Altså, jeg var helt sikker på at bloggen var borte. Jeg har jo ikke akkurat vært så aktiv her så jeg trodde de hadde stengt den. Samtidig fikk jeg det ikke helt til å stemme for jeg fant den jo på adressen og kunne lese alle innlegg, men når jeg prøvde å logge inn fikk jeg bare feilmelding. Sånn har det vært i et par uker og jeg har vært kjempe lei meg, for nå er endelig motivasjonen og skrivelysten tilbake og det er jo her på Blogg.no jeg helst vil være. Derfor ble jeg så glad i natt når jeg endelig fikk logge inn. For en gangs skyld var det helt greit å ligge der og vri på seg og ikke få sove. Men så ble jeg litt stresset og.
Jeg har det jo med å overtenke alt så når jeg endelig hadde fått logget inn så var jeg livredd for at den da skulle slettes fordi noen ble oppmerksom på at det ikke hadde vært aktivitet på lenge. Som om det satt et menneske og overvåket alle bloggene klokken 04 på natten. Og enda verre var det at jeg hadde fult program hele dagen i dag og derfor ikke fikk satt meg ned for å skrive før nå på kvelden.
Men nå er jeg her, og nå blir jeg en stund!Det har skjedd så mye og jeg har kommet så langt på denne livsstilsendringsreisen min at jeg kan ikke ikke skrive om det. Det bare kan jeg ikke, for så bra som jeg har det nå det unner jeg alle å få oppleve!
Da jeg begynte å blogge i 2011 så het bloggen min Cissilife.blogg.no. Jeg elsket den bloggen, og uforståelig nok var det ganske mange andre som likte den også, men på et tidspunkt følte jeg meg presset til å slette den. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden jeg har angret på nettopp det.
Jeg har angret på at jeg lot meg påvirke av andres meninger om hva som var greit å dele og ikke på min blogg. Men det gjorde jeg altså og det gjør jeg fremdeles.
For samtidig som gleden over at jeg fikk tilbake Cissilife navnet på bloggen var stor så mistet jeg fullstendig motivasjonen til å blogge. Hva som skjedde er ikke så nøye, men det tok fra meg all gleden i forbindelse med bloggen og når sant skal sies så er den fremdeles helt fraværende.
Jeg sitter her og skriver nå bare fordi jeg må være aktiv på bloggen så den ikke blir automatisk slettet. Hvor lenge jeg gidder det gjenstår å se, for slik det føles nå så får jeg neppe motivasjonen tilbake og da er det meningsløst å kaste bort tiden min på dette. Men jeg skal prøve litt til, i håp om at motivasjonen og skrivegleden kommer tilbake…
Nok en søvnløs natt snegler seg av gårde. Øynene verker, jeg er så trøtt, men hodet slår seg ikke av. Det er om natten kreativiteten min våkner og når den først våkner så holder den det gående i noen netter. Nå for tiden er den lys våken.
Det virrer med ord og tanker, setninger og ordspill i hodet mitt. Jeg har så mye jeg vil skrive om på bloggen, men det passer liksom inn under adressen til denne bloggen. Samtidig er mye av det jeg vil dele relatert til det faktum at jeg ble operert og fikk et nytt liv så jeg vil ha med meg historien videre på bloggen. Jeg vil bare endre adresse.
Klokken bikker over fra natt til tidlig morgen. Jeg har lagt og vridd meg i syv timer. Har jeg ikke sovnet til nå så sovner jeg nok ikke heller. Jeg står opp. Begynner å undersøke hvordan eller om jeg kan skifte adresse på bloggen. Det ser ikke ut til at det er mulig. Hva gjør jeg da? Tar en Cecilie og lager enda en ny blogg? Nei, ikke denne gangen! Ikke enda i hvert fall.
Jeg sender en mail til support og spør hvordan jeg kan gå frem hvis jeg vil blogge på en ny adresse, men ta med meg denne bloggen. Aner ikke hvor lang tid det tar å få svar, men jeg har i hvert fall noe på gang. For jeg har lyst til å fortsette og blogge. Ikke fordi jeg tror du eller noen andre har noen interesse av å lese om hva som foregår verken i livet mitt eller i hodet mitt. Selv om det skal sies at det hodet er en smule forskrudd så en viss underholdningsverdi kan galskapen kanskje ha fra tid til annen. Men poenget er at jeg har lyst til å skrive, det er en hobby for meg og den kjekkeste måten å utøve den hobbyen på det er å blogge synes jeg. Så da bestemmer jeg meg for å fortsette med det. Igjen…
I det mørket begynner å slippe taket utenfor glipper jeg sånn med øynene at jeg knapt klarer å holde de oppe. Jeg må sove litt. Og endelig får hodet litt fred. Jeg har gjort det jeg kan for å sette planen for bloggen videre ut i live, nå kan jeg skru av alt og bare sove. Og jeg sovner. Herregud så deilig!
