Måned: juli 2021

I går kveld bare kjente jeg at nok var nok. Jeg kunne velge å være sengeliggende og pasient eller jeg kunne gi kroppen min et signal om at den faktisk er på bedringens vei så jeg forhåpentligvis ville føle meg bedre. 

Klokken hadde akkurat passert midnatt og da jeg hadde klart å kave meg ut av sengen for å gå og pusse tenner og sånn så bestemte jeg meg for å ta en omvei ut på badet. En omvei som krevde skotøy. Jeg ville ut å gå. Plutselig var tiden inne.

Det var ikke lange turen jeg gikk. Eller vi, for Birte måtte være med. Nøyaktig 721 skritt (i følge Iphon’en min) var min første kveldstur på, men det var langt nok det altså. Og det gjorde utrolig godt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om det er tilfeldig eller om det har med min spontane kveldstur å gjøre skal være usagt, men jeg følte meg mye bedre da jeg våknet i dag. Bare det å rulle seg ut av sengen var mindre smertefullt i dag enn i går. Jeg fikset min egen frokost, som strengt tatt betyr at jeg gikk inn på kjøkkenet selv og fant meg en næringsdrikk i kjøleskapet i stedet for å kommandere min kjære til å gjøre det. Faktisk fikk jeg i meg i hele drikken også, det er ikke verst skal jeg fortelle deg. 

Etter en liten frokost pause fikk jeg tatt meg en dusj og kledd meg, ringer og smykker er kommet på igjen og jeg begynner å føle meg som meg selv igjen. 

Jeg blir nok i sengen en dag eller to til, men mer sittende enn liggende nå. Sannheten er at røykesuget vil bli så mye verre den dagen jeg “flytter” inn i stuen igjen. For jeg har så lyst på en røyk nå. Og nei, jeg har på ingen måte tenkt til å bruke dette som en gyllen sjanse til å slutte og røyke. Jeg vil ikke slutte og røyke, ferdig snakket! Men jeg kan ikke røyke enda. Ikke før om halvannen uke faktisk og det føles fryktelig lenge til. Samtidig er det egentlig like greit for jeg tror jeg hadde blitt ganske så dårlig om jeg hadde tatt meg en røyk nå. Så jeg overholder legens strenge formaning om å ikke røyke før etter 14 dager, jeg lover!

Så langt har jeg kommet meg gjennom dagen uten både smertestillende og kvalmedempende og jeg har et mål om å komme meg gjennom resten av dagen uten også. 

Ut på tur skal jeg også, men først skal jeg bruke noen timer på ACNH på switchen min!

Her på bloggen kommer jeg til å snakke om alt, bare så det er sagt. Og i dag skal vi snakke om at jeg har bæsjet for første gang siden operasjonen. Heller ikke det å snakke om avføring er noe fremmed for oss Ulcerøs kolitt pasienter så dette har jeg ingen problemer med å dele med dere. Vi går alle på do, tross alt. Men hjelpe meg som jeg har gruet meg til denne dagen. Jeg visste jo at dagen ville komme, men så lite som jeg spiser nå så hadde jeg et håp om at den ikke skulle komme helt enda. Det gjorde den altså.

Jeg var blitt fortalt på forhånd at det er helt normalt med diare i etterkant av denne operasjonen så jeg var ikke hysterisk i det jeg skjønte at jeg måtte på do, men nervøs det ble jeg. Det siste året har jeg nemlig vært ekstremt plaget med forstoppelse og har bare fått gått på do en til to ganger i uken. Da har det føltes mer som fødsel av betong enn et toalettbesøk. Sånn var det i dag også…… Og jeg som ikke kan bruke magemusklene i det hele tatt nå. Det ble en vanskelig og slitsom oppgave som tok en hel evighet å få utført og jeg var skikkelig dårlig etterpå, Kroppen ble presset til det ytterste følte jeg og jeg ble både svimmel, svett og kvalm. Det var bare å få i seg kvalmestillende fort som faen. Det hjalp ikke….. Da kom angsten. Hva hvis jeg nå kom til å brekke meg? Det kan jo ikke skje. Jeg er ikke akkurat mindre redd for brekninger og oppkast etter denne operasjonen….

Legens klare ordre var at “tar angsten overhånd så tar du en beroligende!” Jeg gjorde som legen sa, men heller ikke det hjalp noe særlig. Jeg hadde brukt opp de alternativene jeg hadde nå…..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg følte meg presset opp i et hjørne. Presset opp i et hjørne av en overveldende angst, skremt av mine egne skygger. Dette føltes ikke noe greit og jeg trengte å finne en form for trygghet. 

