I natt fikk jeg endelig sove og når jeg først fikk det til, ja da sov jeg like godt til kl 13….. Har ikke dårlig samvittighet en gang. Det sier seg selv at hvile og søvn er viktig når kroppen skal leges etter en operasjon så får jeg sove så sover jeg. Mye av dagen forsvant jo da, men nå fant jeg litt tid til å skrive et kort innlegg innimellom Switch spilling og fotballkamper. Et helt uviktig innlegg, men uansett.
Som jeg sa i går blir formen bedre og bedre fra dag til dag nå så nå har jeg satt meg et mål for helgen.
Jeg har en hobby som er nesten som en lidenskap for meg. På høyde med fotograferingen nesten. Jeg er ikke noe flink, og etter å ha holdt på i snart et år har jeg innsett at jeg aldri kommer til å bli flink, men jeg elsker å legge og dekorere negler.
Foreløpig jobber jeg bare med gele negler og er i grunn så godt fornøyd med det at jeg ikke har noen planer om å gå over til akryl eller andre materialer.
Målet for helgen er jo da selvfølgelig å få lagt et sett nye negler. På meg selv altså! Jeg jobber kun med egne negler og kommer aldri til å legge på andre. Det overlater jeg til profesjonelle negledesignere. Men mine egne negler leker jeg meg gjerne med. Og jeg vet at det vil gjøre at jeg føler meg enda litt bedre og freshere hvis jeg bare får et nytt sett med negler på plass. Mine egne negler er tynn og flisete og gjør bare at hendene mine ser ustelt ut så jeg vil helst få fikset dette så fort som mulig. Måtte jo fjerne de gele neglene jeg hadde før operasjonen og har ikke orket å legge nye enda, men nå tror jeg at jeg er klar. I verste fall får jeg ta en hånd av gangen og en god pause mellom hver hånd. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg må prøve å få gjort dette i løpet av helgen.
Det er jo noe med det at man glemmer litt det som er kjipt når man gjør noe som er kjekt og når jeg legger negler går jeg helt inn i min egen boble og glemmer alt annet. Jeg tror det kan være med på å gjøre at jeg føler meg enda bedre også jeg. Jeg er jo inne i uke tre nå så det må jo være tid for at de siste smertene og det resterende ubehaget etter operasjonen snart slipper taket nå. Jeg tror i hvert fall at de vil bli glemt mens jeg sitter og koser meg i min bitte lille hobby neglesalong. Hva gjør du på i helgen?
Jeg hadde ett eneste mål for denne uken her og det var å ikke gå ned 4 kilo denne uken også. Det har jeg klart. I løpet av uke to har jeg bare gått ned to kilo og det er jeg godt fornøyd med. Jeg klarer fortsatt bare å spise små porsjoner, men de er blitt større enn de var og jeg passer på å spise hver tredje time selv om jeg fortsatt ikke kjenner så veldig på sultfølelse. Jeg byttet ut melk med fløte i kaffen. Jeg har drukket cappuccino med god samvittighet hver morgen og jeg har så absolutt ikke spart på sausen på middagen. Små grep jeg valgte å gjøre rett og slett for å tilføre ekstra kalorier så vekten ikke skulle fortsette å rase. Jeg er litt bekymret for det store og raske vekttapet med tanke på at jeg også har gallestein. Vi vet jo at stort og hurtig vekttap kan gi gallestein og jeg har absolutt ikke plass til flere av de! Jeg er ikke klar for gallesteinsanfall og en eventuell operasjon av galleblæren nå. Ikke nå, ikke noen sinne faktisk. Så spørs det med min flaks da….. Men uke to har vært en mye bedre uke enn første uken var. Faktisk våget jeg meg ut på besøk denne uken. Kjørte safe da, og dro på besøk til mamma. Spiste is og koste meg, men var helt utkjørt når jeg kom hjem, jeg innrømmer det.
Kvalmen kommer fortsatt over meg i perioder og det hender at jeg må ta kvalmestillende enda, men jeg er mye mindre kvalm nå enn jeg var forrige uke. Takk og pris for det! Tror jeg har normal hvilepuls igjen nå på grunn av det.
Smertene kommer seg fra dag til dag. Nå er det verst om morningen, like etter jeg våkner. Det er akkurat som om jeg stivner litt til i operasjonsområdet etter å ha ligget i ro de timene om natten og da verker det en del utover formiddagen. Men det er ikke verre enn at jeg fint lever med det uten å måtte ta smertestillende og det går som sagt over utover dagen. Det hjelper å være i bevegelse.
