For at du skal forstå hvor stort det er for meg å leve det livet jeg lever i dag, å føle det jeg føler nå og ikke minst å mestre det jeg mestrer nå, så må jeg ta deg med på en liten reise tilbake i tid.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri slettet den første bloggen jeg lagde tilbake i 2010. For det var med den alt startet. Der tok jeg for meg traumene fra barndommen, angsten, spiseforstyrrelsen, å komme ut av det såkalte skapet og alt som har vært vanskelig for meg gjennom livet og så skrev jeg meg gjennom det. Hadde jeg fortsatt hatt det svart på hvitt her så det jeg skrev da kunne sammenlignes med hva jeg skriver nå, så hadde du sett den utrolig positive utviklingen jeg har hatt og som har ført meg dit jeg er i dag.
Jeg kan ikke gå i detalj på alt dette igjen nå, ikke ønsker jeg å røske opp i det igjen heller, men jeg skal gi deg en kortversjon fordi jeg vet at det sitter andre der ute som føler seg stuck i en dårlig situasjon og har gitt opp å gjøre noe med det. Jeg hadde nemlig og gitt opp, helt til jeg bestemte meg for å ta ansvar.
La meg grave frem noen skygger fra fortiden for å vise deg kontrastene fra da til nå.
Egentlig begynte det hele i 2003, da jeg gikk ut av et voldelig forhold, jeg skjønte det bare ikke selv.
Jeg hatet å innrømme det for meg selv, men frem til da så hadde jeg tatt til takke med de forholdene jeg fikk, rett og slett for å slippe og være alene. Jeg slet med sterk angst, som jeg egentlig aldri hadde utfordret eller jobbet med, og et av de største problemene mine var å være alene. Men så opplevde jeg at den jeg var i et forhold med prøvde å kvele meg. Da innså jeg at ingen angst i verden skulle få skremme meg inn i et sånt forhold igjen, eller i et forhold i det hele tatt. Skulle jeg noensinne gå inn i et forhold, så skulle det være utelukkende fordi jeg ønsket å være i det forholdet, men før jeg i det hele tatt var i stand til å vite om jeg virkelig ønsket å være i et forhold måtte jeg lære meg å klare og være alene. Og ikke bare ville jeg ta til takke med å “overleve” alene, jeg skulle trives i mitt eget selskap. Jeg skulle skape meg et liv alene for meg og datteren min, et selvstendig liv, og når jeg var trygg nok på meg selv alene i verden, da kunne jeg kanskje slippe noen inn. Men jeg hadde en lang vei å gå. Og det var til tider ekstremt tøft.
I mange år måtte venner og familie bytte på å ha “telefonvakt” om natten. Jeg måtte til en hver tid vite at en av de var tilgjengelig på telefon hele døgnet og når angstanfallene ble for heftig så ringte jeg. Brydde meg ikke om hva klokken var. Noen ganger klarte de å roe meg ned på telefonen, men mer enn en gang har både familie og venner kastet seg i bilen og komt hjem til meg, midt på natten, fordi jeg ikke taklet det å være alene med angsten. Og glem ikke at jeg var alenemamma for en liten jente når dette pågikk så jeg følte meg ekstremt mislykket både som mamma og menneske.
Denne følelsen av å være mislykket var bensin på angst bålet, men den var også grobunn for en depresjon jeg aldri skjønte at jeg hadde. Og hvordan taklet jeg disse vonde tankene og følelsene? Jeg spiste. Ikke havregrøt og gresk yoghurt! Nei, nei, vi snakker Mc’Donalds, potetgull og godteri.
Jeg spiste og jeg vokste. Og jo større jeg ble, jo mer faen ga jeg i hva jeg puttet i meg. Vekten var uansett så ute av kontroll at jeg aldri kom til å gå ned i normal vekt igjen. Det syns jeg jo egentlig var dritt å tenke på det også, så for å slå av den tanken så spiste jeg enda mer.
I løpet av denne tiden utdannet jeg meg til sosionom og fikk raskt jobben jeg hadde drømt om, men jeg følte aldri at jeg helt fikset jobben som miljøterapeut. Å prøve seg i forvaltningen var ikke en gang et tema for det var jeg overbevist om at jeg i alle fall aldri kom til å klare. Jeg var i det hele tatt veldig flink til å finne alt jeg garantert aldri kom til å klare og helt ærlig så tenkte jeg det om det meste. Jeg følte meg ubrukelig fordi jeg i mitt hode ikke fikk noen ting til og jeg følte meg verdiløs fordi jeg var feit. Beklager det uttrykket, men det var sånn jeg så meg selv og det var sånn jeg omtalte meg selv.
I tillegg til de psykiske utfordringene med angst og det som var en overspisingslidelse (jeg bare skjønte det ikke selv), så hadde jeg store utfordringer med den fysiske helsen også. IBD’ en min var ute av kontroll, noe som førte til sykemelding, AAP forløp og til slutt varig 100% uførhet i 2016. Det var en ekstremt tøff tid, men heldigvis hadde jeg tatt et valg om å ta ansvar for min egen lykke før jeg ble ufør. Og det at jeg tok det valget var nok en direkte konsekvens av den bloggen jeg hadde den gangen. Jeg tror at med å skrive meg gjennom alle vonde opplevelser og det de førte med seg av tanker og følelser, så laget jeg meg et kart over hva som var viktig for meg å føle mer på og hva som var på tide å pakke vekk. Helt ærlig innså jeg at jeg hadde levd med en slags offer mentalitet og det var ikke det beste utgangspunktet hvis jeg skulle få det bedre med meg selv. Offer mentaliteten måtte bort og den eneste måten å gjøre det på var å bestemme seg for å legge den bort og rett og slett øve inn noen nye tankemønstre.
Det kunne for eksempel være å bytte ut en tanke som “det er jo ikke rart at jeg ikke takler dette etter alt jeg har opplevd” med “med den erfaringen jeg har er det klart jeg takler dette!” Og så var det selvsagt ikke gjort over natten å endre de tankemønstrene, men med litt innsikt og så lenge du er bevisst på hva du tenker og når du tenker det så er det absolutt mulig å få det til. Men som med alt annet må du være villig til å legge ned arbeid i det.
Det er vanskelig å skulle gi deg et bilde av hvor vondt jeg egentlig hadde det på den tiden uten å lage innlegget her alt for langt, men la meg bare si det sånn; jeg setter pris på den styrken jeg sitter igjen med i dag etter å ha vært gjennom alt jeg gikk gjennom, men jeg skal ALDRI tilbake dit! Og jeg kommer heller ikke til å skrive særlig mye om den tiden. Jeg vil fokusere på hvor jeg er nå, hvordan jeg kom hit og ikke minst veien videre. Pokker heller, hvis jeg er dønn ærlig så vil jeg være en motivator for andre i samme situasjon som jeg var i til å komme i den situasjonen jeg nå er i. Det er kanskje å satse høyt, men jeg er ikke lengre redd for å prøve! Og med det sier jeg god påske.
Klem Cissi