Heldigvis var Birte her, den beste tryggheten jeg kan ha, men noen ganger er liksom ingenting nok. Akkurat nå savnet jeg tryggheten det ga meg å vite at de på sykehuset ville kunne håndtert denne situasjonen for meg. Jeg trengte å få en følelse av den tryggheten. Et lite snev bare. 

Hele tiden mens jeg lå på rommet på sykehuset sto det en bordvifte oppå klesskapet som durte og gikk fordi jeg var så varm. Jeg har en nesten helt make vifte her hjemme på soverommet. Jeg slo den på. Lyden minnet meg om rommet på Haraldsplass og etter hvert kjente jeg at pulsen sank litt. Det gjorde selvsagt også at jeg følte meg litt bedre. Men jeg lå fortsatt og kjente på, eller kjente etter er vel mer riktig å si, følelsen av at jeg måtte kaste opp. Jeg måtte komme over denne kneiken her, for nå hadde det gått så pass mange timer at jeg skjønte at det ene og alene var angsten som herjet med meg. Jeg konkluderte med at jeg egentlig bare hadde to valg. Jeg kunne ligge her i sengen og føle meg dårlig og kjenne på alt det ubehagelige eller jeg kunne prøve å ta meg en etterlengtet dusj. Å føle seg litt “freshere” hjelper ofte, både fysisk og mentalt. 

Jeg orket egentlig ikke å dusje. Trodde jeg. Men jeg orket. Gjett om jeg orket. Det gjorde så utrolig godt! Selv om jeg er tilbake i sengen nå, i bare trusen og bandasjer under dynen, så føler jeg meg mye kvikkere og mye bedre. Jeg har fortsatt troen jeg, på at jeg skal komme meg opp og gå før helgen!

Det var med blandede følelser jeg gikk mot  sykehusheisen i går. En sykepleier fulgte meg. Jeg fikk ikke lov å bære bagasjen min selv og Birte fikk jo ikke lov å komme opp på avdelingen for å hente meg. Endelig skulle jeg hjem. Men jeg kjente jo det, der jeg sjanglet litt bortover gangen på skjelvende ben, at jeg ikke var helt i form. 

Det var ingenting jeg heller ville enn å få reise hjem, men det var litt skummelt også. På mange måter reiste jeg fra tryggheten når jeg reiste fra sykehuset. Tryggheten det ga å vite at det til en hver tid var medisinsk kompetent personell til stede om noe plutselig skulle skje. Personell som hadde kompetanse til å ta kalkulerte avgjørelser for meg når jeg helst ville prøve meg uten smertestillende, eller når jeg fikk angstanfall fordi det var nødvendig å svelge en tablett. De var god å ha. Alarmknappen som lå rett ved siden av meg i sengen de to døgnene jeg var innlagt ga meg en enorm trygghet. Men ikke noe av dette kunne veie opp for den tryggheten jeg føler når jeg er hjemme, sammen med Birte. Det var med andre ord veldig godt å komme hjem.

Jeg var litt engstelig for at smertene skulle bli vanskeligere å håndtere, eller at jeg ikke skulle klare å holde kvalmen under kontroll, men det har gått kjempe fint. Og for å slippe den angsten for å svelge tabletter så fikk jeg smertestillende i stikkpiller (som slett ikke er noe problem for oss som har levd med Ulcerøs kolitt et halvt liv) og kvalmedempende som smelte tablett. Det fungerer jo helt supert!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg både spiser og drikker så godt jeg klarer, men magesekken min er ekstremt mye mindre enn den var før operasjonen så det er ikke mye det er plass til nedi der. Faktisk har jeg enda ikke kjent på sultfølelse siden jeg satt på venterommet fredag morgen og hadde fastet siden midnatt. Da tenkte jeg at jeg kom til å dø av sult i løpet av disse ukene hvor jeg bare kan spise flytende og etter hvert most mat, men det er absolutt ikke et problem. Det er heller et problem å få i seg nok mat i den forstand at jeg ikke føler behov for å spise. Jeg er ikke sulten. Etter tre slurker med saft er jo magesekken full liksom. Men jeg har alltid et glass saft eller vann og en næringsdrikk stående rett ved siden av sengen og småsuper på begge deler.