Den daglige turen ble denne uken til to turer og deretter fort til tre. Det er like mange turer som jeg vanligvis går for dagen, men da pleier jeg jo å ha med meg hundene.
Tror nok det er det jeg savner aller mest nå. Å ta med meg disse to skattene ut på tur, men jeg må nok enda vente to uker før jeg kan gjøre det igjen.
Ellers er det ikke så mye å rapportere om fra uke to egentlig. Det er fortsatt et mareritt å gå på do. Bortimot umulig faktisk, men jeg skal ikke gå i detaljer rundt det. Jeg bare håper det kommer seg.
Søvn er også vanskelig, men det har jeg i grunn alltid hatt problemer med. Tror nok det er ekstra vanskelig nå fordi jeg må ligge på rygg og det hater jeg. Men jeg klarer å ligge en liten stund på høyre side nå da, så kanskje vil det løsne i løpet av uke tre. Venstre side er det fortsatt umulig å ligge på, det gjør fryktelig vondt.
Det er altså fortsatt et stykke vei igjen før jeg er helt oppe og går, men nå er jeg enda en uke nærmere og forhåpentligvis vil det fortsette å bli bedre og bedre for hver dag som går. Jeg har fortsatt troen!
Uansett hvordan jeg vinkler dette innlegget så blir det liksom feil, men skal jeg først gi deg et innblikk i tiden og livet etter operasjonen så må jeg i hvert fall være ærlig. Så i dag blir det litt klaging, på noe som overhodet ikke er noe å klage på. Jeg blir nesten litt flau egentlig.
I går laget jeg pizza til middag. Ikke til meg selvsagt, men jeg hadde lyst til å lage noe til min kjære. Og når jeg sier at jeg laget pizza så betyr det egentlig at jeg mer eller mindre monterte en allerede ferdig pizza så det var ikke akkurat mye jobb med det. Ferdig bunn på rull, ferdig pizzasaus på glass og ferdig revet ost. Det eneste jeg måtte gjøre var å skjære opp skinken og sette det hele sammen. Fort gjort og det minste jeg kunne gjøre for henne etter alt hun har måttet gjøre for meg ikke bare disse siste to ukene etter operasjonen, men det siste halvannet året når jeg stadig vekk har vært dårlig.
Jeg tenkte overhodet ikke over det mens jeg sto der og “laget” pizza, at det skulle friste meg, men etter en stund i ovnen begynte heimen å lukte pizza og da kjente jeg det. Herregud så lyst jeg hadde på pizza. Tror aldri jeg har hatt så lyst på en kjip, såkalt hjemmelaget pizza. Men det var jo ikke aktuelt for meg. Pizza funker ikke å stavmikse til mos. Ja, jeg har faktisk prøvd…..
Så der satt jeg da, med en skål kjøttkaker i brun saus og potetmos, mikset sammen til en slags kjøttkakepure og kjente på den deilige pizza lukten. Der og da syns jeg hele opplegget var litt kjipt, rett og slett.
Misforstå meg rett, kjøttkaker er godt det altså, selv etter at de har fått seg en heftig omgang med stavmikseren, men pizza fristet mer. Mye mer! Sannsynligvis fordi jeg visste jeg ikke kunne spise den. Og det er jo her det blir flaut. For hvordan kan jeg sitte og klage over at jeg kan spise meg mett på mat jeg liker så ofte jeg bare vil? Det sitter mennesker der ute som ikke vet fra dag til dag om de får spise seg mett den dagen. Jeg klager over en kortvarig, midlertidig situasjon etter å ha mottatt gratis helsehjelp uten noen som helst bekymring for om jeg hadde råd til å ta i mot den hjelpen. Det sitter mennesker der ute med mye mer alvorlige helseproblemer enn mitt mellomgulvsbrokk var som aldri vil få den hjelpen. Og jeg klager fordi jeg måtte spise moste kjøttkaker i stedet for pizza. Det setter ting i perspektiv. I et kort øyeblikk går det opp for meg hvor utrolig godt vi har det, men jeg vet at den bevisstheten vil blekne og igjen tas for gitt om ikke lenge. Man burde kanskje stoppe opp og reflektere litt mer over ting som dette.
Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje prøver jeg å formidle et budskap om å sette pris på det du har. Kanskje trengte jeg bare å blåse ut litt ubetydelig frustrasjon. Kanskje er det litt av begge deler. Det er nå en gang sånn jeg skriver. Noen ganger deler jeg tanker og følelser og da velger jeg å dele rett fra hjertet, for hva er vitsen om ikke jeg er ekte?
