I mangel på noe å se på, til tross for alt for mange strømmetjenester, kom jeg ved en tilfeldighet over en dokumentarserie kalt “You are what you eat,” og den gjorde noe med meg. Som om den vekket meg opp fra min naive dvale. For hva er det egentlig vi gjør, mot dyrene, mot oss selv og mot moder jord når vi helt ukritisk stapper i oss kjøtt, fugl eller fisk, og andre animalske produkter? Hva er det jeg, med å spise og drikke av hjertens lyst, har vært med på?
Og hva er jeg villig til å gjøre for å endre på det? Hva er jeg villig til å “gi fra meg” for å kunne si at jeg gjorde det jeg kunne for å gjøre en forskjell? En forskjell for dyrene, en forskjell for deg og meg, en forskjell for planeten, en forskjell for fremtiden.
Jeg vet ikke selv hvor langt jeg verken ønsker eller er villig til å gå. Jeg må lære mer først. Men at jeg kommer til å gjøre en endring i måten jeg spiser og lever på, det er helt sikkert!
Egentlig kom denne åpenbaringen til meg i helt rett tid, for nå føler jeg plutselig at hverdagen kan få en mening igjen. At jeg har funnet en ny mening, og etter å ha følt meg presset ut fra treningssenteret både som kollega og medlem, så trengte jeg sårt en ny mening. Jeg er spent på hvor denne veien vil føre meg og jeg gleder meg til å utforske den!
Jeg løy nok litt på Instagram story’en min i går…..
Misforstå meg rett nå, jeg er overlykkelig for å være i gang med treningen igjen, men det føltes ikke bra hverken tirsdag eller i går. Det var et slit rett og slett. Det var tungt og det var vondt. Tungt for kroppen og vondt i viljen. Livet føltes alt annet enn godt mens treningen sto på. Enda dette er mine absolutt favoritt treningsøkter så føltes det pyton. Å komme tilbake etter nesten fire ukers sykdom, antibiotikakur og nå aktiv kolitt som følge av antibiotikaen var mye tyngre enn jeg var forberedt på og jeg kjenner at det gjør noe med motivasjonen min. Jeg tenker tanker som at jeg kanskje bare skal gi opp. At jeg aldri kommer til å komme i så god form som jeg jobber så hardt for å oppnå. Men så vet jeg at dette er hjernen min som prøver å lure meg til å bli i komfortsonen. Hodet mitt kødder med meg og prøver å innbille meg at livet er mer behagelig når det leves avslappet på sofaen, helst med sjokolade innen rekkevidde til en hver tid. Heldigvis vet jeg at det ikke er tilfelle. Men sånne perioder kan dukke opp for den beste, uansett hvor lenge en har levd en sunn og aktiv livsstil og det er i de periodene man får mulighet til å vokse. For det krever noe av deg for å overhøre det hjernen prøver å fortelle deg og stille på trening økt etter økt uansett hvor lite lyst du har. Det krever noe av deg å spise den skålen med havregrøt når du føler at kroppen skriker etter junkfood. Men du får så mye igjen for det. Det er så verdt det å gjøre den jobben for å komme inn i den gode rutinen igjen. Det er så verdt det for å få tilbake den gode følelsen av at kroppen er sterkere og hodet mer positivt. Det føles tungt akkurat nå, men jeg kommer aldri til å gi etter for det “mindfucket” hjernen min bedriver akkurat nå. Jeg er sterkere enn det og det er du og!
Det finnes en jungel av influensere og online coacher og PT’er på sosiale medier og kvaliteten på kunnskap og kredibilitet er ekstremt varierende.
Jeg prøver hverken å imponere eller å påvirke noen med mine innlegg her på bloggen og det er viktig for meg å understreke.
Hvis vi går tilbake til bloggens opprinnelse så het den jo faktisk “refluksoperasjon og livet etter” og det jeg blogger om nå om dagen handler jo i aller høyeste grad om livet etter den operasjonen. Jeg hadde aldri kunnet trene sånn som jeg trener nå før jeg ble operert så operasjonen er i aller høyeste grad relevant i forhold til omtrent alt jeg skriver om. Men jeg skriver jo om reisen jeg har tatt fatt på og hvor langt jeg allerede kommet fordi jeg har fått det så utrolig mye bedre og unner andre å oppleve det samme.
