Det blir veldig mye tid til tanker og refleksjon nå mens jeg lever latmannslivet i Spania. Og når jeg ligger på solsengen og stirrer opp i det store intet er det lett å gå seg vill i sitt eget hode.
Det er så lett å bli sittende fast i tanker der jeg ligger. Ikke nødvendigvis vonde tanker. Jeg tenker mye på hvor takknemlig jeg er for denne opplevelsen der jeg ligger med lukkede øyne og kjenner solen varme den forholdsvis bleike huden min.
Man skulle kanskje tro at jeg var blitt nokså brun nå etter snart tre uker her nede, men som tidligere føflekkreft pasient er det faktor 50 og mye tid i skyggen som gjelder. Gidder ikke ofre helsen bare for å være så brun som mulig når jeg kommer hjem liksom. Tenker mye på det og der jeg ligger på solsengen egentlig. Kan kjenne på en redsel for om jeg kanskje leker med skjebnen. Utsetter jeg meg for fare når jeg tillater meg å nyte de deilige strålene en halvtime her og en halvtime der? Det er tross alt 75% sjanse for tilbakefall av den krefttypen jeg hadde. Men så tenker jeg i neste sekund at shit au, jeg må jo leve mens jeg lever! Hva er vitsen med å leve lenge hvis man aldri lever godt? Og her nede tillater jeg meg å leve litt godt, som å sole meg litt. Og mens jeg ligger der og grubler på om jeg ligger der og liksom lager kreft på meg selv igjen så svever kreft tanken, i takt med en liten slørlett sky, over i hjemlengsel. Ja, for den har meldt seg litt den også. Jeg lengter hjem, men det er ikke en sånn sår hjemlengsel. Mer en bekreftelse på at jeg har det veldig godt hjemme også og at jeg har mye å være takknemlig for der også. Og så skifter tanken spor igjen. Blogg. Ja, for jeg tenker mye på bloggen også når jeg ligger der og liksom gir meg hen til dette store intet som jeg stirrer opp og ut i. Ikke som en stor og svart avgrunn, men som et blått, silkemykt teppe som gjør alle tanker trygg.
Men bloggen ja, den tenker jeg mye på. Jeg brenner liksom inne med så mange tanker og følelser jeg vil sette ord på, formidle. Har så mange ideer om hva jeg vil skrive om og hvordan jeg vil skrive. Jeg vil at bloggen min skal handle om det å være menneske, så enkelt og så vanskelig, men selv der, under det blå, silkemyke teppet høyt der oppe kommer tvilen snikende. For hva tenker egentlig folk om en middelaldrende dame, som absolutt ikke har noe viktig å si, som blogger? Som skriver om livsstilsendring og at hun trener og hva hun tenker og føler og en masse annen unyttig informasjon? Men så stryker solen meg mykt på kinnet og minner meg på at det strengt tatt ikke betyr noe hva andre mener. At jeg skal leve mitt liv for meg og gjøre det som gjør meg lykkelig. Og det er et ubestridt faktum at jeg er litt mindre lykkelig når jeg ikke skriver. Så får det være opp til hver og en og eventuelt lure på hvorfor jeg velger å gjøre det på en blogg og ikke i en dagbok (skriver forøvrig dagbok hver kveld også), jeg trenger strengt tatt ikke å verken forklare meg eller rettferdiggjøre det valget på noen som helst måte.
– Cissi
