SKYGGER FRA FORTIDEN

Categories Livsstil

For at du skal forstå hvor stort det er for meg å leve det livet jeg lever i dag, å føle det jeg føler nå og ikke minst å mestre det jeg mestrer nå, så må jeg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri slettet den første bloggen jeg lagde tilbake i 2010. For det var med den alt startet. Der tok jeg for meg traumene fra barndommen, angsten, spiseforstyrrelsen, å komme ut av det såkalte skapet og alt som har vært vanskelig for meg gjennom livet og så skrev jeg meg gjennom det. Hadde jeg fortsatt hatt det svart på hvitt her så det jeg skrev da kunne sammenlignes med hva jeg skriver nå, så hadde du sett den utrolig positive utviklingen jeg har hatt og som har ført meg dit jeg er i dag.

Jeg kan ikke gå i detalj på alt dette igjen nå, ikke ønsker jeg å røske opp i det igjen heller, men jeg skal gi deg en kortversjon fordi jeg vet at det sitter andre der ute som føler seg stuck i en dårlig situasjon og har gitt opp å gjøre noe med det. Jeg hadde nemlig og gitt opp, helt til jeg bestemte meg for å ta ansvar.
La meg grave frem noen skygger fra fortiden for å vise deg kontrastene fra da til nå.

Annonsørinnhold
De beste kuppene innen sport og friluft
De beste kuppene innen sport og friluft

Egentlig begynte det hele i 2003, da jeg gikk ut av et voldelig forhold, jeg skjønte det bare ikke selv.

Jeg hatet å innrømme det for meg selv, men frem til da så hadde jeg tatt til takke med de forholdene jeg fikk, rett og slett for å slippe og være alene. Jeg slet med sterk angst, som jeg egentlig aldri hadde utfordret eller jobbet med, og et av de største problemene mine var å være alene. Men så opplevde jeg at den jeg var i et forhold med prøvde å kvele meg. Da innså jeg at ingen angst i verden skulle få skremme meg inn i et sånt forhold igjen, eller i et forhold i det hele tatt. Skulle jeg noensinne gå inn i et forhold, så skulle det være utelukkende fordi jeg ønsket å være i det forholdet, men før jeg i det hele tatt var i stand til å vite om jeg virkelig ønsket å være i et forhold måtte jeg lære meg å klare og være alene. Og ikke bare ville jeg ta til takke med å “overleve” alene, jeg skulle trives i mitt eget selskap. Jeg skulle skape meg et liv alene for meg og datteren min, et selvstendig liv, og når jeg var trygg nok på meg selv alene i verden, da kunne jeg kanskje slippe noen inn. Men jeg hadde en lang vei å gå. Og det var til tider ekstremt tøft.

I mange år måtte venner og familie bytte på å ha “telefonvakt” om natten. Jeg måtte til en hver tid vite at en av de var tilgjengelig på telefon hele døgnet og når angstanfallene ble for heftig så ringte jeg. Brydde meg ikke om hva klokken var. Noen ganger klarte de å roe meg ned på telefonen, men mer enn en gang har både familie og venner kastet seg i bilen og komt hjem til meg, midt på natten, fordi jeg ikke taklet det å være alene med angsten. Og glem ikke at jeg var alenemamma for en liten jente når dette pågikk så jeg følte meg ekstremt mislykket både som mamma og menneske.
Denne følelsen av å være mislykket var bensin på angst bålet, men den var også grobunn for en depresjon jeg aldri skjønte at jeg hadde. Og hvordan taklet jeg disse vonde tankene og følelsene? Jeg spiste. Ikke havregrøt og gresk yoghurt! Nei, nei, vi snakker Mc’Donalds, potetgull og godteri.

Jeg spiste og jeg vokste. Og jo større jeg ble, jo mer faen ga jeg i hva jeg puttet i meg. Vekten var uansett så ute av kontroll at jeg aldri kom til å gå ned i normal vekt igjen. Det syns jeg jo egentlig var dritt å tenke på det også, så for å slå av den tanken så spiste jeg enda mer.

