I lang tid nå har jeg gått og tenkt på at jeg burde ta opp igjen bloggingen på denne bloggen. Det skal jo handle om livet etter operasjonen her og det livet lever jeg jo enda. Det vil jeg jo gjøre så lenge jeg er her og jeg er ganske mye mer preget av den operasjonen enn hva jeg kanskje skjønte sånn med det første. Og det vil jeg skrive om. Men ikke bare det. Det kommer til å handle om alt mulig her på bloggen. Jeg kommer til å bruke den som en personlig hverdagsblogg, men fordi så mye i hverdagen min fremdeles er preget av at jeg ble operert i fjor sommer så blir det mest riktig å fortsette bloggingen her føler jeg.
Etter å ha tenkt på det i noen uker bestemte jeg meg for å vekke bloggen til live igjen, men jeg fikk meg en sur overraskelse når jeg gikk inn på miniblogg for å logge inn. Miniblogg eksisterte ikke lengre og om bloggen ikke var forespurt overflyttet til blogg.no innen begynnelsen av oktober så ble den slettet. Og dette oppdaget jeg i slutten av oktober så min blogg var borte for alltid. Trodde jeg. Men jeg bestemte meg likevel for å fortsette bloggen og sendte en søknad om å få opprette blogg her på siden. Og etter det som føltes som en evighet, egentlig bare en god uke, fikk jeg svar at ikke bare fikk jeg blogge på blogg.no, men at hele bloggen min ble overflyttet. Den var med andre ord ikke borte likevel og jeg ble så inderlig glad for det. Det hadde ikke blitt det samme å skulle prøve og gjenfortelle hvordan jeg hadde det i tiden etter operasjonen og det hadde ikke blitt det samme for de som evt leser denne bloggen å lese om hvor jeg er i livet nå hvis de ikke kunne lese noe fra den første tiden etter operasjonen. For livet mitt er et helt annet nå enn for bare et halvt år siden.
Jeg har stumpet røyken og jeg har begynt å trene. Og, tro det eller ei, jeg elsker det! Trening er blitt en stor og viktig del av hverdagen min og vil derfor også bli et viktig tema her på bloggen. Men trening er også det som kanskje oftest får meg til å kjenne på en følelse av redsel for at jeg skal ødelegge det de fikset når de opererte meg. En helt irrasjonell tanke selvsagt, men de har jeg hatt mange av etter operasjonen. For så vidt har jeg hatt det hele livet, men angsten min har blitt tatt til et helt nytt nivå etter operasjonen så det kommer til å handle mye om angst også her.
Jeg har i det hele tatt mange tanker om og planer for hva jeg vil med denne bloggen, og denne gangen er jeg kommet for å bli! Jeg lover. Tror jeg…..
– Cecilie