Men jeg sier aldri at det som funker for meg er svaret for alle, eller at fordi at jeg nå er der jeg er så er jeg plutselig blitt ekspert. Langt der i fra.
Det jeg derimot våger å gjøre er å drømme stort. For jeg drømmer om at min bakgrunn som sosionom og arbeid med endringsarbeid kombinert med min erfaring både med spiseforstyrrelser og prøving og feiling når det kommer til livsstilsendring, kan gjøre meg til en slags mentor for de som gjerne vil ut av dårlige vaner, men som ikke helt ser veien ut. Jeg drømmer om å være en slags endringsmentor.
Sannsynligvis er det nærmeste jeg kommer den drømmen denne bloggen som leses av veldig få mennesker, men det er ikke så viktig for jeg gjør noe jeg brenner for, noe som er viktig for meg, hver gang jeg blogger og det holder egentlig for meg. Og hvem vet, plutselig en dag kan det være at et menneske helt tilfeldig kommer over bloggen min og finner mot og inspirasjon til å prøve og ta bedre valg for seg selv. I så fall ville jeg vært veldig nær en oppfylt drøm og derfor fortsetter jeg.
Endelig har bronkitten roet seg og jeg kan sove gjennom natten uten å hoste meg ihjel. Men, som alltid, måtte det dukke opp noe nytt.
Jeg skulle spise et par skiver til kvelds på fredag, men det gjorde så sykt ondt i kjeven rett under øret og fremover langs kjevebenet at jeg bare måtte gi opp. Jeg oppdaget at jeg var ganske så hoven på den siden av ansiktet og huden var varm. Jeg, med min tannlegeskrekk, fikk fullstendig panikk, for jeg tenkte instinktivt at dette hadde med munnen å gjøre. Så jeg begynte å google. Ikke alltid like smart, men denne gangen kunne jeg ganske kjapt konkludere med at jeg sannsynligvis visste hva som foregikk. Det hadde antakeligvis ikke med tenner eller tannkjøtt å gjøre, og altså da heller ikke med tannlege å gjøre. Jeg pustet lettet ut.
Men for å være sikker tok jeg en telefon til legevakten. Husk at det var fredagskveld og ikke bare fredag, men langfredag så legevakten hadde mer enn nok å gjøre og sa at så lenge jeg ikke ble verre utover natten så kunne det vente til neste morgen før jeg oppsøkte lege.
Påskeaften startet altså med et besøk på legevakten og ganske riktig, jeg hadde spyttkjertelbetennelse. Og vet du hva det, i verste fall, kan skyldes? En spyttstein!!! Vi har altså ikke bare nyrestein og gallestein (som jeg også har *himler med øynene*) som potensielle trusler, nei da, spyttstein er og en greie….. Jeg må bare håpe i det lengste at det ikke er det som er greien her. Nå vet jeg ikke helt om jeg skal juble over å ha fått antibiotika for IBD’ en tåler det dårlig så jeg vet jo hva jeg har i vente, men jeg merker allerede bedring i den betente spyttkjertelen så jeg jubler litt likevel.
Driten er at jeg ikke får trene før etter endt kur. Altså ti dager til uten trening. Det vil si over tre uker til sammen uten trening og det har jeg lite godt av. Nå innser jeg jo mens jeg sitter her og sutrer over helt ufarlige bagateller at det tross alt ikke er mer enn nettopp det. Ufarlige bagateller. Tenk så heldig jeg er som har vært syk, men helt ufarlig syk, og som kan glede meg til å gå på trening igjen og bruke en kropp som virker. Ikke alle er så heldig som meg. Og det er nettopp sånn skriving virker som et viktig verktøy for meg. Når jeg setter ord på tanker og følelser, og ser det svart på hvitt, så ser jeg lettere om dette virkelig er så ille at det er verdt å bruke energi på å bekymre seg eller irritere seg over, eller om det bare er en liten fartsdump jeg tjener mer på å bare akseptere og gå videre. I dette tilfellet er det uten tvil snakk om en fartsdump det ikke er verdt å dvele ved.
