Jeg har fått meg MacBook og det er ganske så stas skal jeg bare si deg! Helt siden jeg gikk over fra Android til Apple på telefon for ti år siden har jeg ønsket meg en MacBook. Og nå har jeg en. Riktignok en gammel og brukt, men like fullt en velfungerende MacBook som er mer enn god nok til mitt bruk. Og da måtte det selvsagt testes ut å blogge fra den. For jeg er nå en gang skrudd sammen sånn jeg da, at når jeg får noe jeg har ønsket meg veldig lenge så blir jeg super motivert og får tusen ideer. Som nå. Plutselig er det kjempe stas å blogge igjen og jeg har tusen ideer om hvor jeg vil ta bloggen fremover. Men så kjenner vi jo meg da. Det går over like fort som det starter og det skjer nok denne gangen også. Det er stas å blogge fra MacBook’en et innlegg eller tre og så forsvinner lysten igjen. Så sannsynligheten for at jeg er borte igjen før nyttår er nok stor, men akkurat nå er tanken min at nå skal jeg ta bloggen på alvor og begynne å jobb med den daglig. Ikke fordi jeg har noe ønske om å oppnå noe med bloggen på noen måte, men fordi jeg vet at jeg har godt av å ha noe å engasjere meg i og fordi jeg savner den skriveglade Cecilie. Den egentlige meg.
Jeg vet ikke helt når hun forsvant eller hvor hun tok veien, men hun gikk seg vill ett eller annet sted og jeg har følt på en tomhet siden. Noe har liksom manglet. I dag har jeg lyst til å finne tilbake til den gleden, i morgen kan jeg tenke noe helt annet. Jeg vet liksom aldri helt, men mest av alt handler det om at jeg må våge og tro på meg selv tror jeg. Igjen, ikke for å oppnå noe med bloggen, men for å beholde motivasjonen til å fortsette med en hobby jeg en gang elsket.
Kanskje skal jeg være så lite original at jeg skal sette meg ned og filosofere litt over hva jeg vil bruke det neste året til og faktisk legge ned litt innsats i å gjennomføre. Eller i hvert fall gjøre et ærlig forsøk på å gjennomføre. Det får jeg komme tilbake til senere i så fall, i dag måtte jeg bare teste ut å jobbe på MacBook’en for første gang og det var stas det altså. Små barn, små gleder sies det, men det skal ikke mye til for å glede meg heller. Godt jeg har klart å beholde barnet i meg sier nå jeg!
– Cecilie