Knappe tre timer har gått siden øynene gled igjen og jeg falt i søvn. Det er på tide med tur nummer to for hundene. Det gjør i grunn godt å komme seg ut. Det er blitt langt på formiddag nå så jeg kan ikke sove mer uansett. Da hjelper den friske luften.
Dette er sånt jeg vil skrive om videre på bloggen. Jeg vil spy ut meninger om idioter som kjører mot enveiskjøringen på parkeringsplassen på Horisont eller respektløse barnehagetanter som syns det er helt greit å dra en hel jævla barnehage inn på altanen vår i tide og utide. Jeg vil skrive om IBD livet med alt det innbefatter. Jeg vil skrive om fatigue og søvnløshet. Jeg vil skrive om trening og kosthold og mitt forskrudde forhold til mat og det å spise. Jeg vil skrive om hundene og turene vi går på, jeg vil skrive om turene jeg går på uten hunder. Jeg vil skrive om alle de små og store øyeblikkene som til sammen utgjør livet mitt. Og jeg forventer som sagt ikke at noen skal ha noen interesse av å lese det, men jeg har interesse av å skrive det og det er det som betyr noe!
Nyttårsneglene er lagt, boblene er lagt på kjøl, kjolen er prøvd (og passet) og jeg er klar for å avslutte året. Ikke for det at 2022 har vært et dårlig år på noen måte, men jeg har tro på at 2023 skal bli et enda bedre år. Det er jo i stor grad opp til meg og jeg skal gjøre alt jeg kan for at 2023 skal bli mitt år.
2022 var året der jeg tok noen viktige livsstilsvalg. Jeg sluttet å røyke og begynte å trene. I løpet av året har jeg lagt til meg noen gode treningsrutiner, men jeg har likevel lagt på meg 10kg dette året. Mesteparten etter at jeg sluttet å røyke…. Men 2023 skal bli året der jeg går ned 15kg og jeg vet at jeg kommer til å klare det. Jeg gleder meg faktisk til å ta fatt på den reisen.
Jeg skal videreføre de gode treningsrutinen fra i år, samtidig som jeg skal fokusere mer på hva jeg spiser. Det kommer nok til å skinne gjennom her på bloggen i det nye året, for jeg har også bestemt meg for å bruke mer tid på bloggen i det nye året, men da blir det mer som en hverdagsblogg med mindre fokus på refluksoperasjon biten. Men likevel er det relevant på denne bloggen, for det at jeg nå kan leve et aktivt liv er en av mange positive konsekvenser av den operasjonen så en hverdagsblogg om livet her og nå vil likevel være en skildring av livet etter operasjonen.
Blant annet skal jeg bruke våren og sommeren på å gå i fjellet. Det skal bli en del av hverdagen. Den følelsen jeg fikk når jeg var på denne toppen her er en følelse jeg higer etter å kjenne på igjen. Målet med treningen nå i vinter vil derfor først og fremst være å trene meg opp til å kunne gå noen ordentlige toppturer. Og med samtidig fokus på kosthold så satser jeg på at vekttapet kommer av seg selv.
Jeg har i det hele tatt mange planer for 2023 og jeg gleder meg til å ta fatt på det nye året.
Fotografering står høyt på prioriteringslisten for neste år! Jeg savner det noe helt forferdelig og håper at jeg skal klare å finne tilbake til den gleden jeg følte på når jeg så verden gjennom linsen før. Den lidenskapen jeg hadde for foto hobbyen har jeg aldri hatt for noen annen hobby og den vil jeg så gjerne finne tilbake til. Det ga meg så utrolig mye.
Tema for 2023 blir altså blogg, trening, kosthold, vekttap, fjellturer og foto. Det blir tema i hverdagen min og det blir tema her på bloggen. Forhåpentligvis klarer jeg å levere innlegg med litt kvalitet og jeg blir som alltid veldig glad om du vil følge meg på reisen!