Jeg kalte først innlegget “noen gode råd på veien,” men hvorvidt det er gode råd eller bare unyttig info må nesten være opp til deg som leser å bedømme. Jeg kan bare dele min erfaring fra den første tiden etter operasjonen i håp om at det kan hjelpe andre. Rådene er kun basert på egen erfaring og er ikke gitt med medisinsk kompetanse. Det er også viktig å huske på at det som funker for meg ikke nødvendigvis funker for deg. Men jeg deler de i hvert fall, først og fremst med deg som nå vet at du selv skal gjennom denne operasjonen i tankene. Håper du finner noe nyttig her.
DRIKK!!
Hvis jeg bare fikk lov å gi ett eneste råd til de som kommer etter meg så må det være det. Drikk! Mye!
I begynnelsen var det for meg kjempe vanskelig bare å få ned små slurker med vann og jeg vegret meg for å drikke. De måtte til slutt bli ganske så streng med meg på sykehuset for å få meg til å drikke fordi de begynte å bli bekymret for nyrene mine.
Det er fremdeles vanskelig å drikke nok i løpet av dagen, og selv om jeg nå er kjempe bevisst på det så får jeg ikke i meg mer enn en god liter væske om dagen. Det er alt for lite! Spesielt mens jeg fortsatt spiser så lite som jeg gjør. Ikke hjelper dehydrering på kvalmen heller. Tvert i mot! Så uansett hvor full du føler deg i magen, drikk! Små slurker gjennom hele dagen.
KOM DEG OPP!!
Jo fortere du kommer deg opp av sengen og i bevegelse, jo fortere vil du føle deg bedre. Ikke bare sender du signal til kroppen om at du føler deg bedre, men hele systemet ditt kommer bedre i gang når du er i bevegelse og det hjelper både på smertene og på allmenntilstanden. Det er tungt i begynnelsen, men det blir veldig mye lettere fra dag til dag.
FÅ I DEG NOK MAT!!
Selv om du bare får spise flytende den første tiden etter operasjonen så kan du oppleve å føle deg stappmett hele tiden. For min del måtte jeg spise flytende den første uken etter operasjonen, men det var likevel vanskelig å få i seg mat fordi jeg ikke følte meg sulten og fordi jeg fortsatt var mye kvalm og uvel. Men den beste medisinen mot kvalmen var faktisk å få litt mat i magen. Så ikke vær redd for å spise litt selv om du føler deg uvel. Du må selvfølgelig prøve deg frem og se om det samme gjelder for deg, men det er utrolig viktig å få i seg mat. Husk å spise lite og ofte og å ta deg god tid når du spiser.
GJØR SOM FYSIOTERAPEUTEN SA!!
To uker før operasjonen var jeg inne til samtaler med de ulike instansene på sykehuset. Jeg snakker da om kirurg, lege, sykepleier, anestesi og fysio.
Fysioterapeuten ga meg øvelser jeg skulle gjøre mens jeg enda var sengeliggende som skulle hjelpe både på blodsirkulasjon og på respirasjon. Hun sa også at disse øvelsene ville være til god hjelp mot eventuelle luftsmerter etter operasjonen. Og jeg hadde helt sinnsyke luftsmerter i skuldrene de første 48 timene. Jeg hadde lite tro på at å bevege på bena i sengen kunne hjelpe, men det gjorde faktisk det altså. Det hjalp også godt å løfte en og en arm over hodet gjentatte ganger.
Du vil få en gjennomgang av disse øvelsene med en fysioterapeut før operasjonen og er det ikke satt opp samtale med fysioterapeut, så be om det.
IKKE VÆR REDD!!
I begynnelsen føltes alt skummelt for meg. Ikke så mye mens jeg fortsatt var på sykehuset for der var det jo kvalifiserte folk som kunne hjelpe hvis noe skulle skje, men etter at jeg kom hjem.
