DEN ALLER VIKTIGSTE ENDRINGEN LÅ I MEG SELV

I går var en sånn dag. En dag for å skrive dagbok, ikke blogg. En sånn dag der alt går galt. En sånn dag der de negative tankene tar fullstendig over. Sånn de fleste dagene mine så ut sist jeg blogget. De dagene jeg nå jobber med å bekjempe. 

Alle har vi de, disse dagene der alt er bare dritt. Disse dagene hvor vi bare vil bli i sengen, trekke dynen over hodet og bare sove. Disse dagene hvor vi er fullstendig tiltaksløse og bare vil sløve på sofaen under pleddet, med en serie rullende på netflix. Og før gjorde jeg det. Sov vekk halve dagen, for å unnslippe tankene. Tilbragte resten av dagen, og halve natten, på sofaen med serie på netflix. Men så innså jeg at jeg hadde et valg. Jeg kunne la mørket omringe meg og spise meg opp eller jeg kunne ta noen grep og bekjempe det. Fylle vektskålen med mer positivitet enn negativitet. 

Men for å få det til måtte jeg gjøre en innsats. Endring måtte til. Og den aller viktigste endringen lå i meg selv og hvordan jeg så på meg selv. Hvordan jeg aktivt brukte tankene mine. Hvordan jeg brukte tiden min. Det krevde tid, det krevde planlegging og det krevde handling men jeg er kommet langt nå! Og dager som den jeg hadde i går er ikke lenger noe annet enn en dårlig dag. En av få. 

I det jeg innså at vi mennesker bærer rundt på enorme ressurser i oss selv til å gjøre noe med egen livskvalitet og humør så endret alt seg. Yoga og mindfullness var veien å gå for meg. Og foreløpig har jeg bare stått i døråpningen og tittet inn på alt det positive dette gir av ringvirkninger for både kropp og sinn men jeg skal absolutt utforske og lære mer om både yoga og mindfullness. Det krever bare litt tålmodighet og sparing for min del. For det koster å delta på kurs, men er det en ting du absolutt kan forbedre med mindfullness så er det nettopp tålmodighet.

En annen viktig ressurs jeg har oppdaget på nytt og endelig funnet glede av å benytte meg av igjen er naturen. Det å komme seg ut gjør underverker for et negativt tankespinn. Spesielt hvis man kan komme seg ut i naturen. Jeg er så glad for at jeg har funnet tilbake til gleden med å komme meg ut. 

Det handler ikke om lange turer, tunge turer, at det skal være en treningsøkt elle noen ting sånt, det handler om å finne tilbake til seg selv ved å nyte alt det vakre naturen har by på. Å lytte til stillheten du så tydelig kan føle selv om du samtidig hører bruset fra en elv. Musikken i fuglesangen. Roen som fyller deg på en måte du ikke opplever andre steder enn ute i naturen. For meg er det den beste formen for meditasjon. Og foreløpig den enste som funker for meg. Jeg klarer ikke å finne roen til å bare være noe annet sted. Og hvis det er noe jeg ønsker å bli veldig mye bedre på så er det nettopp det å bare være. Å være tilstede i hvert eneste øyeblikk av livet og bare være i det øyeblikket. For alt jeg gjorde i går får jeg ikke ugjort enn hvor mye tid jeg kaster vekk på å gruble over det og alt jeg må få gjort i morgen blir ikke gjort av at jeg sitter og stresser med det i dag. Jeg vil legge alle sånne tanker bort og bare være til stede i alle livets øyeblikk. Og for å finne roen til det så må jeg ut. Ut å nyte Moder jord.

Klem Cissi

 

#natur #utinaturen #yoga #mindfullness

EN MENING I HVERDAGEN

I fjor tok jeg den beste og kanskje smarteste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Jeg kom, helt tilfeldig, over en artikkel om at Haukeland sykehus hadde startet et prosjekt med egne frivillige tilknyttet sykehuset. Dette ville jeg være en del av! Jeg sendte avgårde en Mail til koordinatoren for prosjektet der jeg fortalte kort om meg selv og meldte min interesse. Og, kort fortalt, nå er jeg en av mange frivillige på Haukeland sykehus. Uten tvil den beste jobben jeg har hatt. Burde vel kanskje satt jobben i hermetegn, men det er ikke noen liksom jobb. Det er en ubetalt jobb, men det er i aller høyeste grad en meningsfull jobb. En jobb jeg tar på alvor og ønsker å utføre på best mulig måte. De 4 timene i uken jeg jobber. Noen ganger sjeldnere også. For det er alt jeg har av kapasitet akkurat nå. Det overskuddet jeg har, det blir brukt i løpet av de 4 timene og jeg ville ikke brukt det på noe annet!

Følelsen av å være en del av noe igjen. Følelsen av å bidra. Følelsen av å delta i samfunnet igjen. Den følelsen er både ubeskrivelig og ubetalelig. 

Hver uke møter jeg en masse takknemlige pasienter. Noen roser oss opp i skyene for at vi velger å gjøre en innsats helt frivillig. Helt uvitende om at det de gjør for meg betyr så uendelig mye mer enn det jeg gjør for dem. For det jeg tilbyr dem er hjelp med å finne frem eller tiden min til å vente sammen med dem, en luftetur eller hva det nå måtte være de trenger min hjelp til, men det de gir meg er mening. En mening i hverdagen. En meningsfull fremtid. Og det er så mye større enn den medmenneskeligheten jeg tilbyr i retur. 

