden på kvelden, men varmt og fint likevel og på dagen skinner solen igjen og temperaturen ligger på rundt 30 grader. Går ikke an å være sur og gretten i sånt vær vettu!
Hvis du kjenner deg igjen i et eller flere av disse spørsmålene så sitter du antagelig fast i en håpløshet, der ønsket om å endre deg er tilstede men gjennomføringsevnen mangler. Det betyr ikke at du er håpløs eller at ønsket om en bedre og sunnere livsstil er håpløst for deg. Men jeg vet veldig godt at det er nettopp sånn det føles, jeg satt fast der i over 20 år selv.
Jeg tenker at det handler om at du trenger noen verktøy for å gjøre en endring som passer for akkurat deg. Det spiler ingen rolle hva du leser og “lærer” på Instagram hvis det ikke passer for deg eller ikke passer inn i din hverdag.
Er du klar for å gi det et siste forsøk? Vil du gjøre det sammen med en som har lagt ut på den samme reisen, som ikke har den faglige bakgrunnen til å hjelpe deg men som har erfaring og står i det samme følelsesmessige kaoset som deg? For det er et kaos av følelser involvert i det å endre livsstil, hvis noen prøver å overbevise deg om noe annet så vil jeg påstå at de lyger til deg! Men hvis du klarer å stå i det kaoset, hvis du klarer å akseptere følelsene for akkurat det de er, nemlig en følelse, så er du kommet langt. Men før du kommer dit er det en viktig ting du må gjøre før du i det hele tatt tar fatt på denne endringen din.
PLANLEGGING! Du må planlegge hva du skal endre og hvordan.
Du må se for deg veien videre, hvor du vil og hvordan du skal komme dit. Og i den planen er det flere ting som er viktig å ta hensyn til. Men før du i det hele tatt kan legge en plan er det en del punkter jeg mener er ekstremt viktig at du er klar over og noterer deg bak øret. Faktisk er dette så viktig, både når det gjelder hva du må ta hensyn til i planen din og hva du må tenke over og bli deg bevisst før du begynner å planlegge at det må få sin egen plass i et eget innlegg. Trolig flere innlegg faktisk. Så heller enn å gape over for mye nok en gang, prøv å være tålmodig og begynn med å sette deg ned og tenke over hvorfor du vil endre livsstil. Hva er det som er så viktig for deg at du vil endre måten du lever på i dag og hvorfor er det så viktig for deg? Og jeg vil ikke at du bare skal tenke det, jeg vil at du skal skrive det ned et sted. La oss begynne der så kommer jeg tilbake med mer etter hvert.
Det blir nok ikke blogging hver dag i nærmeste fremtid, men tro ikke at jeg har gitt opp igjen. Dette med livsstilsendring er noe som har blitt nærmest en hjertesak for meg og jeg brenner bare mer og mer for det så selv om jeg kanskje ikke når ut til noen så vil jeg likevel dele av min erfaring og den kunnskapen jeg tilegner meg, så ligger det her hvis noen plutselig skulle nå kunne få nytte av det.