Jeg var redd for å bevege meg for mye fordi det var ubehagelig. Tenk om jeg gjorde en feil bevegelse så de innvendige stingene raknet. Sånne tullete tanker hadde jeg, men de måtte jeg bare riste av meg. Jeg hadde jo fått beskjed om å være oppe og i bevegelse, så langt smertegrensen tillot. Og i begynnelsen tillot den ikke mye før det gjorde vondt. Men ikke vær redd for å gå ut på tur igjen etter noen timer selv om du vet at det gjør vondt etter en stund. Du skal snu og gå hjem så du rekker hjem før det blir for vondt, men du skal ikke la smerten skremme deg til å utsette det å komme deg ut å gå til du har mindre vondt. Smertene slipper fortere taket jo flinkere du er å bevege deg. Sånn var det i alle fall for meg, men igjen må jeg bare få minne om at det jeg sier her kun er basert på egen erfaring og ikke på medisinsk kompetanse!
HA ALLTID EN PUTE I NÆRHETEN
Det er noen ting som gjør ganske så vondt i tiden etter operasjonen, men som kan være vanskelig å unngå og gjøre. Hoste, nyse og le for eksempel er nokså smertefullt enda for meg. Men jeg har til en hver tid en sofa pute ved siden av meg som jeg holder inntil magen når jeg hoster eller nyser for å støtte magen og det hjelper veldig. Sofaputen er også ved min side hele natten sånn i tilfelle.
Nå mener jeg selvfølgelig ikke at du skal gå på tur med en sofapute under armen. Skulle du være så uheldig at du må hoste eller nyse mens du er ute så legger du bare armene over magen og støtter så godt du kan. Du skal ikke presse hardt i mot, bare være en støtte i det magemusklene strammer seg og hosten/nysen kommer ut.
Det er sikkert mange andre ting som også er viktig å tenke på i starten som jeg har glemt her og nå, men dette er liksom de tingene jeg ville videreformidlet om noen kom til meg og spurte om råd angående den første tiden etter operasjon. Jeg håper du fant det nyttig og at rådene mine kan være til hjelp for deg som nå skal opereres.
Ønsker du å høre mer om mine erfaringer fra operasjonen, har spørsmål eller bare vil ha mer dagligdagse oppdateringer fra meg og min tid etter operasjonen så er du hjertelig velkommen til å like min Facebook side. Her får du alle blogginnleggene, daglige oppdateringer og etter hvert også videoer og live sendinger. Håper å se deg der.
Det har jo kommet klart frem nå at jeg har gjennomgått en refluksoperasjon grunnet mellomgulvsbrokk, men hva er egentlig en refluksoperasjon og hvordan utartet min operasjon seg?
Jeg har ingen medisinsk bakgrunn og kan ikke skrive om dette på annet enn et folkelig språk og forklare det så godt jeg kan ut i fra min egen forståelse av det legene fortalte meg etter operasjonen og det som står i journalen min, men jeg tenker at det er en vesentlig del av bloggen å ta med denne biten også.
Kort fortalt er et mellomgulvsbrokk en del av magesekken som har sklidd opp og ligger på feil side av lukkemuskelen. Hos meg var det en stor del av magesekken som hadde sklidd opp og jeg hadde mange plager som følge av dette. Kirurgen skriver følgende i journalen min om selve operasjonen:
“Vi finn ein stor del av magesekken over diafragma. Her er tilheftingar både mot crura og mot strukturar intrathorakalt som møysommeleg må løysast frå før vi kan trekke magesekken ned under diafragma. ”
Videre beskriver han prosedyren med at de har delt noe for å få festet noe ordentlig, at de har sydd her og der, at de har måttet sette ekstra suturer og diverse, men det som gjorde operasjonen så mye mer omfattende enn vi var forberedt på var alle disse tilheftingene han snakker om. Jeg vet ikke hva det betyr og jeg ville ikke vite så jeg spurte aldri.
Selve operasjonen heter Nissen fundoplikasjon og er, så vidt jeg har forstått det den mest vanlige metoden å bruke.
Det de gjør er egentlig å trekke magesekken ned under lukkemuskelen igjen, surre den rundt seg selv og sy den fast så den ikke sklir opp igjen. I mitt tilfelle måtte de også sette inn en ventil som nå fungerer som lukkemuskel fordi brokket hadde ødelagt lukkemuskelen helt.
Han sa også noe om at lukkemuskelåpningen var så stor at det var begrenset hvor stramt de klarte å stramme denne ventilen. Hva det innebærer vet jeg heller ikke, jeg var ikke helt i vater der jeg lå på oppvåkningen og hadde denne samtalen for å si det sånn. Men jeg skal ha telefon kontroll om 3 måneder og da skal jeg få spurt om disse tingene slik at jeg vet hva jeg eventuelt må være obs på i fremtiden og hva jeg eventuelt må være forsiktig med. For en ting kan jeg si her og nå, jeg skal aldri ha et nytt mellomgulvsbrokk (ja, det kan skje selv om man er operert) og jeg skal definitivt ALDRI gjennomgå denne operasjonen en gang til. Ikke for å skremme deg altså, men en gang er mer enn nok…..
