Det var med blandede følelser jeg gikk mot sykehusheisen i går. En sykepleier fulgte meg. Jeg fikk ikke lov å bære bagasjen min selv og Birte fikk jo ikke lov å komme opp på avdelingen for å hente meg. Endelig skulle jeg hjem. Men jeg kjente jo det, der jeg sjanglet litt bortover gangen på skjelvende ben, at jeg ikke var helt i form.
Det var ingenting jeg heller ville enn å få reise hjem, men det var litt skummelt også. På mange måter reiste jeg fra tryggheten når jeg reiste fra sykehuset. Tryggheten det ga å vite at det til en hver tid var medisinsk kompetent personell til stede om noe plutselig skulle skje. Personell som hadde kompetanse til å ta kalkulerte avgjørelser for meg når jeg helst ville prøve meg uten smertestillende, eller når jeg fikk angstanfall fordi det var nødvendig å svelge en tablett. De var god å ha. Alarmknappen som lå rett ved siden av meg i sengen de to døgnene jeg var innlagt ga meg en enorm trygghet. Men ikke noe av dette kunne veie opp for den tryggheten jeg føler når jeg er hjemme, sammen med Birte. Det var med andre ord veldig godt å komme hjem.
Jeg var litt engstelig for at smertene skulle bli vanskeligere å håndtere, eller at jeg ikke skulle klare å holde kvalmen under kontroll, men det har gått kjempe fint. Og for å slippe den angsten for å svelge tabletter så fikk jeg smertestillende i stikkpiller (som slett ikke er noe problem for oss som har levd med Ulcerøs kolitt et halvt liv) og kvalmedempende som smelte tablett. Det fungerer jo helt supert!
Jeg både spiser og drikker så godt jeg klarer, men magesekken min er ekstremt mye mindre enn den var før operasjonen så det er ikke mye det er plass til nedi der. Faktisk har jeg enda ikke kjent på sultfølelse siden jeg satt på venterommet fredag morgen og hadde fastet siden midnatt. Da tenkte jeg at jeg kom til å dø av sult i løpet av disse ukene hvor jeg bare kan spise flytende og etter hvert most mat, men det er absolutt ikke et problem. Det er heller et problem å få i seg nok mat i den forstand at jeg ikke føler behov for å spise. Jeg er ikke sulten. Etter tre slurker med saft er jo magesekken full liksom. Men jeg har alltid et glass saft eller vann og en næringsdrikk stående rett ved siden av sengen og småsuper på begge deler.
Litt ut på dagen bytter jeg ut næringsdrikken med silt tomatsuppe og prøver å få i meg i hvert fall en halv kopp. Men foreløpig er vi der at jeg ikke får i meg mer enn en næringsdrikk og ca 1 dl tomatsuppe i løpet av dagen. Det er ikke mye, men det er det jeg klarer nå og jeg fikk streng beskjed om å ikke sprenge magesekken sin kapasitet de første ukene fordi at jeg da kan få brekninger og det er noe jeg nå må prøve å unngå for en hver pris. Ikke fordi at jeg er livredd for det, men fordi at jeg nå ikke bør utsette operasjonsområdet for den påkjenningen en brekning er. Som legen sa til meg; “det viktigste er ikke hvor mye du spiser, men at du spiser og at du er flink å drikke.” Så da fokuserer jeg på det da, så satser jeg på at matinntaket blir bedre fra dag til dag akkurat slik formen min blir.
Det første døgnet hjemme har gått over all forventning og nå begynner jeg å glede meg til fortsettelsen. Tror jeg er oppe og går før helgen jeg altså!
