Det blir mer kvalmesnakk altså, det blir det. For jeg har vært så mye kvalm og hatt så mye angst på grunn av det de siste månedene at jeg ikke lenger vet hva som er reell kvalme og hva som bare er angst og innbilning. Sånn har jeg for så vidt alltid vært. Alltid vært usikker på om jeg faktisk har vært kvalm eller om jeg bare har vært redd for at jeg var det, men det var jo ikke sånn hver dag. Nå derimot er det sånn hver dag, hele dagen. Og når jeg faktisk ikke er kvalm og ikke føler meg kvalm så tar jeg meg i å kjenne etter hele tiden. Er jeg virkelig ikke kvalm? Ikke i det hele tatt? Føler jeg meg faktisk helt fin? Kjenner jeg en antydning til kvalme?
Det er som om jeg leter etter den når den endelig er borte. Som om jeg ikke egentlig husker hvordan det er å gå gjennom en hel dag uten å kjenne på kvalme eller engste seg for det. Som i går for eksempel. Jeg var egentlig ikke kvalm i går, ikke i det hele tatt faktisk, men likevel brukte jeg hele dagen på å kjenne etter og å engste meg for at kvalmen skulle komme tilbake. Jeg ødelegger jo de gode dagene på den måten og det er jo helt tullete av meg.
Nå høres det kanskje ut som om jeg sitter her og synes synd på meg selv, men det gjør jeg absolutt ikke. Det jeg egentlig gjør med å skrive dette så jeg kan lese selv hvor tåpelig det faktisk er, er å gi meg selv et spark i ræven for å komme meg videre nå. Jeg må slutte å fokusere på det jeg er redd for til en hver tid, nemlig kvalme og den eneste måten jeg kan gjøre det på (tror jeg) er å holde meg opptatt om dagene. Finne noe å drive med, noe å engasjere meg i. Jeg har nemlig alt for mye tid til å bare sitte og kjenne etter når jeg bare sitter og glor på den TV skjermen. Jeg må finne noe bedre å gjøre og jeg har en plan som jeg gleder meg til å sette ut i live. Hva den innebærer er jeg ikke klar for å røpe helt enda, men kanskje deler jeg det med dere etter hvert.
Da jeg våknet opp på oppvåkningen etter operasjonen ble jeg smertelig klar over min egen sårbarhet. Jeg har selvsagt vært oppmerksom på den og visst hvor mine svakheter har lagt lenge, men mens jeg lå der, redd og alene, sto den plutselig skremmende klart for meg.
Den selvstendigheten jeg brukte 10 år på å jobbe meg frem til føltes plutselig ikke som et veldig sterkt fundament lengre likevel, for her var jeg, helt alene og jeg var redd. Kjempe redd.
I løpet av de to døgnene på sykehuset kjente jeg mye på den redselen, fordi jeg lå der alene og måtte stå i den angsten jeg følte helt alene. Ikke misforstå, sykepleierne gjorde virkelig alt hva de kunne for å roe meg ned og for at jeg skulle føle meg trygg, men det var ikke det samme som å ha kjente og kjære rundt meg når jeg ikke hadde det så greit. Og på grunn av korona restriksjoner fikk jeg ikke ha besøk i løpet av disse to døgnene så sykepleierne var alt jeg hadde. Og telefonsamtalene med Birte. Det var ikke lenge jeg orket å snakke av gangen, men uten de samtalene vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom de to døgnene der.
Det høres kanskje paradoksalt ut å dramatisere en refluksoperasjon og påfølgende sykehusopphold på denne måten, men dramatikken i det hele for min del lå jo angsten min. Angsten for å kaste opp. En ganske så spesifikk angst frem til jeg var operert. For i tiden etter operasjonen gikk denne spesifikke angsten over til en mye mer generell angst og jeg ble engstelig for det meste.