Yoghurt, en kopp kaffe og Home and Away på TV. En perfekt start på dagen. Og best av alt, en helt vanlig start på dagen, for sånn har jeg startet dagen hver dag i flere år og nå er jeg endelig tilbake der. Ingen kvalme, ingen angst eller uro og absolutt ingen problemer med å spise frokosten min. Det er så deilig!
I går, for første gang siden operasjonen, kom jeg meg gjennom hele dagen uten å måtte ta noe for kvalmen. Jeg måtte altså komme til dag 9 før den slapp taket. Endelig! Nå er jeg klar til å storme i full fart fremover mot det livet etter operasjonen som jeg har planlagt denne bloggen rundt. For det var ikke tiden rett etter operasjonen som var tanken bak blogg tittelen “livet etter operasjon.” Hele tanken med denne bloggen er å skildre hvordan livet generelt er etter den type operasjon jeg har hatt fordi det finnes så delte meninger og erfaringer om denne operasjonen der ute. Og dessverre er det sånn at vi kanskje både hører og leser mest om det negative, noe som gjør mange skeptisk til å ta denne operasjonen. Og det skal man være, for all del. Jeg hadde nok heller ikke gjort det hadde det ikke vært helt nødvendig, men jeg hadde ikke lengre noe valg. Hos meg hadde en så stor del av magesekken sklidd opp at de var bekymret for at andre organer skulle følge etter med tiden og at magesekken til slutt ville ligge sånn i klem at jeg ville miste blodtilførselen til magesekken. Det ville vært katastrofalt så da forsvant liksom valgmuligheten. For andre er det en vurderingssak hvorvidt det er verdt å ta sjansen på at operasjon vil lette på plagene, noe som ikke er garantert, eller om plagene som kan følge i etterkant av denne operasjonen ikke er verdt det. Hvilke plager jeg eventuelt har pådratt meg som følge av operasjonen er det for tidlig for meg å si noe om enda, men det er en av flere ting jeg kommer til å ha fokus på her på bloggen når jeg er kommet ordentlig i gang med hverdagen igjen. Samtidig er det klart at denne første tiden etter operasjonen også er en stor del av livet etter operasjonen. For også den perioden vil være forskjellig fra person til person. Det er flere grunner til at jeg har brukt forholdsvis lang tid på å komme meg og at jeg har vært så dårlig som jeg har vært den første tiden. For det første viste operasjonen seg å være mye mer komplisert og omfattende enn kirurgen var forberedt på. Det skal jeg utdype mer i et eget innlegg senere. For det andre har jeg andre kroniske lidelser som gjør at kroppen min trenger lengre tid på å komme seg, deriblant ulcerøs kolitt og kronisk magesår (som ikke er gunstig i denne sammenheng) og både tilstandene i seg selv og medisinene jeg må ta for disse kan i aller høyeste grad ha påvirket kroppen min sin evne til å komme seg etter operasjonen. Så når jeg har skrevet innlegg etter innlegg om smerter og kvalme, og angst, så har det ikke vært for å klage eller sanke sympati på noen måte. Det har vært for å gi et ærlig bilde av hvordan “nyoperert perioden” kan oppleves spesifikt etter en refluks operasjon. For litt av intensjonen min med denne bloggen er jo selvsagt at andre som er i en situasjon der de kanskje må vurdere operasjon kan få et inntrykk av hvordan det kan være med å lese om min erfaring. Samtidig er det viktig å huske på at dette er MIN erfaring og ikke en sannhet som gjelder for alle.
Men nå er nyoperert fasen, og følelsen, over for min del og jeg er klar for å spre mine vinger og å ta fatt på livet igjen.
Håpet mitt er nemlig at operasjonen har fjernet de begrensningene jeg hadde på grunn av de intense magesmertene det siste halvannet året før operasjonen og at jeg nå kan nyte hver dag. Og ikke minst sette pris på hver eneste dag og de små, og store, øyeblikkene.
Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og oppleve. Kanskje får jeg sjansen nå?
Jeg fortalte deg jo om utfordringene med å få i seg det første måltidet med fast føde i går. Og det fortsatte i grunn sånn utover dagen. Jeg var drit nervøs hver gang jeg skulle spise, men jeg fikk i meg mat da. Ikke mye, men jeg spiste i hvert fall. Er faktisk kommet nesten halvveis i yoghurt begeret nå!
