Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg kjenner på en motstand i forhold til å gjøre denne livsstilsendringen. Skal jeg helt på ekte gå inn for å spise plantebasert? Og skal jeg gå for å hovedsaklig spise plantebasert eller skal jeg gå “all in?”
100% veganer kommer jeg aldri til å bli, det tror jeg at jeg kan si med 100% sikkerhet. Og med det mener jeg ganske enkelt at selv om jeg nå bestemmer meg for å endre radikalt på kostholdet mitt så kommer jeg ikke til å kaste skinnjakken min, eller slutte å gå med ull når det er kaldt. Om jeg velger å kjøpe nytt i ull når det blir nødvendig kan jeg ikke gi et svar på her og nå, men foreløpig er hovedfokuset mitt hva jeg spiser og drikker. Så kan man jo spørre seg om denne tanken om å ikke bli tvers gjennom veganer er en del av motstanden eller ikke. Det kan jeg med sikkerhet si at den ikke er.
Motstanden, eller ambivalensen jeg kjenner på, handler jo rett og slett om den indre konflikten. “Vil jeg virkelig dette? Jeg kan ikke vente med å komme i gang!” Ambivalens er en helt vanlig, og viktig faktor å være klar over, når man går inn for å endre adferd. Enkelt forklart er ambivalens konflikten mellom det å ville endre en atferd og det å ikke ville. Og det er litt der jeg er nå.
Jeg er helt sikker på at jeg vil endre atferd, til en viss grad, men vil jeg virkelig gi opp alt? “Skal jeg aldri mer spise dette” kan jeg tenke når jeg spiser noe jeg liker godt og så kan jeg kjenne på den usikkerheten. Men så handler det om å ta et standpunkt da. Ta et standpunkt, stå for det og gjøre den jobben som kreves for å kunne gjøre nettopp det. Og det akter jeg å gjøre! Så foreløpig jobber jeg med det mentale og forbereder meg så godt jeg kan med å tilegne meg mest mulig kunnskap så jeg har et trygt og solid fundament når jeg tar beslutningen. Eller, når jeg setter den ut i live blir vel mer riktig å si. For beslutningen er tatt, men jeg venter en liten stund til. Jeg skal nemlig til Oslo med min datter fra i morgen til torsdag(forutsagt at toget går da……) og jeg har ikke lyst til å ødelegge den turen med å plutselig nesten ikke kunne spise noe. Innerst inne vet jeg at det er ambivalensen som styrer og kontrollerer den tanken nå, og svak som jeg er så lar jeg den gjøre det. Men jeg vet at jeg vil etterleve min egen beslutning etter hvert, jeg må bare ta det i et tempo som er riktig for meg.
Hvis det er en ting jeg er god på så er det å gi opp. Det er faktisk det eneste jeg er god på når jeg tenker meg om. Trenger ikke egentlig tenke meg om en gang for å være klar over det. Jeg snakker ikke om å prøve og feile. Nei, nei, jeg snakker om å begynne på noe, overbevise meg selv om at jeg aldri kommer til å klare det og så bare gi opp. Denne gangen er ikke det et alternativ. Jeg skal endre livsstilen min, jeg skal bevege meg mot et 100% plantebasert kosthold og jeg gir meg ikke før jeg er nettopp der. Men jeg kjenner meg selv. Gaper jeg over mer enn jeg kan tygge, eller tror jeg kan tygge, ja da gir jeg opp. Så jeg må være tålmodig. Heller ikke en av mine sterkeste sider. Jeg kunne jo bare endret alt i det jeg fikk denne åpenbaringen om å spise plantebasert, men jeg er ikke klar enda. Det vil si, jeg er kjempe klar for en endring, men jeg kjenner på en motstand som jeg er nødt til å jobbe med før jeg tar fatt på selve endringen. Heldigvis har jeg mye erfaring med endringsfokusert arbeid, og selv om det var i forbindelse med avhengighet hos brukeren så er grunnprinsippet det samme. Det er bare veldig mye vanskeligere å jobbe målrettet med seg selv. Samtidig er jeg utålmodig etter å komme i gang, for jeg vet at kroppen min trenger dette. Både min fysiske og psykiske helse skriker etter forandring. Bedring. Og etter å ha studert dette emnet i noen dager nå så er jeg overbevist om at det er det rette for meg. Jeg må bare ikke la utålmodigheten få ødelegge for meg. For det er den som gang på gang får meg til å kaste meg uti ett eller annet prosjekt der alt skal skje med en gang og så ender det med at jeg gir opp. Denne gangen skal jeg gjøre det annerledes. Denne gangen skal jeg lykkes!
