Om 48 timer er det hele overstått dersom alt går etter planen. Jeg gruer meg. Jeg gruer meg noe helt forferdelig. Ikke til selve operasjonen egentlig, for da sover jeg jo. Skulle det oppstå komplikasjoner underveis så vil jeg være helt uvitende til det mens det står på så det bekymrer meg ikke. Skulle jeg mot formodning ikke våkne igjen så er jeg lykkelig uvitende om det også der jeg ligger i dyp narkose søvn så det skremmer meg heller ikke. Ikke frykter jeg at noe sånt vil skje heller. Det er tiden etter operasjonen jeg gruer meg til. Hva våkner jeg til? Vil operasjonen gi meg tilbake livskvaliteten? Og hvor lang tid vil det ta før jeg er helt oppe og går igjen?
Jeg har blitt forespeilet 1-3 døgn på sykehuset etter operasjon, avhengig av hvor fort jeg klarer å ta til meg næring. Og jeg kjenner meg selv……. Jeg kommer til å være livredd for å svelge noe som helst og vil nok vegre meg for å i det hele tatt prøve å svelge. Men jeg vet jo at jeg må. Planen min er nemlig å komme meg ut fra det sykehuset lørdagen. Jeg vil ikke ligge der et minutt lengre enn nødvendig. Jeg har det bedre hjemme i egen seng og ikke minst hjemme med Birte. For hun får jo ikke være med meg eller besøke meg på sykehuset. Men det er ikke noe stort problem for meg, heldigvis. Jeg ble nokså selvstendig og uredd for å gjøre slike ting alene i løpet av de 15 årene jeg var alene og det kan aldri noen ta fra meg. Men nå skriver jeg meg helt bort her. For det var bloggen i seg selv jeg skulle skrive om. Og hvorfor jeg, nok en gang, velger å prøve igjen.
Sannheten er at jeg har blogget hele tiden. Jeg har en blogg på en annen plattform som jeg har blogget på, litt sånn av og på, uten å dele innleggene noen steder eller å fortelle noen om den bloggen. Ikke fordi at det står noe hemmelig der, men fordi at jeg rett og slett måtte øve meg på det der å våge og beholde bloggen når usikkerheten dukket opp med alle sine dumme argumenter. “Du kan jo ikke skrive, hvorfor gidder du?” “Folk må jo tro du er helt idiot som på død og liv skal blogge.” Og jeg lytter. Eller lyttet. Men nå har jeg bestemt meg for å stenge usikkerheten ute.
Den vil nok dukke opp igjen, men jeg kommer ikke til å lytte. Og skulle den klare å trenge gjennom lydmuren min så skal jeg overhøre den. For jeg vil blogge. Det er en hobby jeg elsker og som gir hverdagen min innhold. Ikke bare den tiden jeg sitter og skriver, men også tiden jeg bruker på å planlegge hva jeg skal skrive og det faktum at jeg faktisk må komme meg ut og leve livet for å ha noe og blogge om. I hvert fall på en sånn type hverdagsblogg som jeg foretrekker. Og nå føler jeg at jeg har sovet i halvannet år, ute av stand til å leve noe særlig. Håpet mitt er at jeg med hjelp av operasjonen skal våkne og begynne å leve igjen. Begynne å fotografere igjen. Herregud som jeg savner det. Og det skal denne bloggen hjelpe meg med for jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bruke gamle bilder i denne bloggen. Altså må jeg komme meg ut med kameraet og knipse i vei så jeg etter hvert (forhåpentligvis) får noen gode bilder jeg kan illustrere tekstene mine med. For det er den gøye utfordringen synes jeg da, det å finne et bilde som på en eller annen måte uttrykker følelsen eller budskapet i teksten min. Det er absolutt noe jeg vil bruke tid på og jobbe med.
Men har du egentlig fått svar på hvorfor jeg velger og igjen lage en ny blogg? Nei, egentlig ikke. Og jeg har ikke egentlig noe godt svar til deg annet enn at jeg savnet det. For den bloggen jeg har hatt hele tiden, sånn for meg selv, den har ikke akkurat blitt lest av mange og jeg må jo bare innrømme at det gir meg motivasjon å vite at jeg potensielt kan nå ut til folk med det jeg skriver. Ikke som i at jeg drømmer om å bli en stor blogger, men at noen finner tekstene mine verdt å bruke tiden sin på. Så da prøver jeg å strekke meg etter det så får det gå som det går. Bloggen kommer i alle fall til å bestå denne gangen, så får tiden vise om det blir blogging daglig eller om jeg kommer til å fokusere mer på innhold og kvalitet og derfor bruker mer tid på planlegging av hvert innlegg og bare publiserer noen ganger i uken. Jeg vet ikke enda. Jeg vet bare at når jeg våknet i går og hadde fått melding fra sykehuset med påminnelse om å møte opp for innleggelse kl 06.45 fredag 4.juni så steg pulsen noen hakk, virkeligheten sank inn og min første tanke var at dette må jeg bare skrive meg gjennom. Dette innlegget er første skritt i den prosessen…
