For nøyaktig en uke siden på denne tiden av dagen, lå jeg forvirret og forskremt på oppvåkningen med kateter og up-and-go bleie. I dag sitter jeg oppreist i sengen, nydusjet og påkledd og er etter forholdene i grei form. Men det har vært en tøff uke, jeg skal ikke lyge om det.
Det jeg trodde skulle være det verste, og i grunn det eneste, å forholde seg til den første tiden etter operasjonen var smertene. Sånn har det ikke vært.
Jo da, jeg har hatt smerter, men jeg gikk fort fra å ligge med morfin i armen til å klare meg med to Paracet for dagen. Bortsett fra en dag så har jeg ikke kommet meg gjennom en eneste dag av denne første uken uten smertestillende, men det er helt overkommelig. Det som er mye verre er den forferdelige kvalmen. Hadde jeg visst om den på forhånd hadde jeg sannsynligvis ikke gjennomført operasjonen. Du himler kanskje med øynene av det, men hadde du levd med den sterke emetofobien jeg lever med så hadde du også, uten at du klarte å styre det selv, unngått alt som var mulig å unngå for å slippe kvalme. Men jeg visste heldigvis ikke om det, og en hver lege jeg snakket med i forkant av operasjonen var smart nok til å berolige meg med at kvalme ikke var vanlig i etterkant. Heldigvis har jeg også nok selvinnsikt til at jeg visste at jeg ikke kunne drive og lese for mye om operasjonen på forhånd og at jeg måtte velge å stole på det legene sa til meg. Men kvalme er en del av det. En stor del av det, og det er det som har gjort denne uken tøff for meg.
Mens jeg enda lå på sykehuset kom en fysioterapeut innom dagen etter operasjonen for å hjelpe meg opp og ut av sengen så jeg fikk gå litt rundt. Første gangen hun kom innom måtte vi gi oss etter jeg hadde sittet litt på sengekanten, jeg var så svimmel og uvel at jeg ikke maktet å reise meg. Hun kom tilbake senere på dagen og jeg gikk noen få, ustøe skritt rundt på rommet, godt støttet av fysioterapeuten. I løpet av en uke har jeg altså gått fra det til å gå korte kveldsturer, helt uten å bli støttet av noen.
I går traff vi på denne staselige karen på kveldsturen vår. Den type inntrykk, bevegelsen, den friske luften og bare det å få kroppen opp og ut er den beste medisinen tror jeg. For det er så lett for å bare bli liggende her i sengen og “ikke orke” fordi jeg er kvalm. Men jeg tror at jeg kan styre litt selv hvordan jeg skal føle meg. Jeg tror at med å f.eks. stå opp og dusje og kle meg hver dag så gir jeg et signal til kroppen om at vi er kommet et skritt videre, at vi føler oss bedre. Jeg sier vi fordi jeg snakker om både kroppen rent fysisk og det mentale. Jeg tror at jeg forteller kroppen min, og hodet mitt, at jeg ikke trenger å være sengeliggende 24/7 når jeg klarer å gå tur. Selv om vi snakker om turer på 7-800 skritt. Det er jo ikke egentlig en tur, men det er mer enn langt nok for meg akkurat nå.
En annen ting som gjorde godt i går var å flytte fra sengen til stuen for en liten periode. Jeg klarte ikke mer enn en times tid, men en time i godstolen i stuen i går betydde likevel en time mindre tilbragt til sengs. Kanskje orker jeg litt mer i dag, kanskje ikke. For formen er litt sånn svingende fra dag til dag. Jeg følte meg bedre på onsdag enn jeg gjør i dag, men det kan ha mange årsaker. Jeg begynner å kjenne på det lave næringsinntaket jeg har hatt denne uken. Jeg er dehydrert. Jeg sover dårlig. Kanskje er jeg rett og slett bare mer sliten i dag enn jeg var på onsdag. Jeg har tross alt gått ned fire kilo denne uken. Det er mye…. Og det må jeg få stagnert på et vis fra uke to. Jeg kan ikke miste fire kilo i uken i flere uker fremover så målet for neste uke må være å klare og øke kaloriintaket.
Når jeg i morgen begynner på uke 2, begynner også neste fase. I morgen går jeg fra flytende føde til myk eller most mat. Myk mat er mat som yoghurt, semulegrynsgrøt og den slags. Most mat kan jo være så mye, men jeg kjøper babymat. Orker ikke å styre så jeg gjør det enkelt i begynnelsen. Er veldig spent på hvordan magen vil reagere på litt mer konstinens tatt i betraktning at jeg blir så kvalm som jeg blir av flytende, men det vet jeg heldigvis ikke på forhånd. Jeg må bare være streng med meg selv og ikke la angsten hindre meg i å spise.
Alt i alt har denne første uken gått over all forventning. Jeg hadde sett for meg at ting skulle være vanskeligere og mer smertefullt enn det har vært. Kvalmen må jeg bare håndtere på et vis. Litt eksponeringsterapi på kjøpet rett og slett. Det er jo ikke negativt det heller. Uansett er jeg nå en hel uke nærmere å komme meg 100% etter operasjonen. Om jeg også er en uke nærmere å få tilbake livskvaliteten gjenstår å se, men jeg har fortsatt troen.