Jeg har fått meg MacBook og det er ganske så stas skal jeg bare si deg! Helt siden jeg gikk over fra Android til Apple på telefon for ti år siden har jeg ønsket meg en MacBook. Og nå har jeg en. Riktignok en gammel og brukt, men like fullt en velfungerende MacBook som er mer enn god nok til mitt bruk. Og da måtte det selvsagt testes ut å blogge fra den. For jeg er nå en gang skrudd sammen sånn jeg da, at når jeg får noe jeg har ønsket meg veldig lenge så blir jeg super motivert og får tusen ideer. Som nå. Plutselig er det kjempe stas å blogge igjen og jeg har tusen ideer om hvor jeg vil ta bloggen fremover. Men så kjenner vi jo meg da. Det går over like fort som det starter og det skjer nok denne gangen også. Det er stas å blogge fra MacBook’en et innlegg eller tre og så forsvinner lysten igjen. Så sannsynligheten for at jeg er borte igjen før nyttår er nok stor, men akkurat nå er tanken min at nå skal jeg ta bloggen på alvor og begynne å jobb med den daglig. Ikke fordi jeg har noe ønske om å oppnå noe med bloggen på noen måte, men fordi jeg vet at jeg har godt av å ha noe å engasjere meg i og fordi jeg savner den skriveglade Cecilie. Den egentlige meg.
Jeg vet ikke helt når hun forsvant eller hvor hun tok veien, men hun gikk seg vill ett eller annet sted og jeg har følt på en tomhet siden. Noe har liksom manglet. I dag har jeg lyst til å finne tilbake til den gleden, i morgen kan jeg tenke noe helt annet. Jeg vet liksom aldri helt, men mest av alt handler det om at jeg må våge og tro på meg selv tror jeg. Igjen, ikke for å oppnå noe med bloggen, men for å beholde motivasjonen til å fortsette med en hobby jeg en gang elsket.
Kanskje skal jeg være så lite original at jeg skal sette meg ned og filosofere litt over hva jeg vil bruke det neste året til og faktisk legge ned litt innsats i å gjennomføre. Eller i hvert fall gjøre et ærlig forsøk på å gjennomføre. Det får jeg komme tilbake til senere i så fall, i dag måtte jeg bare teste ut å jobbe på MacBook’en for første gang og det var stas det altså. Små barn, små gleder sies det, men det skal ikke mye til for å glede meg heller. Godt jeg har klart å beholde barnet i meg sier nå jeg!
Så gikk det plutselig litt tid uten at jeg ga lyd fra meg på bloggen da. Men jeg har ikke gitt opp altså, jeg har bare hatt det travelt og samtidig ikke vært helt i form så overskuddet har liksom ikke vært der. For jeg vil ikke bare skrive den type innlegg som jeg skriver nå, helt impulsive innlegg som egentlig ikke handler om noe. Jeg kommer derfor til å bruke desember til å planlegge blogg året 2023 samtidig som jeg kommer til å titte innom her i ny og ne med mer overfladiske, hverdagslige innlegg.
Akkurat nå sitter jeg og koser meg i dunkelt lys fra adventsstjerne og stearinlys og venter på middagen som min kjære holder på med på kjøkkenet. Det er så godt med sånne dager. Og nå er jeg ganske bortskjemt med at jeg ofte får middagen servert uten å måtte lage den først og det er noe jeg setter pris på.
Etter middag skal jeg kose meg med et glass rødvin og bare nyte adventskvelden. Jeg elsker denne tiden! Og i bakhodet ligger tanken om at det å glede seg over god mat og et glass vin igjen ble mulig for meg fordi jeg fikk den operasjonen. Det var pyton den første tiden etter operasjonen ja, men hjelpe meg så takknemlig jeg er for at jeg ble operert!
I går hadde min kjære bursdag og det ble feiret både lørdag og i går.
Det er nemlig tradisjon at vi er på førjuls middag hos en kamerat i forbindelse med Birte sin bursdag. Da blir vi servert svineribbe og noe godt i glasset. Det er alltid like koselig. Og siden det er pinnekjøtt som er den tradisjonelle julemiddagen for min del, så ødelegger det ikke julemiddagen heller. For jeg er litt sånn at pinnekjøtt vil jeg helst glede meg helt til julaften med å spise. Men svineribbe går bra!