Jeg er så ufattelig takknemlig for å være en del av gjengen med frivillige. Så ubeskrivelig takknemlig for å få være del av et fellesskap, som trenger at jeg utfører det jeg er der for å gjøre, men hvor det er rom for å ikke alltid klare å stille på jobb. For det har hendt et par ganger at jeg har måttet melde pass fordi jeg var syk. Og det vil komme flere sånne dager. Ulcerøs kolitt kan være nådeløs på den måten. Den kan ligge og ulme i dagesvis og akkurat den ene dagen du trenger at kolitten ikke blir aktiv, ja så kan du ta deg f... på at den er aktiv som bare det. Noe jeg selvsagt var helt åpen om når jeg var på intervju før jeg ble frivillig. For kolitten har ført til at jeg er 100% ufør så jeg kunne ikke la være å si det som det er. Men her var det noen som så en ressurs i meg likevel. Noen ønsket å ta i mot mitt bidrag til tross for at risikoen er der for at jeg uteblir fra tid til annen. Her var det  rom for å bare være Cissi og likevel kunne brukes til noe. Det gjør noe med selvfølelsen det! Jeg er ikke lenger ubrukelig. Og kanskje viktigst av alt, jeg ser ikke lenger på meg selv som ubrukelig.

Det er ikke jeg som gjør noe fantastisk fordi jeg jobber som frivillig, det er alle de som benytter seg av hjelpen jeg kan tilby, de som  gir meg en meningsfull hverdag og har gitt meg troen på en meningsfull fremtid, det er de som er de fantastiske her. Og jeg er så uendelig takknemlig for alle jeg møter på min vei!

Klem Cissi

HER ER JEG IGJEN

Det var helt tilfeldig at jeg i løpet av påsken plutselig oppdaget at Cissilife bloggen fortsatt eksisterte. Må ærlig innrømme at jeg helt hadde glemt den. Jeg har savnet den veldig, men hadde helt glemt at jeg fortsatt hadde den. For jeg slettet den jo. Men på et eller annet tidspunkt i fjor sommer har jeg altså opprettet en ny blogg, med samme navn som den gamle. Og glad er jeg for det. Så her er jeg igjen altså. Tilbake for å bli denne gangen.

Denne gangen vil det bli en veldig annerledes type blogging enn det jeg gjorde før. For de av dere som fulgte den opprinnelige Cissilife bloggen min så var det mye tungsinn og negativt fokus der. Det var der jeg var i livet den gangen. Men mye har skjedd siden da og nå lukker jeg døren til alt som har vært og ser fremover. Og kanskje til og med litt oppover. For nå skal jeg opp og frem her i livet! Ikke karriere messig eller økonomisk, jeg har ingen drøm eller intensjon om å bli hverken rik eller berømt. Jeg skal opp og frem på den måten at jeg skal skape et bedre liv for meg selv. Sånn rent trivselsmessig. Og noe av det jeg liker aller best å drive med er nettopp å skrive. Derfor ble det helt naturlig for meg å gå tilbake til bloggingen nå. 

Men hvorfor blogg egentlig? Jeg lever ikke noe spennende liv. Hvorfor skulle noen ha interesse av å lese om mitt liv? For det ligger jo tydelig i bloggnavnet, Cissilife, at jeg skriver om livet til Cissi. Og det er meg, bare sånn for å klargjøre det.

Saken er at jeg gjør dette for min egen del. Om ingen andre vil lese det så er det helt greit for meg. Samtidig har jeg fortsatt denne drømmen i meg om at jeg kan bruke skrivingen min til noe. Aller helst ville jeg kunne gjort en karriere ut av skrivingen min, og det er jo aldri for sent å prøve, men det er på ingen måte målet mitt med bloggen. Men kanskje kan jeg nå ut til andre i samme situasjon som meg og forhåpentligvis være en inspirasjon til endring. For det er jo det dette handler om for meg akkurat nå. Jeg er ikke tilfreds med livet mitt slik jeg lever det i dag, eller slik jeg ikke lever det, så jeg må endre på noen ting for å leve bedre. Den endringen er det bare meg som kan gjøre. Og hvis jeg, med å blogge om min reise mot et bedre liv, kan inspirere andre til å foreta de nødvendige endringene som skal til for at deres trivsel skal øke så har jeg oppnådd mer enn nok med bloggen. 

Hvor ofte jeg blogger vil variere. Det kan være daglig i perioder. Noen ganger flere ganger for dagen kanskje. Det kan være noen ganger i uken, kanskje til og med bare noen ganger i måneden i perioder. Ikke noe press, ikke noe stress! Bloggen skal være noe lystbetont, noe av det jeg setter meg ned og koser meg med som en del av det å tilføre positivt innhold til dagene mine. Så kan jeg bare håpe at du finner den lystbetont å lese så du ønsker å sette deg ned og kose deg med den og følge meg på reisen. Du er i alle fall hjertelig velkommen!

Klem Cissi

Les mer i arkivet » April 2017
hits