Jeg hadde en liten prøverunde i går, selvom den var litt sånn halvveis. Samboeren hadde bursdag i går så vi var på Egon og spiste lunsj. Sånn ved første øyekast så det ikke ut til å være noen veganske alternativer der, men sånne ting skal jeg undersøke nærmere senere. Jeg har jo laget meg et lite forskningsprosjekt her og hvis jeg skal være ærlig så digger jeg det. Men tilbake til Egon. Jeg ville kjenne på hvordan det føltes å begrense valgmulighetene mine mer enn de allerede er. Jeg er allergisk mot egg så de er på en måte begrenset allerede, men nå er det snakk om selvvalgte begrensninger.
Jeg bestilte løkringer og hvitløksdressing, som er vegetarisk og ikke vegansk, men et lite skritt i riktig retning. Og som tidligere nevnt, jeg må ta små skritt på denne reisen så jeg er sikker på at jeg klarer å komme meg dit jeg vil. Et 100% plantebasert kosthold er målet og jeg gleder meg til jeg er der!
Jeg har mer eller mindre “studert” plantebasert kosthold siden jeg var innom her i går. Jeg så dokumentarfilmer til tidlig morgen. Pauset underveis, googlet, leste, så litt videre, pauset igjen, googlet igjen og sånn holdt jeg på. Jeg merker at det opptar tankene mine mye nå. Føler meg mer og mer klar for en endring.
I løpet av de siste 24 timene har jeg beveget meg mer bort fra “jeg vet ikke om jeg kommer til å kutte animalske produkter helt fra kostholdet” og mer mot “jeg vet ikke om jeg orker å fortsette og spise animalske produkter.” Tror det er ganske safe å si at jeg svever et sted midt i mellom der akkurat nå.
Men det som forundrer meg er at det jeg tenker mest på er alle reaksjonene jeg kommer til å få den dagen jeg går ut med at jeg nå velger å bare spise plantebasert. Er ikke det ganske spesielt? Ikke at jeg tenker på det, men at det er en bekymring liksom.
Når jeg sluttet å røyke fikk jeg masse skryt. Da var jeg bare flink. De gangene jeg har ymtet frempå at jeg ønsker å kutte ut alkohol helt, rynker folk på nesen, blir nesten litt skuffet. Da er jeg kjedelig. Det er en kamp jeg ikke har orket å ta så jeg drikker fortsatt alkohol, mot min vilje. Patetisk når jeg tenker på det.
Men hva vil folk si når jeg sier at jeg ikke lengre spiser kjøtt eller meieriprodukter? Jeg vet at reaksjonene vil komme og jeg er nesten mer nervøs for å fortelle det enn hva jeg var den gangen jeg skulle fortelle verden at jeg likte damer. Det er litt sprøtt. Og det sier noe om samfunnets generelle oppfatning av det å ta et standpunkt tenker jeg. Men her må jeg gjøre det som føles rett for meg, og akkurat nå så er jeg typ 80% sikker på at et plantebasert kosthold er riktig for meg. Likevel venter jeg med å ta avgjørelsen. Det er en såpass stor omveltning hvis jeg først skal gå all in at da må jeg føle meg trygg på at kildene jeg har hentet kunnskapen min fra er pålitelige og at jeg kan nok om kostholdet til å få dekket kroppens nærings behov. Noe jeg for øvrig tror er mye lettere med et plantebasert kosthold enn med et såkalt alteter kosthold. Så enn så lenge skal jeg fortsette å studere, men kroppen min skriker etter endring så jeg tror ikke jeg har veldig god tid. Håper bare det ikke allerede er for sent……
I mangel på noe å se på, til tross for alt for mange strømmetjenester, kom jeg ved en tilfeldighet over en dokumentarserie kalt “You are what you eat,” og den gjorde noe med meg. Som om den vekket meg opp fra min naive dvale. For hva er det egentlig vi gjør, mot dyrene, mot oss selv og mot moder jord når vi helt ukritisk stapper i oss kjøtt, fugl eller fisk, og andre animalske produkter? Hva er det jeg, med å spise og drikke av hjertens lyst, har vært med på?
Og hva er jeg villig til å gjøre for å endre på det? Hva er jeg villig til å “gi fra meg” for å kunne si at jeg gjorde det jeg kunne for å gjøre en forskjell? En forskjell for dyrene, en forskjell for deg og meg, en forskjell for planeten, en forskjell for fremtiden.
Jeg vet ikke selv hvor langt jeg verken ønsker eller er villig til å gå. Jeg må lære mer først. Men at jeg kommer til å gjøre en endring i måten jeg spiser og lever på, det er helt sikkert!