Middag prøvde jeg meg og på. Det ble av en eller annen grunn ekstra vanskelig for meg så det var ikke mye jeg spiste av den, men det var i hvert fall middag. Det var ikke det at den var vanskeligere å svelge eller noe, det var bare meg som fikk for meg at det sikkert var tyngre for magen å jobbe med enn yoghurt og da steg pulsen. Angsten kom. Men Birte laget en meget Cecilie vennlig middag, i blenderen faktisk. 400 gram karbonadedeig og en pose Toro spaghetti saus ble til en tjukk kjøtt saus/pure og en pose mills potetmos med litt ekstra væske i ble fløyelsmyk og lett og svelge. Av denne middagen, som Birte også spiste, fikk jeg spist litt av en porsjon i går, satt to porsjoner (Cecilie size) i kjøleskapet til i dag og frøset fem porsjoner så jeg har i noen dager fremover.
Det ser ikke veldig appetittlig ut kanskje, men jeg tok et bilde av en porsjon for å gi deg et inntrykk av hvor mye jeg får i meg av gangen. Foreløpig klarer jeg forøvrig ikke å spise en hel sånn porsjon, men det kommer seg nok fra dag til dag.
Det har gått bedre med spisingen i dag. Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg bare må stå i den angsten, men ikke la den påvirke meg. Letter sagt enn gjort, men jeg skal klare det! Jeg trenger mat, enkelt og greit. Og nå har det gått over en uke uten at magen har prøvd å kvitte seg med det jeg har spist av både flytende og fast så hvorfor i all verden skulle det plutselig gå galt nå? Det gjør jo selvfølgelig ikke det. Ikke så lenge jeg husker på å spise sent og ikke tvinger innpå mer enn jeg har plass til. Så fra i dag av legger jeg av meg hele den der pasient rollen og bestemmer meg for å være oppe og gå igjen. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har på ingen måte tenkt til å utfordre skjebnen så det oppstår noen komplikasjoner, men det er ingen grunn til at jeg skal tilbringe dagen i sengen når jeg har det like bra på sofaen. Jeg føler meg jo bedre bare av å stå opp, dusje og kle meg og sette meg inn i stuen. Så pasient tiden er offisielt over!
Flere turer blir det også nå. I går gikk jeg tur to ganger, den ene en god del lengre enn de korte jeg har gått frem til nå. Var til og med inne på butikken og handlet helt alene. Birte ventet rett utenfor da, for jeg kunne jo ikke bære den tunge melkekartongen hele veien hjem. Må være lov å utnytte situasjonen litt ha ha.
Nå ser jeg frem til resten av søndagen fylt med fotball, Nintendo switch og mange små måltider utover ettermiddagen og kvelden. Hvordan ser din søndag ut?
Endelig er dagen kommet. Jeg kan begynne å spise igjen!!! Du aner ikke hvor mye jeg har gledet meg til denne dagen. Men vil jeg klare det?
For vi kommer alltid tilbake til det samme når det gjelder meg. Vi kommer alltid tilbake til angst. Og er det en ting jeg har kjent mye på i dag, så er det nettopp angst. Angst for å spise. En veldig rar følelse egentlig, å sitte der med yoghurten i fanget og virkelig ha lyst til å smake på den, men rett og slett ikke fysisk klare å føre skjeen opp til munnen fordi jeg er så redd for følgene det kan få.
Det er ikke det at det kan være vanskelig eller ubehagelig å svelge som skremmer meg. Jeg er redd for hva som skjer når magen får noe nytt å jobbe med. Altså, jeg har spist yoghurt til frokost i mange år jeg, men det er første gangen magen min får noe annet å jobbe med enn suppe eller næringsdrikk siden operasjonen. Hvordan vil den reagere? Blir jeg kvalm? Kommer jeg til å brekke meg? Det er noen likhetstrekk mellom den operasjonen jeg har gjennomgått og en slankeoperasjon og jeg har sett mange nok episoder av slankeoprasjon doktoren på TLC til å vite at den første tiden etter en slankeoperasjon innebærer å kaste opp igjen alt man prøver å spise. Vil det være sånn for meg og? Jeg må prøve å rasjonalisere situasjonen litt for meg selv. For jeg må komme over denne frykten for å spise.