Litt ut på dagen bytter jeg ut næringsdrikken med silt tomatsuppe og prøver å få i meg i hvert fall en halv kopp. Men foreløpig er vi der at jeg ikke får i meg mer enn en næringsdrikk og ca 1 dl tomatsuppe i løpet av dagen. Det er ikke mye, men det er det jeg klarer nå og jeg fikk streng beskjed om å ikke sprenge magesekken sin kapasitet de første ukene fordi at jeg da kan få brekninger og det er noe jeg nå må prøve å unngå for en hver pris. Ikke fordi at jeg er livredd for det, men fordi at jeg nå ikke bør utsette operasjonsområdet for den påkjenningen en brekning er. Som legen sa til meg; “det viktigste er ikke hvor mye du spiser, men at du spiser og at du er flink å drikke.” Så da fokuserer jeg på det da, så satser jeg på at matinntaket blir bedre fra dag til dag akkurat slik formen min blir. 

Det første døgnet hjemme har gått over all forventning og nå begynner jeg å glede meg til fortsettelsen. Tror jeg er oppe og går før helgen jeg altså!

I dag er planen at jeg skal få reise hjem, men det krevde også at jeg kom meg gjennom natten uten intravenøs smertelindring. Jeg måtte med andre ord finne motet til å svelge en tablett. Og ikke bare en gang, men to. Det var fryktelig ubehagelig sånn helt med en gang, men det gikk heldigvis fort over. Men tanken på å skulle svelge tabletter hjemme, uten medisinsk personell i nærheten skremmer meg litt. Samtidig er det ingenting jeg heller vil enn å reise hjem. 

Gjennom natten her har jeg tviholdt i hjørnet på dynen min i mangel på en hånd å holde i. Hjemme har jeg den hånden jeg så sårt savner her.

Det har vært en lang natt med en del smerter og mye uro, men hjemreisen nærmer seg for hvert minutt (håper jeg) og det hjelper meg gjennom det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er jo ikke livet akkurat kommet ordentlig i gang etter operasjonen, men den prosessen jeg går gjennom nå er jo en del av det den også og skal jeg først dokumentere livet etter en refluksoperasjon så må jeg nesten ta med alt.

Jeg ville så gjerne blogge etter operasjonen i går også, men det var jeg rett og slett ikke i stand. Det var mye smerter og mye kvalme i går og pga den kvalmen var det også en del angst og uro. Men de er heldigvis raus med kvalmedempende medisiner og jeg har fått beskjed om at terskelen skal være lav for å be om det.  Akkurat det har jeg ingen problemer med! Det samme gjelder smertestillende og jeg er faktisk flink å be om det også. 

Hva jeg egentlig innbilte når jeg pakket for å dra på sykehuset vet jeg ikke, for jeg pakket med bukser og topper og var veldig bestemt på at jeg ville komme i egne klær fortest mulig for å føle meg minst mulig som en pasient. Et signal til kroppen om at alt er bra på en måte. Men her jeg ligger med kateter og up-and-go bleie er ikke akkurat påkledning noe jeg orker å bry meg med. Kateteret skal de forøvrig fjerne nå straks.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mat og drikke var ikke lov i går så jeg føler meg rimelig svak nå selv om jeg har fått lov å drikke vann i dag og å spise bitte litt tynn suppe. Men det er ikke mye jeg får i meg av gangen for jeg blir fryktelig uvel hver gang jeg svelger noe ned i magen. Det var nesten bedre sånn som det var i går i når jeg bare fikk lov å fukte leppene forsiktig med en svamp.

Men det er selvfølgelig å komme i gang med både væske – og matinntak igjen så jeg får bare stå i den angsten som følger det med faktum at jeg blir litt kvalm. Det vil jo komme seg. Og selv om det er en ubehagelig  situasjon nå så er jeg veldig glad for at operasjonen er overstått og at jeg fikk operasjon. Jeg tror alt vil bli mye bedre etter hvert nå.

Formen er ikke noe å skryte av så jeg orker ikke å skrive så mye mer kjenner jeg. Kvalmen kommer fort snikende dessverre. Forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake i morgen.

Jeg sovnet på sofaen i halv ni tiden i går kveld. Sov en liten time og regnet med at natten var ødelagt. La meg likevel tidlig. Jammen sovnet jeg igjen og sov hele natten. Jeg er sliten. Ikke så mye av å gå og tenke på morgendagen, men av det siste halvannet året. For nå nærmer det seg slutten. Jeg velger i hvert fall å ha troen på det.

