Jeg må jo nesten starte med å si godt nyttår!

Hadde du en fin feiring i går? Det hadde jeg! Vi var som vanlig på middag hos et vennepar og tradisjon tro ble det servert kalkun. Maten var nydelig, drikken var god og selskapet var fantastisk. Kan man be om mer? Jeg må si meg strålende fornøyd i hvert fall. Men det aller beste med gårsdagen var at det var så lite fyrverkeri. Jeg er så glad på alle de stakkars dyrene som blir veta skremt hver nyttårsaften sine vegne! Glad for at det var så lite fyrverkeri mener jeg. Aller helst skulle jeg sett at det ikke var fyrverkeri i det hele tatt. At vi tok litt mer hensyn til dyrene rundt oss.

Vi har en av de selv. Av våre to hunder er det en som ikke bryr seg nevneverdig om fyrverkeriet og så har vi en som stresser noe voldsomt på grunn av det. I går var heldigvis en litt roligere nyttårsaften for han.

Dagen i dag, dag en i det nye året, har foreløpig gått som planlagt. Jeg har vært ute og fotografert litt, gått tur og nå skal jeg straks på trening. Litt husarbeid har jeg og fått unna innimellom så jeg må si meg fornøyd med innsatsen på årets første dag. Eller, jeg skal si meg fornøyd når jeg kommer hjem fra trening litt senere i kveld. For planen min for i år er å komme meg ut av denne fordømte godstolen og bort fra tv skjermen. Jeg vet at jeg har sagt det en million ganger, men jeg sitter alt for mye i ro og glor på tv og det gir meg absolutt ingenting. Jeg vil heller fylle året med dager som i dag. Dager der jeg er opptatt med å gjøre ting og derfor ikke har tid til å sette meg ned og blogge før kl 18.30 og slett ikke har tid til å se på tv før enda senere på kvelden. Jeg vil bruke dette året på å leve, rett og slett!

Og et sted jeg virkelig føler at jeg lever er på trening så nå skal jeg hoppe i treningstøyet og ta fatt på årets første økt.

 

-Cecilie

Jeg hadde en sånn fantastisk dag i går, jeg har ikke ord. Og ja, vi snakker om trening og vi snakker om gruppetime challenge.

Det handler ikke om å vinne en premie for meg, det handler om å vise fing til angsten, tråkke ut av komfortsonen og gjennomføre det jeg har planlagt. Og det var akkurat det jeg gjorde i går. For jeg har satt meg som mål å fylle hele denne loggboken med signaturer, altså å delta på alle de 25 forskjellige gruppetimene som er oppført i boken. Det betydde at jeg måtte delta på en time som heter basisball athletic, en tung time som er langt over det nivået jeg er på når det kommer til fysisk form.

Men jeg tenkte som så at jeg får gjøre så godt jeg kan og er det noe jeg ikke får til så får det bare stå sin prøve. Så jeg booket timen, angret, vurderte å trekke meg sikkert 100 ganger i løpet av dagen i går, men jeg møtte og jeg gjennomførte. Riktignok var det en øvelse der man skulle hoppe opp på en kasse jeg ikke klarte, men jeg sto jo ikke i ro og så på av den grunn. Nei, jeg gikk opp og ned på den kassen jeg. For meg var det mer enn tungt nok og sykt god trening.

Jeg må berømme instruktøren også. Jeg var på time med henne dagen før og da snakket jeg litt med henne om den basisball timen og hvor redd jeg var for den. For vi snakker ikke litt nervøs her, vi snakker angst i ordets rette forstand. Hun beroliget meg og sa at hun alltid ga alternative øvelser og at jeg var hjertelig velkommen. Og det første hun gjorde da hun kom inn i salen i går var å se meg, smile og sa “du kom, så utrolig bra!” Og gjennom hele timen motiverte hun og heiet på meg. Hun så at jeg ga det jeg hadde selv der jeg ikke klarte å gjennomføre den opprinnelige øvelsen og hun ga meg skryt for det flere ganger i løpet av timen. Hun fikk meg til å føle meg sett og verdsatt for den innsatsen jeg klarte å legge ned i det og det betydde utrolig mye for meg.