I løpet av den første uken etter operasjonen skjedde det aldri at jeg brakk meg etter å ha spist. Selv om jeg bare spiste flytende så fikk jo likevel magen noe å ta i mot og holde på og det gjorde den. Det gikk helt fint, fra første skje suppe jeg spiste. Det er med andre ord ingenting som tilsier at magen skal slå seg vrang på grunn av litt yoghurt. Okei, ta en liten skje og se hva som skjer.
For første gang i mitt liv har jeg prøvd å tygge yoghurt. Jeg må jo bare smile litt oppgitt av meg selv. Men jeg fikk skjeen i munnen og jeg fikk svelget den lille dråpen yoghurt jeg våget å innta, og det gikk helt fint. En skje til. Litt mer yoghurt på denne gangen. Svelge det uten å tenke. Det gikk jo fint det og! Men jeg er fortsatt redd for å bli kvalm så jeg tar det med ro. Tar en pause etter skje nummer to før jeg våger meg på to små skjeer til. Pause. Og så to til.
45 minutter tok det meg å spise frokost i dag og på de 45 minuttene fikk jeg trolig i meg en mengde som tilsvarer noe sånt som to strøkne spiseskjeer med yoghurt. Men jeg fikk det i meg, uten å bli kvalm, og uten å sitte med angst i etterkant så jeg vil absolutt si at dette var en god start.
Utfordringen nå blir å våge og variere hva jeg spiser. Jeg kan ikke leve på vanilje yoghurt fremover fordi den nå er “trygg.” Jeg skal nok klare å finne andre alternativer også. Gå gjerne inn og følg Facebook siden min om du vil ha mer daglige oppdateringer og følge veien min videre. Etter hvert som formen min kommer seg nå så vil det bli mer aktivitet på siden. Håper å se deg der!
For nøyaktig en uke siden på denne tiden av dagen, lå jeg forvirret og forskremt på oppvåkningen med kateter og up-and-go bleie. I dag sitter jeg oppreist i sengen, nydusjet og påkledd og er etter forholdene i grei form. Men det har vært en tøff uke, jeg skal ikke lyge om det.
Det jeg trodde skulle være det verste, og i grunn det eneste, å forholde seg til den første tiden etter operasjonen var smertene. Sånn har det ikke vært.
Jo da, jeg har hatt smerter, men jeg gikk fort fra å ligge med morfin i armen til å klare meg med to Paracet for dagen. Bortsett fra en dag så har jeg ikke kommet meg gjennom en eneste dag av denne første uken uten smertestillende, men det er helt overkommelig. Det som er mye verre er den forferdelige kvalmen. Hadde jeg visst om den på forhånd hadde jeg sannsynligvis ikke gjennomført operasjonen. Du himler kanskje med øynene av det, men hadde du levd med den sterke emetofobien jeg lever med så hadde du også, uten at du klarte å styre det selv, unngått alt som var mulig å unngå for å slippe kvalme. Men jeg visste heldigvis ikke om det, og en hver lege jeg snakket med i forkant av operasjonen var smart nok til å berolige meg med at kvalme ikke var vanlig i etterkant. Heldigvis har jeg også nok selvinnsikt til at jeg visste at jeg ikke kunne drive og lese for mye om operasjonen på forhånd og at jeg måtte velge å stole på det legene sa til meg. Men kvalme er en del av det. En stor del av det, og det er det som har gjort denne uken tøff for meg.
Mens jeg enda lå på sykehuset kom en fysioterapeut innom dagen etter operasjonen for å hjelpe meg opp og ut av sengen så jeg fikk gå litt rundt. Første gangen hun kom innom måtte vi gi oss etter jeg hadde sittet litt på sengekanten, jeg var så svimmel og uvel at jeg ikke maktet å reise meg. Hun kom tilbake senere på dagen og jeg gikk noen få, ustøe skritt rundt på rommet, godt støttet av fysioterapeuten. I løpet av en uke har jeg altså gått fra det til å gå korte kveldsturer, helt uten å bli støttet av noen.
I går traff vi på denne staselige karen på kveldsturen vår. Den type inntrykk, bevegelsen, den friske luften og bare det å få kroppen opp og ut er den beste medisinen tror jeg. For det er så lett for å bare bli liggende her i sengen og “ikke orke” fordi jeg er kvalm. Men jeg tror at jeg kan styre litt selv hvordan jeg skal føle meg. Jeg tror at med å f.eks. stå opp og dusje og kle meg hver dag så gir jeg et signal til kroppen om at vi er kommet et skritt videre, at vi føler oss bedre. Jeg sier vi fordi jeg snakker om både kroppen rent fysisk og det mentale. Jeg tror at jeg forteller kroppen min, og hodet mitt, at jeg ikke trenger å være sengeliggende 24/7 når jeg klarer å gå tur. Selv om vi snakker om turer på 7-800 skritt. Det er jo ikke egentlig en tur, men det er mer enn langt nok for meg akkurat nå.
