Da jeg våknet opp på oppvåkningen etter operasjonen ble jeg smertelig klar over min egen sårbarhet. Jeg har selvsagt vært oppmerksom på den og visst hvor mine svakheter har lagt lenge, men mens jeg lå der, redd og alene, sto den plutselig skremmende klart for meg.
Den selvstendigheten jeg brukte 10 år på å jobbe meg frem til føltes plutselig ikke som et veldig sterkt fundament lengre likevel, for her var jeg, helt alene og jeg var redd. Kjempe redd.
I løpet av de to døgnene på sykehuset kjente jeg mye på den redselen, fordi jeg lå der alene og måtte stå i den angsten jeg følte helt alene. Ikke misforstå, sykepleierne gjorde virkelig alt hva de kunne for å roe meg ned og for at jeg skulle føle meg trygg, men det var ikke det samme som å ha kjente og kjære rundt meg når jeg ikke hadde det så greit. Og på grunn av korona restriksjoner fikk jeg ikke ha besøk i løpet av disse to døgnene så sykepleierne var alt jeg hadde. Og telefonsamtalene med Birte. Det var ikke lenge jeg orket å snakke av gangen, men uten de samtalene vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom de to døgnene der.
Det høres kanskje paradoksalt ut å dramatisere en refluksoperasjon og påfølgende sykehusopphold på denne måten, men dramatikken i det hele for min del lå jo angsten min. Angsten for å kaste opp. En ganske så spesifikk angst frem til jeg var operert. For i tiden etter operasjonen gikk denne spesifikke angsten over til en mye mer generell angst og jeg ble engstelig for det meste.
Å gå på butikken alene var en stund uoverkommelig for meg. Å gå tur med hundene alene var utenkelig. Å være alene hjemme, bare for en liten stund var umulig. Plutselig var jeg totalt avhengig av Birte i en hver situasjon. Hvorfor hadde jeg falt så langt tilbake og mistet all den kontrollen jeg hadde jobbet opp over ti år? Jeg vet ikke om jeg har svaret, men jeg tror det har med sykehusoppholdet å gjøre. Det å bli så bevisst sin egen sårbarhet gjorde noe med meg og et lite øyeblikk der satte det meg helt ut.
Jeg tror mye av grunnen er at det var så mye fokus på brekninger og oppkast de to døgnene jeg lå på sykehus at det ble overtenning for angsten min. For det første en hver sykepleier eller lege spurte om når de kom innom rommet mitt var “har du hatt brekninger eller oppkast?” Jeg konkluderte fort i mitt angstfylte hode med at brekninger og oppkast var vanlig etter en slik operasjon og at det for en hver pris måtte unngås. Det jeg har fryktet mest her i verden, hele mitt liv mer eller mindre, ble plutselig farliggjort av andre. Ikke ufarliggjort, men farliggjort. Jeg fikk stadig vekk påminnelser om at jeg måtte gi beskjed med en gang jeg kjente antydning til kvalme så jeg kunne få kvalmestillende, for brekninger måtte vi unngå. Akkurat dette var ikke positivt for angsten min og den fikk blomstre fritt en stund der.
Den blomstrer for så vidt enda, men jeg har tatt tilbake noe av kontrollen. Jeg innså det ikke før i helgen, men disse månedene med mer eller mindre konstant kvalme har gjort noe med meg. Uten at jeg har skjønt det selv har det virket som en form for eksponeringsterapi og det har hatt en viss positiv effekt selv om jeg er fryktelig sliten av å gå rundt og være kvalm og redd hele tiden. For jeg er fortsatt akkurat like redd for kvalme og oppkast enda, men jeg er ikke så redd for å være redd for det lengre. Jeg tror kanskje du må ha kjent på angst selv for å forstå hva jeg mener med den setningen og jeg er redd dette innlegget blir kjedelig langt hvis jeg skal prøve å forklare det, men jeg skal gi det et forsøk.
Når du sliter med angst så er det ikke nødvendigvis det du har angst for som skremmer deg mest. Altså, du får jo angst i en gitt situasjon fordi kroppen din værer irrasjonell fare, men den ekstreme frykten og det ubehaget et angstanfall gir fører for veldig mange til angst for angsten og det er kanskje den angsten som er den mest hemmende. Det er den angsten som får oss til å unngå en hver situasjon vi vet kan fremprovosere angst. Men der er jeg ikke lengre, heldigvis.
Jeg får fortsatt angst daglig på grunn av den kvalmen, men jeg klarer å bevare roen. Panikken får ikke komme inn når den banker på og selv om jeg blir skjelven og får en forferdelig hjertebank så klarer jeg å bevare roen. Jeg blir ikke hysterisk og må ut på badet og sitte bøyd over do sånn i tilfelle, med Birte på slep fordi hun MÅ holde meg i hånden mens dette pågår, jeg fortsetter ganske enkelt med det jeg drev med og lar det hele gå sin gang. Jeg aksepterer at det er sykt ubehagelig å være så redd, men minner meg selv på at det ikke er noe farlig med det. Og det funker.
I helgen turte jeg for første gang på lenge å dra på senteret alene og gjøre et par ærend som tok litt tid. Etterpå dro jeg på butikken og handlet inn det vi trengte til resten av helgen før jeg gikk en god tur med hundene. Jeg tenkte ikke en gang over at jeg dro ut alene selv om jeg var kvalm og det var først mange timer etterpå det gikk opp for meg at jeg plutselig hadde fått hull på den der angstboblen jeg har befunnet meg i så lenge nå.
På søndag gjentok jeg suksessen og dro ut og så på når min niese spilte fotballkamper i noen timer og jeg storkoste meg, selv om jeg var uvel da også. Der hadde jeg ikke tid til å være redd en gang, for jeg hadde med meg kameraet og jeg elsket å løpe opp og ned langs fotballbanen der og ta bilder av niesen min “in action.” Lekte skikkelig pressefotograf og trivdes i rollen, ha ha.
Angsten er antakelig noe jeg må leve med hele livet, og det er greit. Nøkkelen ligger i hvordan jeg håndterer angsten når den dukker opp og det er det jeg må fokusere på nå fremover.