I går droppet jeg trening. Det gjør jeg nok i dag og.
Din første tanke er sikkert at det skyldtes det fine været. At jeg heller vil nyte solen enn å være inne på et treningssenter.
Og jo da, jeg koste meg ute i solen i går. Sitter ute nå også! Selv om jeg strengt tatt ikke skal være noe særlig i solen. Har hatt føflekkreft med 75% sjanse for tilbakefall så jeg må være forsiktig, men det var ikke det jeg skulle snakke om i dag. Jeg vil snakke om viktigheten av å lytte til kroppen. Det er viktig for alle, enten du trener eller ikke og enten du er topptrent eller er i startfasen av en livsstilsendring sånn som meg. Og for oss kronikere er det kanskje enda viktigere.
Jeg har flere kroniske sykdommer men det er Ulcerøs kolitt (UC) som er min hoved diagnose og min absolutt største utfordring i hverdagen. Og de første dagene i varmen er alltid litt ekstra utfordrende. Jeg vet ikke hvorfor, men UCen blir alltid litt aktiv i starten når det blir varmt, enten det er på sommeren her hjemme eller de første dagene av en sydenferie. Heldigvis vet jeg at det bare er for noen dager og at det går seg til så jeg lar meg ikke stresse nevneverdig av det.
Med alt jeg legger ut på Instagram om at jeg er på trening i tide og utide så er det kanskje vanskelig å tro på at jeg er syk, men det jeg ikke legger ut noe som helst om er hva det krever av meg å klare ukens fem treningsøkter. Hva jeg må forsake for å bruke energien min der det er viktigst for meg. Og det er på trening. Men i går sa kroppen nei. Ikke som i “vil ikke” eller “gidder ikke.” Kroppen min sa klart i fra at nå orker jeg ikke. Og etter 25 år med UC så kjenner jeg både kroppen min og sykdommen min godt nok til å vite forskjellen på “orker ikke” og “gidder ikke.” Og jeg har heldigvis lært meg å lytte til kroppen. Akseptere at den ikke alltid spiller på lag. Det i seg selv har vært en lang prosess, for jeg ville ikke være hun som lot seg begrense på grunn av en sykdom. Jeg var så opptatt av å ikke være diagnosen min at jeg overhørte alt kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Det har blant annet ført til flere unødvendige sykehusinnleggelser og kronisk magesår. Så nå lever jeg altså ikke bare med UC, men også med konsekvensen av å ikke ta diagnosen på alvor.
Hvis du er like interessert i trening som meg så følger du helt sikkert en hel haug med ulike treningskontoer på Instagram du også og en gjenganger der er “consistency is key.” Og det er helt rett det. Det å være konsistent (i mangel på et bedre norsk ord) både når det gjelder trening og kosthold det er nok en av de viktigste forutsetninger for å oppnå resultater, uavhengig av hvilke resultat du ønsker. Men det å være konsistent betyr ikke å møte opp hver eneste dag uansett dagsform. Det betyr ikke å aldri vike fra det vanlige daglige kostholdet ditt. Det betyr ganske enkelt at du for det første legger fra deg den typiske alt eller ingenting mentaliteten, og for det andre at du aksepterer at noen ganger så får du ikke gjennomført planlagt trening eller spist det du helst skal spise, men du henter deg igjen så snart det lar seg gjøre og så fortsetter du i det samme, vante sporet dag etter dag. Helt til neste gang noe skjer og du igjen avviker fra planen. Og så henter du deg inn igjen og sånn fortsetter det. Ikke for en periode. Ikke frem til du har oppnådd hva det nå er du jobber for å oppnå. Sånn bare fortsetter det.
En sunn livsstil er ikke noe du oppnår og så er du ferdig med å gjøre jobben, en sunn livsstil er noe du jobber for å opprettholde hver eneste dag. Og enten du tror meg eller ikke, så kan jeg garantere deg at hvis du bare klarer å stå i det de første ukene, så vil du lære deg å elske den måten å leve på. Når jeg har kommet dit, så kan absolutt alle komme dit!
Klem Cissi