Du vet når det nærmer seg ferie og du tillater deg å kjenne på hvor sliten du er og hvor sårt du trenger den ferien? Sånn har jeg det. Livet etter operasjonen er ferien. Kanskje ikke de første dagene, men når jeg har kommet meg over den første kneiken så håper og tror jeg at jeg skal få en bedre livskvalitet uten de voldsomme magesmertene som har dominert de siste 18 månedene. Og jeg gleder meg! Jeg gleder meg til det jeg tror blir en veldig mye bedre hverdag enn det jeg har nå og det overskygger all nervøsitet jeg eventuelt måtte føle i forbindelse med selve operasjonen i morgen. Jeg er i grunn forstyrrende rolig. Tror det handler om at jeg vet så godt hva jeg har nå, men jeg vet ingenting om hva jeg får og det er bare positivt i denne sammenheng.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det jeg har nå er en hverdag med mye smerte, lite mat og lite energi. Det er mye kvalme og brekningsfornemmelse som igjen fører til mye angst og uro.

Hva som venter der fremme i horisonten vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det er bedre enn her og nå. Om så bare den intense kvalmen er borte så er mye gjort for min del. Og kan jeg begynne å spise igjen uten å ha konstante smerter så hadde det ikke vært så dumt det heller. Kanskje jeg til og med nyte et glass vin til god mat igjen en gang der fremme i fremtiden? Jeg både håper og tror.

Men disse 18mnd med minimalt med matinntak har jo hatt sine positive sider. Det er farlig å skrive dette og det må på ingen måte oppfattes som en oppfordring til å sulte seg for å gå ned i vekt, men jeg har jo endelig fått kroppen min tilbake. For jeg har gått mye ned i vekt og etter 20 år som overvektig, veldig overvektig, så er det en utrolig god følelse. Selv om det er synd at det er sånn så kom selvtilliten tilbake når kiloene var borte. Jeg føler meg endelig som meg selv igjen.

Det hadde selvsagt føltes mye bedre hvis jeg hadde jobbet for å oppnå den vektnedgangen og at det var et resultat av hardt arbeid, men jeg setter like fullt pris på at det skjedde. Så blir det opp til meg å klare og holde den vekten og tro meg, det har jeg ikke tenkt til å kødde til for meg selv. Fit ikke Fat, husker du?

Men fokuset mitt skal være på de helsemessige fordelene med å ikke lenger være overvektig, ikke vekt og klesstørrelser eller andre uviktige ting. Jeg vil hverken oppfattes som en som oppfordrer til slanking eller en som ser ned på overvektige. Det er mange grunner til overvekt og ofte er årsaken bak mer kompleks enn man kanskje tror hvis man aldri har slitt med overvekt selv. Noe jeg nok kommer til å skrive mer om når jeg kommer ordentlig i gang med denne bloggen. For jeg får ikke kommet ordentlig i gang før morgendagen er over. Det er jo tiden etter operasjonen og livet videre jeg skal skrive om her. Og jeg gleder meg til å komme i gang. Har så mange ideer og planer. De ukene jeg må holde meg i ro etter operasjonen skal jeg bruke til å konkretisere de planene og jobbe med veien videre for bloggen.

Dagen i dag skal jeg tilbringe på altanen. Jeg skal nyte solen og en god bok, en bok jeg forøvrig har tenkt til å fortelle dere mer om på et senere tidspunkt, jeg skal gjøre de siste forberedelsene før morgendagen (som å fjerne geleneglene og pakke) og ellers bare slappe av og kose meg. Jeg har hverken tid eller rom for negative tanker eller nervøsitet knyttet til morgendagen. Jeg gleder meg for mye til livet etter i morgen og det fokuset skal jeg tviholde på!

Om det blir blogging de neste dagene er vanskelig for meg å vite nå, men planen er absolutt å blogge hver dag. Skulle jeg derimot ikke orke det de første dagene så er du hjertelig velkommen til å følge meg på Instagram hvor jeg garantert kommer til å oppdatere underveis.

Om  48 timer er det hele overstått dersom alt går etter planen. Jeg gruer meg. Jeg gruer meg noe helt forferdelig. Ikke til selve operasjonen egentlig, for da sover jeg jo. Skulle det oppstå komplikasjoner underveis så vil jeg være helt uvitende til det mens det står på så det bekymrer meg ikke. Skulle jeg mot formodning ikke våkne igjen så er jeg lykkelig uvitende om det også der jeg ligger i dyp narkose søvn så det skremmer meg heller ikke. Ikke frykter jeg at noe sånt vil skje heller. Det er tiden etter operasjonen jeg gruer meg til. Hva våkner jeg til? Vil operasjonen gi meg tilbake livskvaliteten? Og hvor lang tid vil det ta før jeg er helt oppe og går igjen? 