Om ti dager er jeg forhåpentligvis tilbake på trening og kan fortsette det gode livet jeg har levd en god stund nå.
Det begynte med at jeg fant mitt “hvorfor” og etterhvert som jeg har utviklet meg og hatt fremgang så har jeg også tilegnet meg en god del kunnskap. Jeg har lært en del om trening og kosthold, men det jeg absolutt har lært mest om, det er meg selv. Og den kunnskapen jeg har tilegnet meg om meg selv i løpet av reisen så langt den har gjort at mitt “hvorfor” har endret seg underveis. Det er helt greit og det skal jeg fortelle deg mer om neste gang.
Det var ikke meningen å bare gå i hi og bli helt stille. Jeg var jo inne i en sånn god flyt og hadde en veldig grei plan for hva jeg ville skrive om og når, men så ble jeg syk. Skikkelig syk. Altså, ikke sånn alvorlig syk, men skikkelig dårlig.
Det begynte med feber og dårlig allmentilstand, som forholdsvis raskt utviklet seg til bronkitt. Men det som skjedde videre var at bronkitten provoserte astmaen min noe voldsomt så det har vært et par heftige astmaanfall gjennom uken.
Det ene så heftig at jeg endte opp på legevakten. Takk og pris at jeg bor 5 minutter unna liksom for akkurat det der var litt ekkelt.
Trening har selvfølgelig vært et ikke tema denne uken og kosthold har jeg ikke ofret mange tankene. Den største bekymringen min, believe it or not, er at jeg ikke er i nærheten av å ha spist nok hele forrige uke.
Den gamle meg hadde jublet over dette og sett det som en anledning til å miste et par ekstra kilo. Den nye meg har tilegnet seg nok kunnskap til å absolutt ikke tenke den tanken. Kunnskap jeg absolutt vil dele med deg, sammen med alt annet jeg brenner for å formidle, fremover. For heretter skal bloggen være en del av hverdagen min. En del av rutinen min og en stor del av det jeg prioriterer som viktig for meg.
Du hører kanskje ikke fra meg hver eneste dag, for det er absolutt viktigere for meg å poste innlegg av en viss kvalitet fremfor å poste bare for å poste, men jeg kommer absolutt til å blogge kontinuerlig og jeg håper du vil følge meg. Men akkurat nå er hovedfokuset mitt å bli frisk så jeg er fit for fight igjen etter påske. Jeg har store planer og jeg gleder meg til å dele de med deg!
Noen snakker om en engel på ene skulderen og en djevel på den andre. Noen snakker om styggen på ryggen. Jeg for min del, har en indre demon som min absolutt største fiende. En demon med alt for mye makt.
Jeg har ikke egentlig veldig mange drømmer og ønsker i livet, men jeg har noen få, store og den største av de alle er og har alltid vært å skrive. Jeg har et sterkt ønske og en stor drøm om å bli en fantastisk forfatter som skriver godt nok til at det treffer et bredt publikum og ikke minst at det jeg skriver kan gjøre en forskjell for mennesker. Men for å bli god på å skrive så må jeg jo kanskje øve på det da. Jeg må skrive, prøve å formidle et budskap slik jeg ønsker å formidle og våge å la folk lese det jeg skriver. Våge å gjøre meg sårbar for kritikk, enten den er konstruktiv eller personlig. Det har jo vært drivkraften min bak hver eneste blogg jeg har opprettet. Men så kommer denne indre demonen inn i bildet og overtar hele tankemønsteret mitt da.