I løpet av denne tiden utdannet jeg meg til sosionom og fikk raskt jobben jeg hadde drømt om, men jeg følte aldri at jeg helt fikset jobben som miljøterapeut. Å prøve seg i forvaltningen var ikke en gang et tema for det var jeg overbevist om at jeg i alle fall aldri kom til å klare. Jeg var i det hele tatt veldig flink til å finne alt jeg garantert aldri kom til å klare og helt ærlig så tenkte jeg det om det meste. Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg i mitt hode ikke fikk noen ting til og jeg følte meg verdiløs fordi jeg var feit. Beklager det uttrykket, men det var sånn jeg så meg selv og det var sånn jeg omtalte meg selv.

I tillegg til de psykiske utfordringene med angst og det som var en overspisingslidelse (jeg bare skjønte det ikke selv), så hadde jeg store utfordringer med den fysiske helsen også. IBD’ en min var ute av kontroll, noe som førte til sykemelding, AAP forløp og til slutt varig 100% uførhet i 2016. Det var en ekstremt tøff tid, men heldigvis hadde jeg tatt et valg om å ta ansvar for min egen lykke før jeg ble ufør. Og det at jeg tok det valget var nok en direkte konsekvens av den bloggen jeg hadde den gangen. Jeg tror at med å skrive meg gjennom alle vonde opplevelser og det de førte med seg av tanker og følelser, så laget jeg meg et kart over hva som var viktig for meg å føle mer på og hva som var på tide å pakke vekk. Helt ærlig innså jeg at jeg hadde levd med en slags offer mentalitet og det var ikke det beste utgangspunktet hvis jeg skulle få det bedre med meg selv. Offer mentaliteten måtte bort og den eneste måten å gjøre det på var å bestemme seg for å legge den bort og rett og slett øve inn noen nye tankemønstre.
Det kunne for eksempel være å bytte ut en tanke som “det er jo ikke rart at jeg ikke takler dette etter alt jeg har opplevd” med “med den erfaringen jeg har er det klart jeg takler dette!” Og så var det selvsagt ikke gjort over natten å endre de tankemønstrene, men med litt innsikt og så lenge du er bevisst på hva du tenker og når du tenker det så er det absolutt mulig å få det til. Men som med alt annet må du være villig til å legge ned arbeid i det.

Det er vanskelig å skulle gi deg et bilde av hvor vondt jeg egentlig hadde det på den tiden uten å lage innlegget her alt for langt, men la meg bare si det sånn; jeg setter pris på den styrken jeg sitter igjen med i dag etter å ha vært gjennom alt jeg gikk gjennom, men jeg skal ALDRI tilbake dit! Og jeg kommer heller ikke til å skrive særlig mye om den tiden. Jeg vil fokusere på hvor jeg er nå, hvordan jeg kom hit og ikke minst veien videre. Pokker heller, hvis jeg er dønn ærlig så vil jeg være en motivator for andre i samme situasjon som jeg var i til å komme i den situasjonen jeg nå er i. Det er kanskje å satse høyt, men jeg er ikke lengre redd for å prøve! Og med det sier jeg god påske.

 

Klem Cissi

HVORFOR?

Categories Livsstil

Hvis det er en ting jeg har lyst til å formidle med denne bloggen, så er det at uansett hvor dritt alt føles nå, uansett hvor mørkt du ser på livet og fremtiden så er det mulig å komme seg ut av det. Det er mulig å skape nye trossystemer og nye tankemønstre. Det er mulig å skape vaner du nå føler er helt uoverkommelig. Det er mulig å få det bedre. Mye bedre!

Jeg har vært der at jeg sov til kl 15 på dagen, tilbrakte all min våkne tid horisontalt på sofaen med en eller annen serie rullende på skjermen, alltid med både potetgull og en svær skål med smågodt innen rekkevidde. Måtte alltid ha digg i hus. Fikk panikk hvis ikke. Jeg levde sånn i mange år jeg. Skammet meg over den late, fullstendig innholdsløse tilværelsen jeg levde og ville helst bare få være i fred, alene med potetgullet og smågodtet mitt.
Vekten økte fra uke til uke, og jo tyngre alt ble, jo mer ville jeg bare ligge på den sofaen og stappe i meg digg. Det var jo ingen vei tilbake nå likevel. Kroppen min var ødelagt for alltid. Det var for mange kilo å miste til at jeg noen sinne ville kunne bli normalvektig igjen. Og bare tanken på å kutte ut snop og potetgull gjorde meg direkte deprimert. Hva hadde jeg å stå opp til hvis jeg ikke en gang skulle kunne kose meg gjennom dagen.
Men når tallet på vekten etter hvert nærmet seg 100, da ble jeg redd. Skikkelig redd. Jeg med mine 156cm kunne ikke veie så mye. Det var jo rett og slett farlig. Og i det det gikk opp for meg at det jeg drev med var farlig for meg, da klarte jeg å skifte fokus. Jeg måtte velge en annen retning enn den jeg hadde gått i så alt for lenge.

