Uansett hvordan jeg vinkler dette innlegget så blir det liksom feil, men skal jeg først gi deg et innblikk i tiden og livet etter operasjonen så må jeg i hvert fall være ærlig. Så i dag blir det litt klaging, på noe som overhodet ikke er noe å klage på. Jeg blir nesten litt flau egentlig.
I går laget jeg pizza til middag. Ikke til meg selvsagt, men jeg hadde lyst til å lage noe til min kjære. Og når jeg sier at jeg laget pizza så betyr det egentlig at jeg mer eller mindre monterte en allerede ferdig pizza så det var ikke akkurat mye jobb med det. Ferdig bunn på rull, ferdig pizzasaus på glass og ferdig revet ost. Det eneste jeg måtte gjøre var å skjære opp skinken og sette det hele sammen. Fort gjort og det minste jeg kunne gjøre for henne etter alt hun har måttet gjøre for meg ikke bare disse siste to ukene etter operasjonen, men det siste halvannet året når jeg stadig vekk har vært dårlig.
Jeg tenkte overhodet ikke over det mens jeg sto der og “laget” pizza, at det skulle friste meg, men etter en stund i ovnen begynte heimen å lukte pizza og da kjente jeg det. Herregud så lyst jeg hadde på pizza. Tror aldri jeg har hatt så lyst på en kjip, såkalt hjemmelaget pizza. Men det var jo ikke aktuelt for meg. Pizza funker ikke å stavmikse til mos. Ja, jeg har faktisk prøvd…..
Så der satt jeg da, med en skål kjøttkaker i brun saus og potetmos, mikset sammen til en slags kjøttkakepure og kjente på den deilige pizza lukten. Der og da syns jeg hele opplegget var litt kjipt, rett og slett.
Misforstå meg rett, kjøttkaker er godt det altså, selv etter at de har fått seg en heftig omgang med stavmikseren, men pizza fristet mer. Mye mer! Sannsynligvis fordi jeg visste jeg ikke kunne spise den. Og det er jo her det blir flaut. For hvordan kan jeg sitte og klage over at jeg kan spise meg mett på mat jeg liker så ofte jeg bare vil? Det sitter mennesker der ute som ikke vet fra dag til dag om de får spise seg mett den dagen. Jeg klager over en kortvarig, midlertidig situasjon etter å ha mottatt gratis helsehjelp uten noen som helst bekymring for om jeg hadde råd til å ta i mot den hjelpen. Det sitter mennesker der ute med mye mer alvorlige helseproblemer enn mitt mellomgulvsbrokk var som aldri vil få den hjelpen. Og jeg klager fordi jeg måtte spise moste kjøttkaker i stedet for pizza. Det setter ting i perspektiv. I et kort øyeblikk går det opp for meg hvor utrolig godt vi har det, men jeg vet at den bevisstheten vil blekne og igjen tas for gitt om ikke lenge. Man burde kanskje stoppe opp og reflektere litt mer over ting som dette.
Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje prøver jeg å formidle et budskap om å sette pris på det du har. Kanskje trengte jeg bare å blåse ut litt ubetydelig frustrasjon. Kanskje er det litt av begge deler. Det er nå en gang sånn jeg skriver. Noen ganger deler jeg tanker og følelser og da velger jeg å dele rett fra hjertet, for hva er vitsen om ikke jeg er ekte?
