I dag er planen at jeg skal få reise hjem, men det krevde også at jeg kom meg gjennom natten uten intravenøs smertelindring. Jeg måtte med andre ord finne motet til å svelge en tablett. Og ikke bare en gang, men to. Det var fryktelig ubehagelig sånn helt med en gang, men det gikk heldigvis fort over. Men tanken på å skulle svelge tabletter hjemme, uten medisinsk personell i nærheten skremmer meg litt. Samtidig er det ingenting jeg heller vil enn å reise hjem.
Gjennom natten her har jeg tviholdt i hjørnet på dynen min i mangel på en hånd å holde i. Hjemme har jeg den hånden jeg så sårt savner her.
Det har vært en lang natt med en del smerter og mye uro, men hjemreisen nærmer seg for hvert minutt (håper jeg) og det hjelper meg gjennom det.
0 kommentarer