 

Med et strengt kosthold og lange turer klarte jeg å gå ned 28kg og jeg var så stolt, så stolt. Jeg var fremdeles overvektig, men jeg var på god vei ut av det. Problemet var bare at dette ikke var spesielt bærekraftig over tid.
Det strenge kostholdet, med en lang liste nei mat og en betydelig kortere liste med ja mat ble til slutt for vanskelig å følge og fulgte jeg den ikke slavisk hadde jeg jo ødelagt alt den dagen og kunne like godt bare fortsette å stappe i meg. Alt eller ingenting mentaliteten styrte løpet og helt ærlig så kjente jeg ikke til noe annet.
Tallet på vekten var alt som betydde noe, det var et mål ikke bare på om jeg veide for mye eller ikke, det ble et mål på min verdi som menneske. Så lenge jeg var overvektig så var jeg ikke verdt en dritt. Jeg var ingenting annet enn et svakt, udisiplinert menneske som knapt hadde livets rett. Men hva gjorde dette trosmønsteret mitt for meg tror du? Jo, det fikk meg til å spise. Noen drukner sine sorger med alkohol, jeg kvelte mine med sukker og fett. Jeg la på meg igjen nesten halvparten av de 28 kiloene jeg hadde tatt av og der ble jeg stående fast i mange år.

I dag er situasjonen min en helt annen.
For det første har jeg lært mye om kosthold siden den gang. Og jeg har begynt å trene. Jeg har også lært mye om meg selv og hvordan mine innarbeidede trossystemer og tankemønstre sto i veien for meg. Men viktigst av alt; før jeg i det hele tatt begynte å tenke på å endre kosthold eller å melde meg inn på treningssenter så spurte jeg meg selv “hvorfor?”
Hvorfor vil jeg endre livsstil? Det var ikke så lett å svare på det spørsmålet som det kanskje først kan fremstå som at det er. For det enkle svaret er jo f.eks jo fordi jeg vil ned i vekt eller fordi jeg vil bli sprekere eller få bedre helse. Ja vel, alt dette er vel og bra, men hvorfor? Hvorfor vil du ned i vekt? Hvorfor vil du bli sprekere? Du må finne det egentlige hvorfor’et ditt, ikke det overfladiske, og så må du akseptere at det å oppnå hva enn nå svaret er på ditt hvorfor, det er en vedvarende prosess som må være gjennomførbar for alltid. Ditt hvorfor må komme dypt nok fra hjertet ditt til at du er villig til å leve prosessen som skal til for å oppnå svaret på ditt hvorfor. Og den dagen du innser dette, det er dagen du trer ut av den tilværelsen du i dag tror du er dømt til å være fanget i resten av livet. Og det beste med det hele? Du vil forelske deg fullstendig i prosessen på veien og da min venn, da er det ingen vei tilbake. Da har ditt hvorfor blitt din livsstil.

La meg bare minne deg på at jeg på ingen som helst måte skriver denne bloggen som fagperson. Jeg har absolutt ingen kompetanse på livsstilsendring, kosthold eller trening, jeg har bare min egen personlige erfaring og alt jeg deler av tanker, råd og tips er basert utelukkende på den. Og min erfaring er et konkret bevis på at, uansett hvor håpløst det føles akkurat nå, så er det absolutt mulig å endre livet til noe bedre. Er det rart jeg har et dypt og inderlig ønske om å få formidlet det?