Sannheten er at jeg hadde gruet meg til gårsdagen hele uken for jeg hadde lagt opp til et heftig regime med treningen i går. Jeg skulle nemlig være med på fire forskjellige timer, en på formiddagen og tre på kvelden. Og kvelden startet med basisball og så rett på dance aerobic. Jeg fryktet at det var mer enn jeg ville klare, men det gikk overraskende bra. Etter aerobicen hadde jeg 45 minutters pause før det var 30 minutter med basic styrke. Også den gjennomførte jeg med 100% innsats. Det har vært viktig for meg hele veien å vise at jeg gir alt og er der for å trene, ikke bare for å få den signaturen i loggboken. Og det kommer jeg til å fortsette med!

Men nå har jeg deltatt på 23 av 25 timer så jeg er snart i mål hvis alt går etter planen og det føles veldig godt. Det at jeg klarte å gjennomføre gårsdagen ga i hvert fall ny motivasjon. For jeg er ikke bare stolt over at jeg våget å være med på den basisball timen, jeg er kjempe stolt over at jeg klarte å gjennomføre alle timene jeg hadde planlagt og det med 100% innsats som sagt.

Alle de fire forskjellige timene hadde forskjellige instruktører og samtlige instruktører kommenterte hvor flink jeg har vært når de skulle signere loggboken og så hvor mange timer jeg har deltatt på, og det betyr noe. Det er kanskje helt uviktig for de fleste, en ubetydelig prestasjon, men for meg er det evnen til å gjennomføre og å presse meg og å få anerkjennelse for det. Det gjør meg stolt, glad og ydmyk.

 

– Cecilie

 

Så er jeg så godt som tilbake til start da. Jeg er i hvert fall blitt tjukk igjen og jeg hater meg selv for det! Hvordan kunne jeg la dette skje?
I løpet av de siste 18 månedene før operasjonen i fjor gikk jeg ned 30kilo fordi jeg rett og slett ikke klarte å spise. Hver gang jeg prøvde endte det i så store smerter at jeg ble sengeliggende i mange timer. Det var helt grusomt, men nå er det nesten så jeg skulle ønske at det var sånn enda.
Etter operasjonen gikk jeg ned ytterligere 10 kilo. Til sammen gikk jeg altså ned 40kg. Det er mye det!

 

 

Jeg hadde det så utrolig bra med meg selv. For første gang på så lenge jeg kan huske trivdes jeg i egen kropp. Jeg lovet meg selv å aldri havne tilbake i overvektig kategorien og trodde 100% på at jeg ville klare å holde vekten. Hvor den troen på meg selv kom fra aner jeg ikke, men feil tok jeg i hvert fall. Grundig feil!
For her sitter jeg, ti kilo tyngre og mistrives i egen kropp igjen. Ikke skjønner jeg hvordan jeg havnet her heller. Men at det skjedde etter jeg sluttet å røyke, det kan jeg ikke legge skjul på. Og nei, jeg går ikke og småspiser. Jeg spiser ikke godteri i tide og utide. Jeg spiser ikke svære porsjoner med mat. Jeg spiser ikke usunt. Derimot  begynte jeg å trene. Jeg byttet ut sukkerfri brus med vann, av og til sukkerfri saft. Jeg byttet ut brød med knekkebrød. Jeg sluttet å ha smør under pålegget. Likevel har jeg lagt på meg 7kg siden jeg sluttet å røyke, 10 til sammen siden august i fjor. Det er mye det! Alt for mye! Og jeg kan bare ikke la dette fortsette. Akkurat hvordan jeg skal gripe det an er jeg ikke helt sikker på enda, men at jeg må legge om noen vaner og rutiner er i hvert fall helt sikkert.

Det som er helt sikkert er at jeg må endre på treningsrutine og matvaner!

Blant annet vil det nok være fornuftig  og heller ha lengre, men færre økter i uken. Det får jeg planlegge nærmere når november er over. Denne måneden er det gruppetime challengen som er viktig så får jeg bruke desember på å jobbe inn nye og bedre rutiner sånn at neste år blir året jeg kommer ned igjen i ønsket vekt og klarer å bli der!

– Cecilie