Jeg husker første gang jeg møtte på basisball athletic timen en grå og kald november kveld i fjor. Jeg ante ikke hva jeg hadde meldt meg på og jeg var drit nervøs. Den eneste grunnen til at jeg var der var at jeg var med på en gruppetime challenge i regi av treningssenteret mitt og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle delta på alle timene. Og har jeg først bestemt meg, ja så blir det som oftest sånn.
Så der sto jeg altså, kjempe nervøs og helt sikker på at dette var en time jeg var med på bare denne ene gangen. Men sånn ble det ikke.
Jeg elsket den timen fra første stund. Her ble jeg virkelig utfordret til å presse meg selv og her var flere øvelser hvor jeg hadde mye å strekke meg etter. Blant annet box jumps. Herregud så lyst jeg hadde til å være en av de som klarte å gjennomføre de box jumpsene. Jeg ville ikke være hun ene, den tjukkeste på timen selvfølgelig, som ikke klarte det. Men det var jeg. Lenge. Mens de andre hoppet og spratt opp på kassene hadde jeg mer enn nok med å klare å gå opp og ned på kassen.Og det irriterte meg så grenseløst. For jeg visste jo ikke egentlig hvorvidt jeg klarte å hoppe opp eller ikke, jeg bare turte ikke å prøve.
Men la oss spole frem til en litt mildere mai kveld i år. Jeg er igjen på basisball athletic timen og denne kvelden har jeg bestemt meg. I dag skal jeg ikke gå opp på den boksen en eneste gang! Nå blir det box jump på meg og. Jeg testet på egenhånd før timen at jeg klarte det og jo da, jeg hadde grei kontroll.
Så sto jeg der da, foran boksen på timen og skulle hoppe. Jeg skalv i hele kroppen, jeg var så redd for å ikke klare det. For selvsagt var box jump den siste øvelsen så jeg var rimelig sliten der jeg sto, men det fikk briste eller bære. Jeg var dritt lei av å være hun som ikke fikk det til. Så jeg tok sats og hoppet, og landet trygt på boksen. Noe instruktøren fikk med seg, og jeg mener det, jeg tror hun var like begeistret og sjokkert som meg over at jeg plutselig bare hoppet. Hun ble sånn helt genuint begeistret liksom og jeg ble så stolt. Jeg ble så stolt over å kunne vise henne at jeg la ned så mye innsats i timen hennes at jeg faktisk fikk progresjon og at jeg valgte å utfordre meg selv for å komme videre. Og det betydde så enormt mye for meg å bli sett i den situasjonen. Men sånn er de på treningssenteret mitt. De er en helt fantastisk gjeng de som jobber der, og jeg er så innmari glad i de og takknemlig for at de ser oss medlemmer og for den fantastisk gode og trygge rammen og atmosfæren de skaper på trening hver eneste dag.
Men tilbake til meg og box jump. Jeg var drit stolt over og endelig ha klart det, selv om jeg måtte legge boksen ned så den ble litt lavere. Det var ikke så viktig da. Men etterhvert var det det som plaget meg. Nå ville jeg ikke være hun som måtte gjøre det litt lettere for seg selv med å legge ned boksen. Nå ville jeg utfordre meg selv en gang til og prøve meg på et hopp når boksen sto oppreist. Og ikke mange ukene etter at jeg hadde tatt mitt første box jump så gjorde jeg nettopp det. Jeg lot boksen stå oppreist, tok sats og hoppet. Og jeg klarte det! Igjen ble jeg full av begeistring og jeg var så stolt, så stolt. Endelig! Og igjen ble jeg sett og fikk skryt for både motet og progresjonen av instruktøren. En fantastisk instruktør!
Så hopper vi litt frem i tid igjen. Frem til i dag faktisk, for i dag var det igjen tid for å møte på basisball athletic timen og i dag var det vikar. Og ikke hvilken som helst vikar må du tro. Nei da, det var min snille, skjønne, flinke PT som var vikar og det syns jeg var stas. Min første tanke når jeg tok mitt første box jump var nemlig at jeg skulle ønske hun, altså PTen min, var der og så det. For hun er også genuint glad på mine vegne når jeg har progresjon og hun er genuint interessert i min trenings reise og dette var en stor og viktig del av reisen min. Så når jeg så at det var hun som skulle ha timen i dag så gledet jeg meg litt ekstra nettopp fordi at jeg da fikk vist henne at jeg får det til. Jeg er tross alt kommet dit jeg er i dag med treningen min på grunn av hennes kunnskap, oppmuntring, støtte og heiarop, så det å kunne vise henne at jeg jobber målrettet med å utvikle meg og å ha fremgang det betyr mye for meg. Hun skal vite at hun ikke kaster bort tid på meg og at jeg suger til meg alt det hun lærer meg så godt jeg kan. Det var derfor med litt ekstra stolthet og barnslig glede (og litt ekstra nerver) jeg hoppet opp på boksen i dag.
Klem Cissi