Egentlig kom denne åpenbaringen til meg i helt rett tid, for nå føler jeg plutselig at hverdagen kan få en mening igjen. At jeg har funnet en ny mening, og etter å ha følt meg presset ut fra treningssenteret både som kollega og medlem, så trengte jeg sårt en ny mening. Jeg er spent på hvor denne veien vil føre meg og jeg gleder meg til å utforske den!
Jeg skal gjøre bloggen til arbeidsstedet mitt skrev hun i forrige innlegg, og så ble det stille… Og sånn er det av og til. Livet, med sine utfordringer, kommer i veien og det som har stått i veien for meg de siste dagene er i grunn det jeg vil snakke om i dette innlegget. Søvn…. Eller mangel på søvn da. For jeg sliter med å sove. Har hatt det sånn siden slutten av barneskolen. Har gått i ulike behandlinger for å få hjelp med søvnen siden jeg var 17. Men ingenting har hjulpet. Jeg har vært gjennom kognitiv behandling, traume behandling, søvnsenter, og en søvnbehandling på DPS for mange år siden som jeg ikke husker hva heter. Smerteklinikken har vært inne i bildet. Overvektsklinikken like så. Men jeg er like langt. Jeg klarer ikke å sove. Ikke ordentlig i hvert fall. Og søvn er jo en sånn ting som bør være en del av en sunn livsstil, men som jeg rett og slett ikke klarer å endre. Jeg må bare akseptere at det er sånn, uten å bruke det som unnskyldning for å “slække” på andre viktige ting. Som trening f.eks. Det kan være ganske så utfordrende å gå på trening når jeg har vært våken i 30 timer, men jeg gjør det. Og jeg føler meg veldig mye bedre etterpå. Det er aldri den treningsøkten du gjennomfører du angrer på! Eller kostholdet. Søtsuget kan føles uutholdelig etter en våkenatt, men jeg gir ikke etter. Skylder ikke på behov for sukker fordi jeg er så trøtt. Selv om det er sykt vanskelig å stå i mot av og til. Det er aldri den sjokoladen jeg ikke spiste jeg har angret på…..
Så er det jo heldigvis ikke sånn at jeg går våken flere døgn i strekk. Før gjorde jeg det. Før jeg klarte å akseptere at dette ikke vil endre seg. Etter hvert fikk jeg også diagnosen insomnia. Det var bare å akseptere den på lik linje med mine andre diagnoser og gjøre nødvendige tilrettelegginger i hverdagen for å ikke påvirkes mer enn nødvendig av diagnosen. Så jeg har sluttet å tenke på hva andre tenker om at jeg noen dager ikke står opp før kl 13 eller 14. Jeg sovnet gjerne ikke før i 8-9 tiden den morningen og jeg trenger søvn jeg som alle andre. Andre dager sovner jeg i 22 tiden på kvelden, men da våkner jeg i 2-3 tiden igjen og er i gang med dagen min før klokken har blitt 4 på morningen. Mitt søvnmønster er å ikke ha et mønster. Poenget mitt er at det er viktig å akseptere de tingene du ikke kan endre på og heller gjøre det beste ut av situasjonen slik den er. Ikke bruk det som en unnskyldning til å ikke ta fatt på den livsstilsendringen. Finn løsninger og tenk på hele bildet. Kanskje er den ene tingen du ikke klarer å endre litt ødeleggende, men i det store og det hele vil du likevel gå fremtiden i møte med bedre helse enn i dag om du bare setter i gang med de endringene du kan gjøre. Husk at selv små dråper til slutt fyller et glass. Tålmodighet er nøkkelen. Men i kveld er jeg trøtt så nå skal jeg legge meg, i håp om å være uthvilt til morgendagens treningsøkt.
Livsstilsendring….. Hva ligger egentlig i det ordet? Hva legger jeg i det ordet? Må det handle om å telle kalorier, tracke macroer og løfte tunge vekter?
Absolutt ikke! Hvis vi deler det opp kan det være lettere å definere det for oss selv.