Å gå på butikken alene var en stund uoverkommelig for meg. Å gå tur med hundene alene var utenkelig. Å være alene hjemme, bare for en liten stund var umulig. Plutselig var jeg totalt avhengig av Birte i en hver situasjon. Hvorfor hadde jeg falt så langt tilbake og mistet all den kontrollen jeg hadde jobbet opp over ti år? Jeg vet ikke om jeg har svaret, men jeg tror det har med sykehusoppholdet å gjøre. Det å bli så bevisst sin egen sårbarhet gjorde noe med meg og et lite øyeblikk der satte det meg helt ut.
Jeg tror mye av grunnen er at det var så mye fokus på brekninger og oppkast de to døgnene jeg lå på sykehus at det ble overtenning for angsten min. For det første en hver sykepleier eller lege spurte om når de kom innom rommet mitt var “har du hatt brekninger eller oppkast?” Jeg konkluderte fort i mitt angstfylte hode med at brekninger og oppkast var vanlig etter en slik operasjon og at det for en hver pris måtte unngås. Det jeg har fryktet mest her i verden, hele mitt liv mer eller mindre, ble plutselig farliggjort av andre. Ikke ufarliggjort, men farliggjort. Jeg fikk stadig vekk påminnelser om at jeg måtte gi beskjed med en gang jeg kjente antydning til kvalme så jeg kunne få kvalmestillende, for brekninger måtte vi unngå. Akkurat dette var ikke positivt for angsten min og den fikk blomstre fritt en stund der.
Den blomstrer for så vidt enda, men jeg har tatt tilbake noe av kontrollen. Jeg innså det ikke før i helgen, men disse månedene med mer eller mindre konstant kvalme har gjort noe med meg. Uten at jeg har skjønt det selv har det virket som en form for eksponeringsterapi og det har hatt en viss positiv effekt selv om jeg er fryktelig sliten av å gå rundt og være kvalm og redd hele tiden. For jeg er fortsatt akkurat like redd for kvalme og oppkast enda, men jeg er ikke så redd for å være redd for det lengre. Jeg tror kanskje du må ha kjent på angst selv for å forstå hva jeg mener med den setningen og jeg er redd dette innlegget blir kjedelig langt hvis jeg skal prøve å forklare det, men jeg skal gi det et forsøk.
Når du sliter med angst så er det ikke nødvendigvis det du har angst for som skremmer deg mest. Altså, du får jo angst i en gitt situasjon fordi kroppen din værer irrasjonell fare, men den ekstreme frykten og det ubehaget et angstanfall gir fører for veldig mange til angst for angsten og det er kanskje den angsten som er den mest hemmende. Det er den angsten som får oss til å unngå en hver situasjon vi vet kan fremprovosere angst. Men der er jeg ikke lengre, heldigvis.
Jeg får fortsatt angst daglig på grunn av den kvalmen, men jeg klarer å bevare roen. Panikken får ikke komme inn når den banker på og selv om jeg blir skjelven og får en forferdelig hjertebank så klarer jeg å bevare roen. Jeg blir ikke hysterisk og må ut på badet og sitte bøyd over do sånn i tilfelle, med Birte på slep fordi hun MÅ holde meg i hånden mens dette pågår, jeg fortsetter ganske enkelt med det jeg drev med og lar det hele gå sin gang. Jeg aksepterer at det er sykt ubehagelig å være så redd, men minner meg selv på at det ikke er noe farlig med det. Og det funker.
I helgen turte jeg for første gang på lenge å dra på senteret alene og gjøre et par ærend som tok litt tid. Etterpå dro jeg på butikken og handlet inn det vi trengte til resten av helgen før jeg gikk en god tur med hundene. Jeg tenkte ikke en gang over at jeg dro ut alene selv om jeg var kvalm og det var først mange timer etterpå det gikk opp for meg at jeg plutselig hadde fått hull på den der angstboblen jeg har befunnet meg i så lenge nå.
