JEG ER SÅ LEI!!!!

Endelig har bronkitten roet seg og jeg kan sove gjennom natten uten å hoste meg ihjel. Men, som alltid, måtte det dukke opp noe nytt.

Jeg skulle spise et par skiver til kvelds på fredag, men det gjorde så sykt ondt i kjeven rett under øret og fremover langs kjevebenet at jeg bare måtte gi opp. Jeg oppdaget at jeg var ganske så hoven på den siden av ansiktet og huden var varm. Jeg, med min tannlegeskrekk, fikk fullstendig panikk, for jeg tenkte instinktivt at dette hadde med munnen å gjøre. Så jeg begynte å google. Ikke alltid like smart, men denne gangen kunne jeg ganske kjapt konkludere med at jeg sannsynligvis visste hva som foregikk. Det hadde antakeligvis ikke med tenner eller tannkjøtt å gjøre, og altså da heller ikke med tannlege å gjøre. Jeg pustet lettet ut.

Men for å være sikker tok jeg en telefon til legevakten. Husk at det var fredagskveld og ikke bare fredag, men langfredag så legevakten hadde mer enn nok å gjøre og sa at så lenge jeg ikke ble verre utover natten så kunne det vente til neste morgen før jeg oppsøkte lege.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Påskeaften startet altså med et besøk på legevakten og ganske riktig, jeg hadde spyttkjertelbetennelse. Og vet du hva det, i verste fall, kan skyldes? En spyttstein!!! Vi har altså ikke bare nyrestein og gallestein (som jeg også har *himler med øynene*) som potensielle trusler, nei da, spyttstein er og en greie….. Jeg må bare håpe i det lengste at det ikke er det som er greien her.
Nå vet jeg ikke helt om jeg skal juble over å ha fått antibiotika for IBD’ en tåler det dårlig så jeg vet jo hva jeg har i vente, men jeg merker allerede bedring i den betente spyttkjertelen så jeg jubler litt likevel.

Driten er at jeg ikke får trene før etter endt kur. Altså ti dager til uten trening. Det vil si over tre uker til sammen uten trening og det har jeg lite godt av.
Nå innser jeg jo mens jeg sitter her og sutrer over helt ufarlige bagateller at det tross alt ikke er mer enn nettopp det. Ufarlige bagateller. Tenk så heldig jeg er som har vært syk, men helt ufarlig syk, og som kan glede meg til å gå på trening igjen og bruke en kropp som virker. Ikke alle er så heldig som meg. Og det er nettopp sånn skriving virker som et viktig verktøy for meg. Når jeg setter ord på tanker og følelser, og ser det svart på hvitt, så ser jeg lettere om dette virkelig er så ille at det er verdt å bruke energi på å bekymre seg eller irritere seg over, eller om det bare er en liten fartsdump jeg tjener mer på å bare akseptere og gå videre. I dette tilfellet er det uten tvil snakk om en fartsdump det ikke er verdt å dvele ved.

Om ti dager er jeg forhåpentligvis tilbake på trening og kan fortsette det gode livet jeg har levd en god stund nå.

Det begynte med at jeg fant mitt “hvorfor” og etterhvert som jeg har utviklet meg og hatt fremgang så har jeg også tilegnet meg en god del kunnskap. Jeg har lært en del om trening og kosthold, men det jeg absolutt har lært mest om, det er meg selv. Og den kunnskapen jeg har tilegnet meg om meg selv i løpet av reisen så langt den har gjort at mitt “hvorfor” har endret seg underveis. Det er helt greit og det skal jeg fortelle deg mer om neste gang.

Fortsatt god påske!

– Klem Cissi