Vi snakker om livsstil og vi snakker om endring. Et ønske om en livsstilsendring er altså et ønske om å endre en gitt atferd som preger måten vi lever livet vårt på i dag. Og det er den endringen jeg ønsker å fokusere på her på bloggen. Jeg vil ikke være en sånn hardbarka forkjemper for hverken kosthold eller trening, men jeg tror at begge deler er gode og viktige verktøy både i endringsprosessen og som del av en sunn og god livsstil. Egentlig er vel sannheten den at i det du velger å gjøre en livsstilsendring så er det en livslang prosess, for fristelsen for å falle tilbake i gamle spor vil kunne dukke opp i tankene dine fra tid til annen uavhengig av hvor lenge det er siden du sluttet med eller endret på en gitt atferd. Og det er denne prosessen, denne livslange reisen, jeg synes er så spennende og som jeg skulle ønske jeg kunne være en slags mentor i forhold til. Hvis jeg analyserer det ønsket og koker det ned til små biter så er vel sannheten den at jeg så sårt savner det å være en aktiv bidragsyter i samfunnet. Kanskje enda mer nå som jeg har kommet meg litt ut i jobb igjen og har blitt betrodd med litt ansvar på jobb, så vil jeg så inderlig gjerne gjøre mer. Klare mer. Så da gjør jeg bloggen til jobben min. Arbeidsstedet mitt. Og jobben jeg skal gjøre er å være en slags mentor for deg som står fast i ambivalens og tankefeller når det kommer til å ta fatt på den endringen du ønsker å gjøre, men kanskje ikke helt tør å tro på at du kan klare. Om jeg ikke kan tegne opp et tydelig kart for deg, så ønsker jeg i alle fall å forberede deg på det ulendte terrenget du begir deg ut i og trygge deg på at selv om fallhøyden til tider er både stor og bratt, så er den helt ufarlig. Du kommer trolig til å falle noen ganger på veien, og det er helt greit, det viktigste er at du reiser deg igjen og fortsetter fremover. Og jeg vil være her, strekke ut en hånd for å hjelpe deg opp igjen. Så kan vi gå veien videre sammen. Blir du med?
Jeg løy nok litt på Instagram story’en min i går…..
Misforstå meg rett nå, jeg er overlykkelig for å være i gang med treningen igjen, men det føltes ikke bra hverken tirsdag eller i går. Det var et slit rett og slett. Det var tungt og det var vondt. Tungt for kroppen og vondt i viljen. Livet føltes alt annet enn godt mens treningen sto på. Enda dette er mine absolutt favoritt treningsøkter så føltes det pyton. Å komme tilbake etter nesten fire ukers sykdom, antibiotikakur og nå aktiv kolitt som følge av antibiotikaen var mye tyngre enn jeg var forberedt på og jeg kjenner at det gjør noe med motivasjonen min. Jeg tenker tanker som at jeg kanskje bare skal gi opp. At jeg aldri kommer til å komme i så god form som jeg jobber så hardt for å oppnå. Men så vet jeg at dette er hjernen min som prøver å lure meg til å bli i komfortsonen. Hodet mitt kødder med meg og prøver å innbille meg at livet er mer behagelig når det leves avslappet på sofaen, helst med sjokolade innen rekkevidde til en hver tid. Heldigvis vet jeg at det ikke er tilfelle. Men sånne perioder kan dukke opp for den beste, uansett hvor lenge en har levd en sunn og aktiv livsstil og det er i de periodene man får mulighet til å vokse. For det krever noe av deg for å overhøre det hjernen prøver å fortelle deg og stille på trening økt etter økt uansett hvor lite lyst du har. Det krever noe av deg å spise den skålen med havregrøt når du føler at kroppen skriker etter junkfood. Men du får så mye igjen for det. Det er så verdt det å gjøre den jobben for å komme inn i den gode rutinen igjen. Det er så verdt det for å få tilbake den gode følelsen av at kroppen er sterkere og hodet mer positivt. Det føles tungt akkurat nå, men jeg kommer aldri til å gi etter for det “mindfucket” hjernen min bedriver akkurat nå. Jeg er sterkere enn det og det er du og!
Det finnes en jungel av influensere og online coacher og PT’er på sosiale medier og kvaliteten på kunnskap og kredibilitet er ekstremt varierende.
Jeg prøver hverken å imponere eller å påvirke noen med mine innlegg her på bloggen og det er viktig for meg å understreke.
Hvis vi går tilbake til bloggens opprinnelse så het den jo faktisk “refluksoperasjon og livet etter” og det jeg blogger om nå om dagen handler jo i aller høyeste grad om livet etter den operasjonen. Jeg hadde aldri kunnet trene sånn som jeg trener nå før jeg ble operert så operasjonen er i aller høyeste grad relevant i forhold til omtrent alt jeg skriver om. Men jeg skriver jo om reisen jeg har tatt fatt på og hvor langt jeg allerede kommet fordi jeg har fått det så utrolig mye bedre og unner andre å oppleve det samme.
Men jeg sier aldri at det som funker for meg er svaret for alle, eller at fordi at jeg nå er der jeg er så er jeg plutselig blitt ekspert. Langt der i fra.