En annen ting som gjorde godt i går var å flytte fra sengen til stuen for en liten periode. Jeg klarte ikke mer enn en times tid, men en time i godstolen i stuen i går betydde likevel en time mindre tilbragt til sengs. Kanskje orker jeg litt mer i dag, kanskje ikke. For formen er litt sånn svingende fra dag til dag. Jeg følte meg bedre på onsdag enn jeg gjør i dag, men det kan ha mange årsaker. Jeg begynner å kjenne på det lave næringsinntaket jeg har hatt denne uken. Jeg er dehydrert. Jeg sover dårlig. Kanskje er jeg rett og slett bare mer sliten i dag enn jeg var på onsdag. Jeg har tross alt gått ned fire kilo denne uken. Det er mye…. Og det må jeg få stagnert på et vis fra uke to. Jeg kan ikke miste fire kilo i uken i flere uker fremover så målet for neste uke må være å klare og øke kaloriintaket.
Når jeg i morgen begynner på uke 2, begynner også neste fase. I morgen går jeg fra flytende føde til myk eller most mat. Myk mat er mat som yoghurt, semulegrynsgrøt og den slags. Most mat kan jo være så mye, men jeg kjøper babymat. Orker ikke å styre så jeg gjør det enkelt i begynnelsen. Er veldig spent på hvordan magen vil reagere på litt mer konstinens tatt i betraktning at jeg blir så kvalm som jeg blir av flytende, men det vet jeg heldigvis ikke på forhånd. Jeg må bare være streng med meg selv og ikke la angsten hindre meg i å spise.
Alt i alt har denne første uken gått over all forventning. Jeg hadde sett for meg at ting skulle være vanskeligere og mer smertefullt enn det har vært. Kvalmen må jeg bare håndtere på et vis. Litt eksponeringsterapi på kjøpet rett og slett. Det er jo ikke negativt det heller. Uansett er jeg nå en hel uke nærmere å komme meg 100% etter operasjonen. Om jeg også er en uke nærmere å få tilbake livskvaliteten gjenstår å se, men jeg har fortsatt troen.
Det er rart i grunn, at jeg ligger her og fantaserer om mat samtidig som jeg ikke har kjent snev av sultfølelse den siste uken. Jeg blir ikke sulten. Jeg kjenner i hvert fall ikke at jeg blir det. Men næring må jeg jo ha så jeg tvinger nedpå et par næringsdrikker og litt suppe i løpet av dagen, men jeg begynner å bli lei av flytende kost nå altså.
Mulig det høres rart ut, men jeg savner å tygge. Jeg savner å ha konsistens i munnen. Jeg savner følelsen av å spise. Jeg savner å kunne kose meg med god mat. Det kunne jeg for så vidt ikke gjøre før operasjonen heller, men nå har jo jeg klokkeklar tro på at operasjonen har fikset det og det forsterker på mange måter det savnet. Men nå er det ikke så lenge igjen.
I morgen er siste dag med flytende kost. Fra lørdag av kan jeg spise most mat, grøt, yoghurt, is og den type mat. Mye god mat kan bli til most mat med en god stavmikser, det har jeg prøvd før. Men det er stadiet etter most mat jeg ligger her og fantaserer om.
Jeg ligger her og fantaserer om å kunne spise det jeg vil, når jeg vil og hvor jeg vil. Jeg ser for meg all slags deilige retter og kjenner hvor utrolig lyst jeg har på vanlig mat igjen.
Tenk å få tilbake muligheten til å kose seg med et godt måltid. Tenk å få tilbake muligheten til å gå på middagsbesøk eller å ta en skikkelig wine and dine date med kjæresten. Jeg får vann i munnen bare ved tanken. For selv om mitt forhold til mat har vært særdeles anstrengt det siste halvannet året så forbinder jeg fortsatt det å spise god mat med å kose seg. Jeg er bare så veldig spent på om denne operasjonen har gitt meg tilbake muligheten til å kose meg på den måten. Det får vi ikke svar på på noen uker enda dessverre, men det blir spennende å finne ut av!
