Jeg løy nok litt på Instagram story’en min i går…..
Misforstå meg rett nå, jeg er overlykkelig for å være i gang med treningen igjen, men det føltes ikke bra hverken tirsdag eller i går. Det var et slit rett og slett. Det var tungt og det var vondt. Tungt for kroppen og vondt i viljen. Livet føltes alt annet enn godt mens treningen sto på. Enda dette er mine absolutt favoritt treningsøkter så føltes det pyton.
Å komme tilbake etter nesten fire ukers sykdom, antibiotikakur og nå aktiv kolitt som følge av antibiotikaen var mye tyngre enn jeg var forberedt på og jeg kjenner at det gjør noe med motivasjonen min. Jeg tenker tanker som at jeg kanskje bare skal gi opp. At jeg aldri kommer til å komme i så god form som jeg jobber så hardt for å oppnå. Men så vet jeg at dette er hjernen min som prøver å lure meg til å bli i komfortsonen. Hodet mitt kødder med meg og prøver å innbille meg at livet er mer behagelig når det leves avslappet på sofaen, helst med sjokolade innen rekkevidde til en hver tid. Heldigvis vet jeg at det ikke er tilfelle. Men sånne perioder kan dukke opp for den beste, uansett hvor lenge en har levd en sunn og aktiv livsstil og det er i de periodene man får mulighet til å vokse. For det krever noe av deg for å overhøre det hjernen prøver å fortelle deg og stille på trening økt etter økt uansett hvor lite lyst du har. Det krever noe av deg å spise den skålen med havregrøt når du føler at kroppen skriker etter junkfood. Men du får så mye igjen for det. Det er så verdt det å gjøre den jobben for å komme inn i den gode rutinen igjen. Det er så verdt det for å få tilbake den gode følelsen av at kroppen er sterkere og hodet mer positivt. Det føles tungt akkurat nå, men jeg kommer aldri til å gi etter for det “mindfucket” hjernen min bedriver akkurat nå. Jeg er sterkere enn det og det er du og!
– Klem Cissi
