Jeg er litt sånn at fordi jeg er livredd for kvalme og oppkast så blir jeg kjempe kvalm hvis jeg snakker med noen på telefonen og de forteller at det går omgangssyke i barnehagen eller at de har fått omgangssyke i hus, eller når avisene av en eller annen sløkket grunn må informere oss om at nå går det omgangssyke. Jeg er kvalm i dagevis, fordi jeg er livredd for å bli nettopp kvalm.
I det siste har jeg lest om flere som har tatt samme operasjon som meg som har måttet operere på nytt både en og to ganger fordi operasjonen har “gått opp igjen.” Så nå er jeg livredd for at det skal skje med meg også og har plutselig noen vage symptomer på at det kan ha skjedd allerede.
Jeg har kjent tendens til halsbrann et par ganger den siste måneden eller så. Om det er et tegn på at operasjonen er reversert vet jeg ikke, men i mitt hode har det blitt det.
Hvis jeg svelger for mye mat på en gang kjenner jeg igjen følelsen av at maten stopper opp i spiserøret, men den setter seg ikke fast (enda). Nå kan jo det også være en konsekvens av operasjonen, og nå som jeg har lagt på meg ti kilo er jeg vel kanskje blitt så grådig at jeg sluker for mye mat i ett jafs.
Om operasjonen gradvis har slaknet og gått opp eller om det i et plutselig øyeblikk bare skjedde for disse folkene aner jeg ikke og akkurat her tror jeg det er like greit at jeg ikke vet. For nå ser jeg for meg at jeg plutselig en dag spyr opp netting (som har blitt brukt som ventil i mangel på en fungerende lukkemuskel) og at alt mageinnhold bare kommer rennende opp og ut. Jeg får fullstendig angst av å tenke på det. Både fordi at den tanken i seg selv er latterlig skremmende, men også fordi at jeg aldri noensinne vil gjennomføre denne operasjonen en gang til. Ikke fordi jeg angrer, men fordi jeg nå vet hva jeg har i vente den første tiden etter operasjonen så er jeg livredd for å måtte gjennom det en gang til.
Og det hjelper lite at jeg ikke kan trene disse dagene når jeg sliter med sånne tanker. Den beste terapien for min angst er uten tvil trening. Men det må jeg fint vente noen dager til med.
Jeg hadde et uhell på trening forrige torsdag og klarte å ryke en muskel i låret og endte opp med et bitte lite blåmerke som du ser. Det gjorde, og gjør fortsatt ganske så vondt så enn så lenge blir det ikke noe trening.
Det blir et par tre uker på krykker, men det kan jeg bare si, at det blir ikke et par tre uker uten trening. Det er helt uaktuelt! Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker, jeg kommer til å gå på trening med krykker. Det er mange apparater jeg kan bruke uten å belaste beina i det hele tatt og det akter jeg å gjøre! Jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn uten den treningen og jeg skal tilbake så fort som mulig.
Nå håper jeg bare ikke dette er en indikasjon på hvordan dette året skal bli. Med min flaks så kan det nemlig være at det er akkurat det det er. Hvordan har ditt 2023 startet?
-Cecilie
