La meg bare begynne dette innlegget med å si at jeg absolutt ikke fokuserer på slanking eller tallet på badevekten, hverken her på bloggen eller i min egen livsstilsendrings prosess. Jeg gjorde det den gang jeg først tenkte tanken at jeg skulle endre livsstil, og nettopp vektnedgang for vektnedgangen sin skyld var mitt første hvorfor, men det skulle fort vise seg å være lite bærekraftig.
For å gi deg et bilde av hvor jeg var den gangen skal du få litt kjapp bakgrunnsinfo.
I 2000 ble jeg gravid, noe som trigget min IBD noe voldsomt. Gjennom hele svangerskapet gikk jeg på høye doser med kortison, noe som for mange fører til vektoppgang, og kortison i kombinasjon med svangerskapshormoner gjorde at jeg la på meg mye. Hele 35 kilo faktisk.
Jeg hatet å gå gravid og det det gjorde med kroppen min, men jeg var overbevist om at vekten ville forsvinne igjen når svangerskapet var over og jeg forhåpentligvis kunne slutte på kortison kuren. Sånn gikk det ikke…. Tvert i mot dessverre.
Det vil si, det første året etter jeg hadde født så raste kiloene av og jeg begynte å se ut som meg selv igjen. Magen stabiliserte seg og jeg var etter hvert helt av kortisonen. Jeg følte meg bra, begynte å studere og var godt fornøyd med retningen livet mitt tok. Men det skulle selvsagt ikke vare.
Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd med faren til jentungen, slet meg gjennom en tøff periode med mye angst i etterkant og gikk alt for raskt inn i et nytt forhold. Et usunt forhold som endte med fysisk mishandling, men som jeg heldigvis kom meg ut av. Og det var i dette virvaret av samlivsbrudd, nytt og voldelig forhold og så plutselig singeltilværelsen med alt det førte med seg av angst og ensomhet som førte til en markant vektoppgang igjen. Uten at jeg egentlig merket det.
Så spoler vi 8-9 år frem i tid. Vi er i 2011, det er 1. januar og jeg har lovd meg selv at nok er nok. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv og jeg skal begynne i dag. Jeg hadde funnet mitt hvorfor og jeg trodde at det var mer enn motivasjon nok. Sånn var det ikke.
Mitt første hvorfor var at jeg skulle komme i bunaden min igjen til 17. mai året etterpå. Bunaden jeg fikk når jeg 14 og veide 42kg. Nå var jeg rundt 35 år gammel og veide over 90kg. Ganske langt unna min 14 år gamle kropp kan du si!
Det gikk ikke veldig lenge før jeg ga opp. Riktignok hadde jeg alt for lite kunnskap om både kosthold og trening til å klare det, men mitt hvorfor var også altfor overfladisk for meg til å virkelig bety noe. Jeg baserte det utelukkende på utseendet, jeg ville se bra ut, og det var ikke viktig nok for meg til at jeg klarte å opprettholde de endringene jeg hadde innført. Det var ikke verdt det for meg.
Jeg sier jeg ville se bra ut, men sannheten er at jeg ville være slank så jeg kunne få kommentarer på hvor flink jeg hadde vært. Den type kommentarer jeg fikk hele tiden som anorektiker. Var jeg slank var jeg flink og jeg higet etter å være flink pike. Men når alt kom til alt var det altså ikke viktig nok for meg.
Men jeg klarte ikke å legge bort tanken om at jeg burde leve sunnere og etter hvert fant jeg et nytt og viktigere hvorfor.
IBD’en min hadde vært ute av kontroll et par år, vi er vel kommet til 2013 nå, og i ren desperasjon bestemte jeg meg for å igjen prøve og endre livsstil. Denne gangen var mitt hvorfor at jeg ville ned i vekt og spise sunnere fordi en generell bedre helse forhåpentligvis ville ha positiv effekt på IBD’en. Dette var et mer gjennomtenkt hvorfor og det betydde nok for meg til at jeg klarte å endre vaner. Jeg gikk ned i vekt og jeg levde generelt sunnere. Feilen den gangen var at jeg ikke helt forsto konseptet livsstilsendring. Jeg så på det som en reise med en destinasjon, der et visst tall på badevekten var den endelige destinasjonen. Og når målet var nådd, ja da slapp jeg opp på vanene. Det endte med at jeg la på meg litt av den vekten jeg hadde fått av, men langt i fra alt heldigvis.
I 2018 traff jeg hun som skulle bli min livspartner. Det viste seg at hun hadde diabetes og da ble mitt hvorfor veldig enkelt å definere for veien videre, jeg måtte ha en livsstil som var i tråd med den livsstilen hun som diabetiker levde. Automatisk ble usunne vaner kuttet ut og et sunnere kosthold sto i fokus. I en forlengelse av dette bestemte jeg meg for å slutte og røyke, fordi jeg hadde et ønske om å gjøre enda litt mer for helsen min, og med den avgjørelsen så endret mitt hvorfor seg igjen.
For i tillegg til å slutte og røyke så hadde jeg fått påvist kronisk magesår og måtte kutte ut kaffen. Hverdagskosen, som var en sigg til kaffen, var plutselig borte og jeg måtte erstatte det med noe som føltes meningsfullt og som gjorde at jeg klarte å stå i mot når røykesuget meldte seg. I tillegg til at jeg ville hindre at jeg la på meg når jeg sluttet å røyke. Jeg begynte å trene.
Jeg meldte meg inn på treningssenter og ganske fort ble jeg bitt av treningsbasillen. Jeg elsket det. Jeg elsket mestringsfølelsen det ga meg, jeg elsket følelsen etter en god treningsøkt og jeg elsket den positive effekten treningen hadde på andre aspekter av helsen min enn bare den fysiske. Jeg opplevde at jeg hadde det veldig mye bedre både fysisk, mentalt og emosjonelt når jeg trente regelmessig og at jeg ikke skulle være lenge borte fra trening før spesielt den mentale og emosjonelle helsen min tok “skade” av det. Og nettopp derfor har mitt hvorfor endret seg igjen. Mitt hvorfor nå er ganske enkelt at jeg ønsker å opprettholde en god fysisk, mental og emosjonell helse og det gjør jeg gjennom en aktiv livsstil og et sunt kosthold.
Det er et hvorfor jeg tror vil bli stående, men det betyr ikke at det ikke kan komme noen tillegg etterhvert som jeg utvikler meg og kommer lengre på reisen min. Men for nå så er det et mer enn godt nok hvorfor til at jeg hver eneste dag er motivert til å ta gode valg og trives med det. Mer enn det kan jeg ikke be om.
Har du funnet ditt hvorfor?
Klem Cissi