Nå er jeg jo strengt tatt godt inne i uke åtte før jeg i det hele tatt har fått gitt en oppdatering på de to foregående ukene, men det har sine grunner.
Uke seks og syv var utfordrende uker med mye kvalme og påfølgende mye angst. Derfor har jeg rett og slett ikke orket å blogge. Det er ikke det at jeg har vært mer kvalm disse ukene enn det jeg var de første ukene, men det var et lite slag i trynet å kjenne at kvalmen var tilbake når jeg trodde den var borte for godt. Slik det ser ut nå er den kommet for å bli. Ikke hver dag, men ofte. Litt for ofte, men det må jeg bare lære meg å leve med. Jeg kan ikke gå rundt å ha angst 24/7 på grunn av dette så jeg må bare utfordre meg selv på det. Det jeg derimot ikke gidder, er å gnåle om kvalme og angst uke etter uke så jeg skal heller skrive noen ord om det hvis kvalmen noen gang slipper tak.
Bortsett fra kvalme og litt udefinerbare vondter rundt omkring i magen så har jeg det nå veldig bra etter operasjonen. Faktisk har jeg det så bra nå at jeg tenker at jeg legger selve operasjonen på hyllen. Det har gått så lang tid nå at livet mer eller mindre er helt tilbake til normalen så heretter blir det mer blogg om livet generelt og mindre om operasjonen spesifikt. Men det faktum at jeg var så plaget av det mellomgulvsbrokket og ikke minst det at jeg har blitt så mye bedre etter operasjonen er likevel så sentralt i det livet jeg nå tar fatt på og ser frem til å leve at jeg tenker at det fortsatt er verdt å blogge om og at bloggtittelen er like riktig fortsatt. For selv om jeg ikke lever noe spennende liv på noen måter så går jeg nå et liv som normalvektig i møte og innleggene fremover kommer nok til å handle en del om motivasjon, trening og det å holde vekten. Og ikke minst gjør en seg noen tanker og kjenner på noen følelser når man endelig er ute av kategorien overvektig og det er vel kanskje det jeg alltid har likt best å skrive om på bloggene mine, tanker og følelser, så det får du nok en del av fremover.
Men for å ta en kjapp oppsummering, for siste gang, av uke seks og syv så har det absolutt gått fremover disse ukene også.
Kjæresten kunne blant annet endelig ta meg med ut på date igjen og da prøvde jeg meg på en drink. Med alkohol….. Jeg måtte jo liksom prøve og se hvordan kroppen reagerte på det også. Men foreløpig smaker ikke alkohol noe særlig og jeg ble uvel av det så jeg ga meg etter halve drinken. Brukte forøvrig over to timer på å få i meg den halve drinken så det sier vel litt om hvor lite det smakte meg, men nå har jeg i hvert fall prøvd. Venter en stund med alkohol enda heller. Men det var veldig kjekt å endelig kunne nyte en date i koselige omgivelser med den fineste jeg vet uten å plutselig måtte bryte opp og reise hjem fordi jeg fikk vondt i magen.
Spising går også helt fint nå. Jeg tenker ikke lenger over hvor store biter jeg tar, men passer på å tygge godt før jeg svelger. Det eneste problemet når jeg spiser er at jeg ikke kan drikke slik jeg vil når jeg blir tørst av maten. For jeg kan ikke bare skylle nedpå med store slurker drikke. Jeg må ta en og en slurk, små slurker, og vente litt mellom hver slurk. Det er jo ikke egentlig et problem, det er bare litt irriterende. Men en lav pris å betale for å igjen kunne kose meg med god mat uten å bli dårlig så den betaler jeg gjerne.
Ellers er det ikke så mye å si om disse to siste ukene egentlig. Oppussingen går sakte men sikkert fremover og siden det egentlig er det jeg holder på med i dag så får jeg vel avbryte nå og komme meg tilbake til arbeidet. Jeg gleder meg til å tenke mer på livet og mindre på operasjonen fremover og håper du kan finne inspirasjon i det jeg skriver dersom du ønsker å gå ned i vekt eller å holde vekten, men synes det er vanskelig. Vi kan nok klare det sammen!
