I dag skulle jeg skrive litt om hva legen sa i går angående trening og mer detaljert om hvordan jeg ser for meg å trene fremover, men jeg snakket ikke med legen om trening i det hele tatt. Faktisk husker jeg ikke egentlig hva jeg snakket med han om annet enn at han sa at jeg nå kunne slutte på medisiner mot refluks. Jeg er skeptisk til om det egentlig stemmer for tidligere, av gastrolegen, har jeg blitt fortalt at på grunn av det kroniske magesåret så kan jeg aldri slutte på de medisinene. Spørsmålet er bare om jeg faktisk har kronisk magesår eller om magesekken bare stadig var betent og dermed sår fordi den ikke fikk tømt seg og gammel mat ble liggende for lengde. Medisiner som nexium og somac er ikke bra å stå på over tid så jeg er glad for at jeg nå får kutte de ut så får jeg heller ta det som kommer om et eventuelt magesår skulle blusse opp igjen.
Nå er du sikkert litt nysgjerrig på hvorfor den samtalen med kirurgen ikke ble helt som jeg hadde tenkt, men det har jeg ikke egentlig tenkt til å si så mye om. Jeg kan si så mye som at like før han skulle ringe fikk jeg en annen telefon fra en som står meg nær som plutselig har havnet i en svært vond og vanskelig situasjon og fordi jeg bryr meg om vedkommende gikk dette hardt inn på meg. Plutselig var ikke jeg og mitt så viktig lengre. Noen jeg er glad har møtt en skikkelig livsutfordring og min ubetydelige utfordring med denne operasjonen og nå det å holde vekten ble plutselig helt ubetydelig så når legen ringte var alt det jeg hadde tenkt til å spørre ham om som hvisket bort fra minnet mitt. Tankene mine var, og er fremdeles et helt annet sted. Og det er helt greit. At jeg ikke fikk spurt om jeg nå kan begynne å ta sit ups eller trene med manualer betyr egentlig ingenting. Jeg begynner rolig og prøver meg frem. Det er jo ikke verre enn det. Jeg kan i hvert fall ikke gjøre noe galt og så lenge jeg lytter til kroppen og ikke pusher smertegrensen hvis jeg får vondt i operasjonsområdet eller i arrene så går nok det der helt fint. For trene skal jeg selvsagt begynne med som planlagt.
Første målet er å få haket av de 50 kilometerne der ukentlig i en 3-4 uker. Når jeg har klart det (om 3-4 uker forhåpentligvis) så skal den ukentlige distansen hver søndag kveld vise 70km. For hovedmålet mitt er å gå en mil for dagen i tillegg til annen trening. Jeg har gjort det før så jeg vet at jeg kan, jeg må bare komme inn i den rytmen igjen.
Det viktigste for meg er ikke å prøve og trene meg til en bedre figur eller å stramme opp verken her eller der, det er ganske enkelt å bevege meg nok til å kunne spise som jeg vil. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Det jeg mener er at jeg vil kunne lage vafler en onsdagskveld og kose meg med de om jeg vil, uten å få dårlig samvittighet. Vil jeg bestille pizza til middag en mandag så skal jeg kunne gjøre det selv om jeg var aldri så usunn i helgen. Jeg må bare sørge for å forbrenne mer enn jeg fyller på med kalorier og sånn som jeg spiser nå så er ikke det noe problem. Og da mener jeg ikke bare at jeg ikke klarer å spise så store porsjoner, men at jeg også har lagt bort en hel del av de uvanene jeg tidligere hadde. Jeg drikker for eksempel ikke noe særlig brus lengre. Syns faktisk ikke at det er så veldig godt. Sjokolade smaker meg ikke noe særlig lengre så om jeg først spiser sjokolade så er det i så små mengder at det nesten er ubetydelig. Annet godteri frister meg ikke i det hele tatt så det har jeg ikke en gang tenkt på siden lenge før operasjonen. Dressing, som jeg før hadde på alt jeg spiste (og da mener jeg virkelig alt) av varm mat har jeg kuttet ut.
Jeg håper og tror at det å holde vekten skal gå av seg selv denne gangen. Selvsagt vil det kreve en innsats fra meg, men jeg tror ikke det vil bli noe vanskelig. Jeg har det så utrolig bra med meg selv nå og jeg kjøpte meg så mange nye, fine plagg forrige uke som jeg slett ikke har tenkt til å vokse ut av. Når du har gått fra å måtte handle klær i str XL og noen ganger XXL til å handle klær i XS og S, da tar du vare på det altså. Livet er lettere uten alle de ekstra kiloene og jeg er så innmari takknemlig for at jeg nå får oppleve nettopp det.