Og i år gikk det enda bedre enn i fjor. For selv om jeg for lengst hadde kommet meg etter operasjonen og ikke ble dårlig når jeg spiste på fjorårets middag, så var jeg fortsatt engstelig for å spise i fjor. Det er jo en kjent sak at man kan ha svelgeproblemer etter en refluks operasjon og jeg var så livredd for at det skulle oppleves som om halsen var for trang når jeg svelget mat at jeg brukte evigheter på en liten porsjon.
På mange måter er det litt dumt at det ikke er sånn lengre, for jeg holdt i hvert fall vekten den gang når jeg spiste så sent og ble mett av små porsjoner nettopp fordi jeg tok meg så god tid. Sånn er det nemlig ikke lengre.
Jeg tenker ikke over at jeg spiser lengre. Jeg har ingen problemer med å svelge så det å spise sent og tygge maten i hele evigheten, det har liksom gått over av seg selv. Nå spiser jeg av hjertens lyst, helt uten å stresse.
Men det å kunne spise opp det jeg har forsynt meg med. Det å kunne spise seg mett og kose seg i middagsbesøk, det var ingen selvfølge for meg for to år siden. Jeg var med på middagen da og, men endte fort opp på sofaen fordi jeg fikk så vondt i magen når jeg spiste.
Lenge fryktet jeg at det bare var noe jeg måtte leve med så jeg er evig takknemlig for at det ble bestemt at jeg måtte opereres. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg fikk livet tilbake etter den operasjonen og jeg har ikke angret en dag.
Jeg setter sånn pris på og igjen kunne kose meg med god mat og jeg setter minst like stor pris på å kunne nyte et glass vin eller to til maten igjen. At vekten har gått litt opp igjen prøver jeg og ikke fokusere så mye på. Nå er jeg jo frisk nok til å trene og har absolutt alle forutsetninger for å kunne få vekten ned igjen der jeg vil og å holde den der. Det blir mitt neste prosjekt. Ut november måned er det gruppetime challenge som gjelder!
I lang tid nå har jeg gått og tenkt på at jeg burde ta opp igjen bloggingen på denne bloggen. Det skal jo handle om livet etter operasjonen her og det livet lever jeg jo enda. Det vil jeg jo gjøre så lenge jeg er her og jeg er ganske mye mer preget av den operasjonen enn hva jeg kanskje skjønte sånn med det første. Og det vil jeg skrive om. Men ikke bare det. Det kommer til å handle om alt mulig her på bloggen. Jeg kommer til å bruke den som en personlig hverdagsblogg, men fordi så mye i hverdagen min fremdeles er preget av at jeg ble operert i fjor sommer så blir det mest riktig å fortsette bloggingen her føler jeg.
Etter å ha tenkt på det i noen uker bestemte jeg meg for å vekke bloggen til live igjen, men jeg fikk meg en sur overraskelse når jeg gikk inn på miniblogg for å logge inn. Miniblogg eksisterte ikke lengre og om bloggen ikke var forespurt overflyttet til blogg.no innen begynnelsen av oktober så ble den slettet. Og dette oppdaget jeg i slutten av oktober så min blogg var borte for alltid. Trodde jeg. Men jeg bestemte meg likevel for å fortsette bloggen og sendte en søknad om å få opprette blogg her på siden. Og etter det som føltes som en evighet, egentlig bare en god uke, fikk jeg svar at ikke bare fikk jeg blogge på blogg.no, men at hele bloggen min ble overflyttet. Den var med andre ord ikke borte likevel og jeg ble så inderlig glad for det. Det hadde ikke blitt det samme å skulle prøve og gjenfortelle hvordan jeg hadde det i tiden etter operasjonen og det hadde ikke blitt det samme for de som evt leser denne bloggen å lese om hvor jeg er i livet nå hvis de ikke kunne lese noe fra den første tiden etter operasjonen. For livet mitt er et helt annet nå enn for bare et halvt år siden.
Jeg har stumpet røyken og jeg har begynt å trene. Og, tro det eller ei, jeg elsker det! Trening er blitt en stor og viktig del av hverdagen min og vil derfor også bli et viktig tema her på bloggen. Men trening er også det som kanskje oftest får meg til å kjenne på en følelse av redsel for at jeg skal ødelegge det de fikset når de opererte meg. En helt irrasjonell tanke selvsagt, men de har jeg hatt mange av etter operasjonen. For så vidt har jeg hatt det hele livet, men angsten min har blitt tatt til et helt nytt nivå etter operasjonen så det kommer til å handle mye om angst også her.