“Du får det ikke til! Hvorfor skulle noen ville lese det dritet du skriver? Hvem tror du at du er som kan påvirke noen på noen som helst måte med amatørskrivingen din? Du kan bare gi opp!” Og jeg lytter. Og blir usikker. Og, som de fleste av dere vet, gir til slutt opp og sletter bloggen. Fordi jeg føler meg dum som blogger. Min indre demon forteller meg at jeg er dum som prøver, jeg oversetter det til at alle ser på meg som dum fordi jeg skriver blogg og for å unngå det ubehaget så sletter jeg bloggen. Da er jeg plutselig ikke en som prøver å skrive bra lengre og min indre demon holder kjeft. Da har han ingenting å komme med. Helt til drømmen igjen tar over og jeg lager en ny blogg. Da er han i gang igjen. Som nå, mens jeg sitter her og skriver dette. Men jeg har vært temmelig flink å overhøre han denne gangen og er nesten litt stolt over hvor lenge jeg har klart å ha denne bloggen og ikke falt for fristelsen til å slette den. For tanken har vært der. Mange ganger, tro meg. Men heldigvis har jeg klart å stå i mot. Det er kanskje vanskelig å se sammenhengen nå, men det at jeg nå klarer å stå i mot og å overhøre min indre demon har stor sammenheng med den reisen jeg la ut på når jeg begynte å trene. Hvordan det har seg skal jeg fortelle mer om i et senere innlegg, men trening handler om så mye mer enn bare fysisk styrke og utholdenhet og det er en av de tingene som jeg nå har et dypt ønske og en stor drøm om å skrive om og å nå ut til folk med. Så får min indre demon (og eventuelt andre) le av meg fordi jeg skriver blogg da. Jeg velger å følge drømmen og gjøre det jeg kan for å bli god nok til å kunne realisere den og det har jeg tenkt til å gjøre her på bloggen! Dersom du vil følge meg på reisen er du hjertelig velkommen og jeg setter alltid pris på tilbakemeldinger, både positive og negative!
Mandag……. Ny dag, nye muligheter. Ny uke, nye muligheter. Første dagen i resten av mitt liv og alt det der. Kanskje en god dag for å tillegge seg gode vaner? Eller å endre litt på allerede innarbeidede vaner er kanskje bedre å si.
Om jeg lykkes bedre denne gang enn de ørtenhundreogfjorten gangene jeg allerede har prøvd er høyst usikkert, men motivasjonen er i alle fall på topp. Det har den for så vidt vært hver gang, men situasjonen er ikke helt den samme lengre og kanskje er det endringen jeg trengte for å klare det.
Jeg vet ikke, og jeg har mange hindre å overkomme på veien, men jeg ser absolutt en lysning der fremme et sted.
Den største endringen i min hverdag er at jeg har fått meg jobb. Fast jobb! Det er en bitte liten stilling på 5% i barneparken på treningssenteret mitt og jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av å skulle på jobb. Jeg elsker å kunne si at jeg skal på eller har vært på jobb. Jeg elsker kollegaene mine. Jeg elsker atmosfæren på treningssenteret og jeg elsker å være en del av det miljøet. Men jeg kjenner litt på at pr. i dag så er jeg “hun tjukke” som jobber på treningssenteret. Ikke at noen har sagt det til meg, men det er det jeg føler. For alle de kiloene jeg gikk ned når spiserørsbrokket gjorde meg syk har jo komt tilbake så jeg er i kategorien overvektig igjen. Og jeg skal ikke jobbe på et treningssenter og samtidig være overvektig. Jeg nekter! Så nå er det å spise riktig, loggføre alt jeg spiser og trene. Jeg skal ned 19 kilo og jeg skal gjøre det på riktig måte! Ett av mange hindre for å komme dit jeg vil være, men absolutt det største og viktigste.
Jeg tror det er etter et halvt års inaktivitet at blogg.no sletter bloggen og jeg er faretruende nært det nå. Og jeg vil jo så gjerne beholde den. Vil så gjerne fortsette å blogge, jeg må bare komme i gang igjen. Og det skal jeg nå, sånn helt på ordentlig. Det er bare et par ting jeg må finne ut av og få på plass først så i mellomtiden håper jeg at jeg har spart meg litt tid med dette tulle innlegget, som selvfølgelig blir slettet igjen når jeg begynner å blogge for alvor igjen.
Det blir veldig mye tid til tanker og refleksjon nå mens jeg lever latmannslivet i Spania. Og når jeg ligger på solsengen og stirrer opp i det store intet er det lett å gå seg vill i sitt eget hode.
Det er så lett å bli sittende fast i tanker der jeg ligger. Ikke nødvendigvis vonde tanker. Jeg tenker mye på hvor takknemlig jeg er for denne opplevelsen der jeg ligger med lukkede øyne og kjenner solen varme den forholdsvis bleike huden min.