På søndag gjentok jeg suksessen og dro ut og så på når min niese spilte fotballkamper i noen timer og jeg storkoste meg, selv om jeg var uvel da også. Der hadde jeg ikke tid til å være redd en gang, for jeg hadde med meg kameraet og jeg elsket å løpe opp og ned langs fotballbanen der og ta bilder av niesen min “in action.” Lekte skikkelig pressefotograf og trivdes i rollen, ha ha.
Angsten er antakelig noe jeg må leve med hele livet, og det er greit. Nøkkelen ligger i hvordan jeg håndterer angsten når den dukker opp og det er det jeg må fokusere på nå fremover.
Jeg sluttet på Nexium jeg, slik kirurgen sa jeg skulle. Det skulle jeg ikke gjort. Hjelpe meg så dårlig jeg har vært denne uken. Og jeg hadde en følelse av at det ville skje. Neste gang stoler jeg på spesialisten innen feltet og magefølelsen min, heller enn kirurgen. Uten at jeg håper det blir noen neste gang da!
Det viser seg nemlig at gastrolegen hadde rett. Jeg har kronisk betennelse i magesekken som gir magesår om den ikke behandles. Og når jeg da kuttet ut Nexium avsluttet jeg altså behandlingen av en betent magesekk så hva tror du skjedde? Jeg fikk magesår igjen, og det kom helt akutt.
Jeg stortrivdes mandag formiddag og elsket jobben med å tapetsere soverommet. Riktignok var det Birte som sto for det meste av den jobben, men jeg var nå med å holde litt og jeg var ganske så god på å stryke luftbobler ut av tapeten der det trengtes. Gøy var det også! Men mens jeg sto der og jobbet fikk jeg akutte magesmerter. Skikkelige smerter. Jeg gikk rett i knestående og måtte bare legge meg. Det har jeg gjort siden. Lagt altså. Hatt vondt også. Og vært kvalm. Herregud så kvalm jeg har vært. Plutselig måtte jeg ha både kvalmestillende og smertestillende liggende på nattbordet (som for tiden er gulvet nedenfor sengen) så det var tilgjengelig med en gang jeg våknet i løpet av natten. De første par nettene sov jeg knapt for jeg hadde så vondt.
Jeg kontaktet selvsagt fastlegen, i pasientsky som de foretrekker, men det kunne jeg spart meg. Ingen har svart meg på den e-konsultasjonen enda og det er ikke første gangen det skjer. Arna legekontor er absolutt ikke å anbefale! Heldigvis er jeg nå nr 5 på ventelisten til ny fastlege på et helt annet kontor, i en helt annen bydel, men nok om det. Jeg bare tok en avgjørelse om å begynne på Nexium igjen selv. Jeg fikk tross alt beskjed av gastrolegen i fjor at jeg aldri måtte slutte på Nexium nettopp pga den betente magesekken så jeg tenker at det var en forsvarlig avgjørelse av meg å ta. Og den opprinnelige avtalen med gastrolegen var at når jeg kjente antydning til magesår så skulle jeg doble dosen Nexium i en til to uker så når jeg nå begynte igjen så begynte jeg selvsagt på dobbel dose og nå føler jeg meg endelig bedre. I dag føler jeg meg faktisk nesten helt fin. Men målet om å gå 50km når jeg ikke denne uken. Jeg gikk 50,2km forrige uke, denne uken har jeg foreløpig gått 15,9….. Klarer forhåpentligvis å presse på et par tre kilometer i løpet av kvelden, men noe mer enn det blir det ikke denne uken.
Nå skulle jeg jo egentlig skrive om noe helt annet neste gang jeg tittet innom her, nemlig hva jeg tenker rundt det at jeg har blitt så mye mer engstelig etter operasjonen, men det får jeg spare til neste post. Det har nemlig skjedd noe med meg denne uken som jeg gjerne vil fortelle mer om som en forlengelse til det jeg da skriver om angst og engstelse. Titter du innom med jevne mellomrom så får du det nok med deg! Hvordan har din uke vært?
