Det blir mer kvalmesnakk altså, det blir det. For jeg har vært så mye kvalm og hatt så mye angst på grunn av det de siste månedene at jeg ikke lenger vet hva som er reell kvalme og hva som bare er angst og innbilning. Sånn har jeg for så vidt alltid vært. Alltid vært usikker på om jeg faktisk har vært kvalm eller om jeg bare har vært redd for at jeg var det, men det var jo ikke sånn hver dag. Nå derimot er det sånn hver dag, hele dagen. Og når jeg faktisk ikke er kvalm og ikke føler meg kvalm så tar jeg meg i å kjenne etter hele tiden. Er jeg virkelig ikke kvalm? Ikke i det hele tatt? Føler jeg meg faktisk helt fin? Kjenner jeg en antydning til kvalme?
Det er som om jeg leter etter den når den endelig er borte. Som om jeg ikke egentlig husker hvordan det er å gå gjennom en hel dag uten å kjenne på kvalme eller engste seg for det. Som i går for eksempel. Jeg var egentlig ikke kvalm i går, ikke i det hele tatt faktisk, men likevel brukte jeg hele dagen på å kjenne etter og å engste meg for at kvalmen skulle komme tilbake. Jeg ødelegger jo de gode dagene på den måten og det er jo helt tullete av meg.
Nå høres det kanskje ut som om jeg sitter her og synes synd på meg selv, men det gjør jeg absolutt ikke. Det jeg egentlig gjør med å skrive dette så jeg kan lese selv hvor tåpelig det faktisk er, er å gi meg selv et spark i ræven for å komme meg videre nå. Jeg må slutte å fokusere på det jeg er redd for til en hver tid, nemlig kvalme og den eneste måten jeg kan gjøre det på (tror jeg) er å holde meg opptatt om dagene. Finne noe å drive med, noe å engasjere meg i. Jeg har nemlig alt for mye tid til å bare sitte og kjenne etter når jeg bare sitter og glor på den TV skjermen. Jeg må finne noe bedre å gjøre og jeg har en plan som jeg gleder meg til å sette ut i live. Hva den innebærer er jeg ikke klar for å røpe helt enda, men kanskje deler jeg det med dere etter hvert.