Klem Cissi

ET LITE REISEBREV FRA SPANIA

Categories Blogg, Livsstil

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er nesten litt uvirkelig at jeg sitter her i Spania og nyter livet akkurat nå og at jeg enda skal få gjøre det i mange uker.
Men det har sine utfordringer også, i hvert fall sånn i forhold til trening og kosthold. Mest kosthold….. Treningen har jeg liksom kontroll på. Har heldigvis kommet dit hen at jeg lengter etter å trene hvis det går mer enn en dag uten. Vi er nok mange som ikke trodde jeg noen gang skulle bli så glad i å trene, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker det. Og ikke bare den gode følelsen etter en treningsøkt som mange oppgir som en motivasjonsfaktor. Jeg elsker selve treningen. I tillegg til at jeg faktisk syns det er gøy så elsker jeg følelsen av å kjenne hva kroppen min faktisk er i stand til. Å kjenne i praksis det PT’en prentet inn som et mantra, nemlig at jeg er sterkere enn jeg tror og at jeg klarer mer enn jeg tror. Så treningen følger jeg opp.
Med i bagasjen hadde jeg hoppetau og strikk og her nede, i huset vi bor i, var det både treningsbenk, manualer, ringer og kettlebell så det finnes ingen unnskyldning for å ikke trene. Ikke at jeg leter etter en heller.

Jeg er oppe mellom 7 og 8 hver morgen og da er det perfekt temperatur for trening. Og etterhvert som varmen kommer så blir det jo også mye svømming i bassenget, som er god trening det også.

Men så var det dette med maten da….. For helt automatisk gikk jeg liksom inn i feriemodus omtrent i det min søster slapp oss av på Flesland for et par uker siden. Og det hadde vært helt greit det hvis dette var en ferie på en uke eller to. Men det er det ikke. Vi er så heldig å ha så fine folk i livet vårt at vi har fått muligheten til å være i Spania lenge. De eier hus her, og så er de altså så glad i oss at de unner oss å få oppleve dette fantastiske livet her nede. Er ikke det fint å tenke på kanskje? Jeg får litt sånn klump i halsen av å tenke på det jeg.
Takknemlighet har blitt et sentralt begrep for meg her nede og jeg får praktisert det hver eneste dag, flere ganger for dagen. Jeg har så mye å være takknemlig for at jeg blir helt flau når jeg tenker på hvor gretten og misfornøyd jeg kan være til tider. Ikke her nede altså. Det går ikke an å være verken gretten eller misfornøyd her! Men hjemme kan jeg være det. Ofte. Alt for ofte.
Akkurat det skal det bli en slutt på!
Men tilbake til kostholdet. Jeg spiser ikke akkurat kesam og cottage cheese her nede…… Ikke at jeg spiser drittmat heller, langt derifra, men det blir gjerne bacon til eggerøren om morningen og så er det den alliolien da….. Det er jo godt på alt! Så ja, om ikke jeg må betale overvekt på bagasjen på vei hjem så må jeg nok betale i form av et par ekstra kilo på kroppen som må av igjen. Men jeg orker ikke å stresse med det. Jeg er for gammel til å kaste bort livet mitt på å være opptatt av kropp og vekt. Jeg orker det ikke lengre.
Ikke sånn å forstå at jeg skal slutte å trene eller slutte å være opptatt av hva jeg får i meg, tvert i mot, jeg har fått en nullstilling her i Spania og skal legge ned enda mer innsats enn før på begge de områdene, men ikke for å se bra ut. Ikke for å oppnå den såkalte idealvekten eller passe i et spesielt klesplagg, men for helsen og selvfølelsen (som er en viktig del av vår helhetlige helse).
Jeg skal både spise og trene med den hensikt å bygge muskler, fordi jeg vil ha en sterk og sunn kropp som ikke hindrer meg i å leve det livet jeg vil leve eller gjøre de tingene jeg vil gjøre.
Å spise for å bygge muskler er for meg ensbetydende med å spise sunt og variert og ikke minst å spise nok! Jeg er ferdig med å sulte meg og jeg er ferdig med å fråtse. Håper jeg……

Det har blitt mye tid til refleksjon her i Spania og hvis det er en ting jeg har lært i løpet av de ukene jeg har vært her, så er det at det er mye lettere å reflektere både konstruktivt og produktivt når man har det bra. Og det er helt klin umulig og ikke ha det bra her.
Så må jeg jobbe en hel del med meg selv for å ha det like bra hjemme i sure, kalde Norge og en viktig del av den jobben er kosthold og trening. Men også veldig mye mer.
Som å lese bøker for eksempel. Jeg elsker å lese. Jeg hadde bare glemt litt hvor høyt jeg faktisk elsker det. Men det har jeg gjenoppdaget her nede.
Jeg pakket med meg to bøker (alt for lite selvfølgelig!!!) og tenkte at de nok kom til å bli liggende i kofferten. Og det ble de den første uken, ganske enkelt fordi jeg glemte at de lå der. Men på mandag kom jeg på de og nå er jeg nesten ferdig med bok nummer to…… Heldigvis kan jeg lese e-bøker på IPaden, men det er ikke det samme som å sitte med en bok.