Man skulle kanskje tro at jeg var blitt nokså brun nå etter snart tre uker her nede, men som tidligere føflekkreft pasient er det faktor 50 og mye tid i skyggen som gjelder. Gidder ikke ofre helsen bare for å være så brun som mulig når jeg kommer hjem liksom. Tenker mye på det og der jeg ligger på solsengen egentlig. Kan kjenne på en redsel for om jeg kanskje leker med skjebnen. Utsetter jeg meg for fare når jeg tillater meg å nyte de deilige strålene en halvtime her og en halvtime der? Det er tross alt 75% sjanse for tilbakefall av den krefttypen jeg hadde. Men så tenker jeg i neste sekund at shit au, jeg må jo leve mens jeg lever! Hva er vitsen med å leve lenge hvis man aldri lever godt? Og her nede tillater jeg meg å leve litt godt, som å sole meg litt. Og mens jeg ligger der og grubler på om jeg ligger der og liksom lager kreft på meg selv igjen så svever kreft tanken, i takt med en liten slørlett sky, over i hjemlengsel. Ja, for den har meldt seg litt den også. Jeg lengter hjem, men det er ikke en sånn sår hjemlengsel. Mer en bekreftelse på at jeg har det veldig godt hjemme også og at jeg har mye å være takknemlig for der også. Og så skifter tanken spor igjen. Blogg. Ja, for jeg tenker mye på bloggen også når jeg ligger der og liksom gir meg hen til dette store intet som jeg stirrer opp og ut i. Ikke som en stor og svart avgrunn, men som et blått, silkemykt teppe som gjør alle tanker trygg. Men bloggen ja, den tenker jeg mye på. Jeg brenner liksom inne med så mange tanker og følelser jeg vil sette ord på, formidle. Har så mange ideer om hva jeg vil skrive om og hvordan jeg vil skrive. Jeg vil at bloggen min skal handle om det å være menneske, så enkelt og så vanskelig, men selv der, under det blå, silkemyke teppet høyt der oppe kommer tvilen snikende. For hva tenker egentlig folk om en middelaldrende dame, som absolutt ikke har noe viktig å si, som blogger? Som skriver om livsstilsendring og at hun trener og hva hun tenker og føler og en masse annen unyttig informasjon? Men så stryker solen meg mykt på kinnet og minner meg på at det strengt tatt ikke betyr noe hva andre mener. At jeg skal leve mitt liv for meg og gjøre det som gjør meg lykkelig. Og det er et ubestridt faktum at jeg er litt mindre lykkelig når jeg ikke skriver. Så får det være opp til hver og en og eventuelt lure på hvorfor jeg velger å gjøre det på en blogg og ikke i en dagbok (skriver forøvrig dagbok hver kveld også), jeg trenger strengt tatt ikke å verken forklare meg eller rettferdiggjøre det valget på noen som helst måte.
Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er nesten litt uvirkelig at jeg sitter her i Spania og nyter livet akkurat nå og at jeg enda skal få gjøre det i mange uker. Men det har sine utfordringer også, i hvert fall sånn i forhold til trening og kosthold. Mest kosthold….. Treningen har jeg liksom kontroll på. Har heldigvis kommet dit hen at jeg lengter etter å trene hvis det går mer enn en dag uten. Vi er nok mange som ikke trodde jeg noen gang skulle bli så glad i å trene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker det. Og ikke bare den gode følelsen etter en treningsøkt som mange oppgir som en motivasjonsfaktor. Jeg elsker selve treningen. I tillegg til at jeg faktisk syns det er gøy så elsker jeg følelsen av å kjenne hva kroppen min faktisk er i stand til. Å kjenne i praksis det PT’en prentet inn som et mantra, nemlig at jeg er sterkere enn jeg tror og at jeg klarer mer enn jeg tror. Så treningen følger jeg opp. Med i bagasjen hadde jeg hoppetau og strikk og her nede, i huset vi bor i, var det både treningsbenk, manualer, ringer og kettlebell så det finnes ingen unnskyldning for å ikke trene. Ikke at jeg leter etter en heller. Jeg er oppe mellom 7 og 8 hver morgen og da er det perfekt temperatur for trening. Og etterhvert som varmen kommer så blir det jo også mye svømming i bassenget, som er god trening det også. Men så var det dette med maten da….. For helt automatisk gikk jeg liksom inn i feriemodus omtrent i det min søster slapp oss av på Flesland for et par uker siden. Og det hadde vært helt greit det hvis dette var en ferie på en uke eller to. Men det er det ikke. Vi er så heldig å ha så fine folk i livet vårt at vi har fått muligheten til å være i Spania lenge. De eier hus her, og så er de altså så glad i oss at de unner oss å få oppleve dette fantastiske livet her nede. Er ikke det fint å tenke på kanskje? Jeg får litt sånn klump i halsen av å tenke på det jeg. Takknemlighet har blitt et sentralt begrep for meg her nede og jeg får praktisert det hver eneste dag, flere ganger for dagen. Jeg har så mye å være takknemlig for at jeg blir helt flau når jeg tenker på hvor gretten og misfornøyd jeg kan være til tider. Ikke her nede altså. Det går ikke an å være verken gretten eller misfornøyd her! Men hjemme kan jeg være det. Ofte. Alt for ofte. Akkurat det skal det bli en slutt på! Men tilbake til kostholdet. Jeg spiser ikke akkurat kesam og cottage cheese her nede…… Ikke at jeg spiser drittmat heller, langt derifra, men det blir gjerne bacon til eggerøren om morningen og så er det den alliolien da….. Det er jo godt på alt! Så ja, om ikke jeg må betale overvekt på bagasjen på vei hjem så må jeg nok betale i form av et par ekstra kilo på kroppen som må av igjen. Men jeg orker ikke å stresse med det. Jeg er for gammel til å kaste bort livet mitt på å være opptatt av kropp og vekt. Jeg orker det ikke lengre. Ikke sånn å forstå at jeg skal slutte å trene eller slutte å være opptatt av hva jeg får i meg, tvert i mot, jeg har fått en nullstilling her i Spania og skal legge ned enda mer innsats enn før på begge de områdene, men ikke for å se bra ut. Ikke for å oppnå den såkalte idealvekten eller passe i et spesielt klesplagg, men for helsen og selvfølelsen (som er en viktig del av vår helhetlige helse). Jeg skal både spise og trene med den hensikt å bygge muskler, fordi jeg vil ha en sterk og sunn kropp som ikke hindrer meg i å leve det livet jeg vil leve eller gjøre de tingene jeg vil gjøre. Å spise for å bygge muskler er for meg ensbetydende med å spise sunt og variert og ikke minst å spise nok! Jeg er ferdig med å sulte meg og jeg er ferdig med å fråtse. Håper jeg……
Det har blitt mye tid til refleksjon her i Spania og hvis det er en ting jeg har lært i løpet av de ukene jeg har vært her, så er det at det er mye lettere å reflektere både konstruktivt og produktivt når man har det bra. Og det er helt klin umulig og ikke ha det bra her. Så må jeg jobbe en hel del med meg selv for å ha det like bra hjemme i sure, kalde Norge og en viktig del av den jobben er kosthold og trening. Men også veldig mye mer. Som å lese bøker for eksempel. Jeg elsker å lese. Jeg hadde bare glemt litt hvor høyt jeg faktisk elsker det. Men det har jeg gjenoppdaget her nede. Jeg pakket med meg to bøker (alt for lite selvfølgelig!!!) og tenkte at de nok kom til å bli liggende i kofferten. Og det ble de den første uken, ganske enkelt fordi jeg glemte at de lå der. Men på mandag kom jeg på de og nå er jeg nesten ferdig med bok nummer to…… Heldigvis kan jeg lese e-bøker på IPaden, men det er ikke det samme som å sitte med en bok.
Ellers kan jeg rapportere om nydelig vær hver eneste dag så langt.
Riktignok har vi hatt både regn, lyn og torden på kvelden, men varmt og fint likevel og på dagen skinner solen igjen og temperaturen ligger på rundt 30 grader. Går ikke an å være sur og gretten i sånt vær vettu!