Jeg har i det hele tatt mange tanker om og planer for hva jeg vil med denne bloggen, og denne gangen er jeg kommet for å bli! Jeg lover. Tror jeg…..
Det er lenge siden dere har hørt fra meg nå, men det er liksom ikke så mye å rapportere lengre. Et halvt år etter operasjonen er livet tilbake til normalen.
Kvalmen har for det meste sluppet taket, endelig. Det hender den dukker opp, men ikke på langt nær så intenst som før og slett ikke like lenge av gangen. Men jeg var litt spent på julemiddagen. Ville jeg få vondt i magen eller bli kvalm av å spise så tung mat og enda viktigere, hvordan ville det være å svelge pinnekjøtt? Nå har jeg ikke opplevd noe særlig svelge problemer i det hele tatt etter operasjonen, men jeg tygger alltid maten ekstra godt for å være sikker. Det er ikke alltid like lett med pinnekjøtt, men jeg måtte jo selvsagt spise julemiddag!
Og det gikk kjempe bra det! Jeg spiste og koste meg helt uten problemer. Det eneste som var kjedelig var at jeg ikke klarte å spise så mye, for jeg blir fortsatt fort mett. Et luksusproblem man ikke en gang burde nevne, men jeg nevner det fordi det er en del av livet etter operasjonen. Porsjonene er mye mindre enn det jeg klarte å spise før operasjonen. Riktignok ikke det siste halvannet året før operasjonen, da klarte jeg knapt å spise det i hele tatt, men den gangen jeg spiste normalt så spiste jeg mye mer enn jeg klarer nå. Det viser jo også tydelig på vekten, noe jeg er særdeles fornøyd med!
Jeg har ikke egentlig noe mer å komme med i dag. Kanskje blir dette siste oppdatering her på bloggen, det får tiden vise. Jeg vil i alle fall takke deg for at du har tatt deg tid til å lese og ønske deg en fortsatt fin jul.
Det blir mer kvalmesnakk altså, det blir det. For jeg har vært så mye kvalm og hatt så mye angst på grunn av det de siste månedene at jeg ikke lenger vet hva som er reell kvalme og hva som bare er angst og innbilning. Sånn har jeg for så vidt alltid vært. Alltid vært usikker på om jeg faktisk har vært kvalm eller om jeg bare har vært redd for at jeg var det, men det var jo ikke sånn hver dag. Nå derimot er det sånn hver dag, hele dagen. Og når jeg faktisk ikke er kvalm og ikke føler meg kvalm så tar jeg meg i å kjenne etter hele tiden. Er jeg virkelig ikke kvalm? Ikke i det hele tatt? Føler jeg meg faktisk helt fin? Kjenner jeg en antydning til kvalme?
Det er som om jeg leter etter den når den endelig er borte. Som om jeg ikke egentlig husker hvordan det er å gå gjennom en hel dag uten å kjenne på kvalme eller engste seg for det. Som i går for eksempel. Jeg var egentlig ikke kvalm i går, ikke i det hele tatt faktisk, men likevel brukte jeg hele dagen på å kjenne etter og å engste meg for at kvalmen skulle komme tilbake. Jeg ødelegger jo de gode dagene på den måten og det er jo helt tullete av meg.
Nå høres det kanskje ut som om jeg sitter her og synes synd på meg selv, men det gjør jeg absolutt ikke. Det jeg egentlig gjør med å skrive dette så jeg kan lese selv hvor tåpelig det faktisk er, er å gi meg selv et spark i ræven for å komme meg videre nå. Jeg må slutte å fokusere på det jeg er redd for til en hver tid, nemlig kvalme og den eneste måten jeg kan gjøre det på (tror jeg) er å holde meg opptatt om dagene. Finne noe å drive med, noe å engasjere meg i. Jeg har nemlig alt for mye tid til å bare sitte og kjenne etter når jeg bare sitter og glor på den TV skjermen. Jeg må finne noe bedre å gjøre og jeg har en plan som jeg gleder meg til å sette ut i live. Hva den innebærer er jeg ikke klar for å røpe helt enda, men kanskje deler jeg det med dere etter hvert.