Annonsørinnhold
10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå
10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ellers kan jeg rapportere om nydelig vær hver eneste dag så langt.

Riktignok har vi hatt både regn, lyn og torden på kvelden, men varmt og fint likevel og på dagen skinner solen igjen og temperaturen ligger på rundt 30 grader. Går ikke an å være sur og gretten i sånt vær vettu!

 

Klem Cissi

KJENNER DU DEG IGJEN?

Categories Livsstil

Hvor mange ganger har du bestemt deg for å endre livsstil, bare for å falle tilbake i gamle vaner?

Har du tenkt at det ikke er vits å prøve flere ganger for du klarer det ikke likevel?

Har du mistet deg i selv i forsøkene på å klare det?

Har du gitt deg selv opp?

 

Hvis du kjenner deg igjen i et eller flere av disse spørsmålene så sitter du antagelig fast i en håpløshet, der ønsket om å endre deg er tilstede men gjennomføringsevnen mangler. Det betyr ikke at du er håpløs eller at ønsket om en bedre og sunnere livsstil er håpløst for deg. Men jeg vet veldig godt at det er nettopp sånn det føles, jeg satt fast der i over 20 år selv.

Jeg tenker at det handler om at du trenger noen verktøy for å gjøre en endring som passer for akkurat deg. Det spiler ingen rolle hva du leser og “lærer” på Instagram hvis det ikke passer for deg eller ikke passer inn i din hverdag.

Er du klar for å gi det et siste forsøk? Vil du gjøre det sammen med en som har lagt ut på den samme reisen, som ikke har den faglige bakgrunnen til å hjelpe deg men som har erfaring og står i det samme følelsesmessige kaoset som deg? For det er et kaos av følelser involvert i det å endre livsstil, hvis noen prøver å overbevise deg om noe annet så vil jeg påstå at de lyger til deg! Men hvis du klarer å stå i det kaoset, hvis du klarer å akseptere følelsene for akkurat det de er, nemlig en følelse, så er du kommet langt. Men før du kommer dit er det en viktig ting du må gjøre før du i det hele tatt tar fatt på denne endringen din.

PLANLEGGING! Du må planlegge hva du skal endre og hvordan.

Du må se for deg veien videre, hvor du vil og hvordan du skal komme dit. Og i den planen er det flere ting som er viktig å ta hensyn til. Men før du i det hele tatt kan legge en plan er det en del punkter jeg mener er ekstremt viktig at du er klar over og noterer deg bak øret. Faktisk er dette så viktig, både når det gjelder hva du må ta hensyn til i planen din og hva du må tenke over og bli deg bevisst før du begynner å planlegge at det må få sin egen plass i et eget innlegg. Trolig flere innlegg faktisk. Så heller enn å gape over for mye nok en gang, prøv å være tålmodig og begynn med å sette deg ned og tenke over hvorfor du vil endre livsstil. Hva er det som er så viktig for deg at du vil endre måten du lever på i dag og hvorfor er det så viktig for deg? Og jeg vil ikke at du bare skal tenke det, jeg vil at du skal skrive det ned et sted. La oss begynne der så kommer jeg tilbake med mer etter hvert.

Det blir nok ikke blogging hver dag i nærmeste fremtid, men tro ikke at jeg har gitt opp igjen. Dette med livsstilsendring er noe som har blitt nærmest en hjertesak for meg og jeg brenner bare mer og mer for det så selv om jeg kanskje ikke når ut til noen så vil jeg likevel dele av min erfaring og den kunnskapen jeg tilegner meg, så ligger det her hvis noen plutselig skulle nå kunne få nytte av det.

 

Klem Cissi