Jeg har blitt forespeilet 1-3 døgn på sykehuset etter operasjon, avhengig av hvor fort jeg klarer å ta til meg næring. Og jeg kjenner meg selv……. Jeg kommer til å være livredd for å svelge noe som helst og vil nok vegre meg for å i det hele tatt prøve å svelge. Men jeg vet jo at jeg må. Planen min er nemlig å komme meg ut fra det sykehuset lørdagen. Jeg vil ikke ligge der et minutt lengre enn nødvendig. Jeg har det bedre hjemme i egen seng og ikke minst hjemme med Birte. For hun får jo ikke være med meg eller besøke meg på sykehuset. Men det er ikke noe stort problem for meg, heldigvis. Jeg ble nokså selvstendig og uredd for å gjøre slike ting alene i løpet av de 15 årene jeg var alene og det kan aldri noen ta fra meg. Men nå skriver jeg meg helt bort her. For det var bloggen i seg selv jeg skulle skrive om. Og hvorfor jeg, nok en gang, velger å prøve igjen. 

Sannheten er at jeg har blogget hele tiden. Jeg har en blogg på en annen plattform som jeg har blogget på, litt sånn av og på, uten å dele innleggene noen steder eller å fortelle noen om den bloggen. Ikke fordi at det står noe hemmelig der, men fordi at jeg rett og slett måtte øve meg på det der å våge og beholde bloggen når usikkerheten dukket opp med alle sine dumme argumenter. “Du kan jo ikke skrive, hvorfor gidder du?” “Folk må jo tro du er helt idiot som på død og liv skal blogge.” Og jeg lytter. Eller lyttet. Men nå har jeg bestemt meg for å stenge usikkerheten ute.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den vil nok dukke opp igjen, men jeg kommer ikke til å lytte. Og skulle den klare å trenge gjennom lydmuren min så skal jeg overhøre den. For jeg vil blogge. Det er en hobby jeg elsker og som gir hverdagen min innhold. Ikke bare den tiden jeg sitter og skriver, men også tiden jeg bruker på å planlegge hva jeg skal skrive og det faktum at jeg faktisk må komme meg ut og leve livet for å ha noe og blogge om. I hvert fall på en sånn type hverdagsblogg som jeg foretrekker. Og nå føler jeg at jeg har sovet i halvannet år, ute av stand til å leve noe særlig. Håpet mitt er at jeg med hjelp av operasjonen skal våkne og begynne å leve igjen. Begynne å fotografere igjen. Herregud som jeg savner det. Og det skal denne bloggen hjelpe meg med for jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bruke gamle bilder i denne bloggen. Altså må jeg komme meg ut med kameraet og knipse i vei så jeg etter hvert (forhåpentligvis) får noen gode bilder jeg kan illustrere tekstene mine med. For det er den gøye utfordringen synes jeg da, det å finne et bilde som på en eller annen måte uttrykker følelsen eller budskapet i teksten min. Det er absolutt noe jeg vil bruke tid på og jobbe med. 

Men har du egentlig fått svar på hvorfor jeg velger og igjen lage en ny blogg? Nei, egentlig ikke. Og jeg har ikke egentlig noe godt svar til deg annet enn at jeg savnet det. For den bloggen jeg har hatt hele tiden, sånn for meg selv, den har ikke akkurat blitt lest av mange og jeg må jo bare innrømme at det gir meg motivasjon å vite at jeg potensielt kan nå ut til folk med det jeg skriver. Ikke som i at jeg drømmer om å bli en stor blogger, men at noen finner tekstene mine verdt å bruke tiden sin på. Så da prøver jeg å strekke meg etter det så får det gå som det går. Bloggen kommer i alle fall til å bestå denne gangen, så får tiden vise om det blir blogging daglig eller om jeg kommer til å fokusere mer på innhold og kvalitet og derfor bruker mer tid på planlegging av hvert innlegg og bare publiserer noen ganger i uken. Jeg vet ikke enda. Jeg vet bare at når jeg våknet i går og hadde fått melding fra sykehuset med påminnelse om å møte opp for innleggelse kl 06.45 fredag 4.juni så steg pulsen noen hakk, virkeligheten sank inn og min første tanke var at dette må jeg bare skrive meg gjennom. Dette innlegget er første skritt i den prosessen…