Det jeg derimot våger å gjøre er å drømme stort. For jeg drømmer om at min bakgrunn som sosionom og arbeid med endringsarbeid kombinert med min erfaring både med spiseforstyrrelser og prøving og feiling når det kommer til livsstilsendring, kan gjøre meg til en slags mentor for de som gjerne vil ut av dårlige vaner, men som ikke helt ser veien ut. Jeg drømmer om å være en slags endringsmentor.
Sannsynligvis er det nærmeste jeg kommer den drømmen denne bloggen som leses av veldig få mennesker, men det er ikke så viktig for jeg gjør noe jeg brenner for, noe som er viktig for meg, hver gang jeg blogger og det holder egentlig for meg. Og hvem vet, plutselig en dag kan det være at et menneske helt tilfeldig kommer over bloggen min og finner mot og inspirasjon til å prøve og ta bedre valg for seg selv. I så fall ville jeg vært veldig nær en oppfylt drøm og derfor fortsetter jeg.
La meg bare begynne dette innlegget med å si at jeg absolutt ikke fokuserer på slanking eller tallet på badevekten, hverken her på bloggen eller i min egen livsstilsendrings prosess. Jeg gjorde det den gang jeg først tenkte tanken at jeg skulle endre livsstil, og nettopp vektnedgang for vektnedgangen sin skyld var mitt første hvorfor, men det skulle fort vise seg å være lite bærekraftig.
For å gi deg et bilde av hvor jeg var den gangen skal du få litt kjapp bakgrunnsinfo.
I 2000 ble jeg gravid, noe som trigget min IBD noe voldsomt. Gjennom hele svangerskapet gikk jeg på høye doser med kortison, noe som for mange fører til vektoppgang, og kortison i kombinasjon med svangerskapshormoner gjorde at jeg la på meg mye. Hele 35 kilo faktisk. Jeg hatet å gå gravid og det det gjorde med kroppen min, men jeg var overbevist om at vekten ville forsvinne igjen når svangerskapet var over og jeg forhåpentligvis kunne slutte på kortison kuren. Sånn gikk det ikke…. Tvert i mot dessverre. Det vil si, det første året etter jeg hadde født så raste kiloene av og jeg begynte å se ut som meg selv igjen. Magen stabiliserte seg og jeg var etter hvert helt av kortisonen. Jeg følte meg bra, begynte å studere og var godt fornøyd med retningen livet mitt tok. Men det skulle selvsagt ikke vare.
Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd med faren til jentungen, slet meg gjennom en tøff periode med mye angst i etterkant og gikk alt for raskt inn i et nytt forhold. Et usunt forhold som endte med fysisk mishandling, men som jeg heldigvis kom meg ut av. Og det var i dette virvaret av samlivsbrudd, nytt og voldelig forhold og så plutselig singeltilværelsen med alt det førte med seg av angst og ensomhet som førte til en markant vektoppgang igjen. Uten at jeg egentlig merket det.
Så spoler vi 8-9 år frem i tid. Vi er i 2011, det er 1. januar og jeg har lovd meg selv at nok er nok. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv og jeg skal begynne i dag. Jeg hadde funnet mitt hvorfor og jeg trodde at det var mer enn motivasjon nok. Sånn var det ikke.
Mitt første hvorfor var at jeg skulle komme i bunaden min igjen til 17. mai året etterpå. Bunaden jeg fikk når jeg 14 og veide 42kg. Nå var jeg rundt 35 år gammel og veide over 90kg. Ganske langt unna min 14 år gamle kropp kan du si!
Det gikk ikke veldig lenge før jeg ga opp. Riktignok hadde jeg alt for lite kunnskap om både kosthold og trening til å klare det, men mitt hvorfor var også altfor overfladisk for meg til å virkelig bety noe. Jeg baserte det utelukkende på utseendet, jeg ville se bra ut, og det var ikke viktig nok for meg til at jeg klarte å opprettholde de endringene jeg hadde innført. Det var ikke verdt det for meg. Jeg sier jeg ville se bra ut, men sannheten er at jeg ville være slank så jeg kunne få kommentarer på hvor flink jeg hadde vært. Den type kommentarer jeg fikk hele tiden som anorektiker. Var jeg slank var jeg flink og jeg higet etter å være flink pike. Men når alt kom til alt var det altså ikke viktig nok for meg.
Men jeg klarte ikke å legge bort tanken om at jeg burde leve sunnere og etter hvert fant jeg et nytt og viktigere hvorfor. IBD’en min hadde vært ute av kontroll et par år, vi er vel kommet til 2013 nå, og i ren desperasjon bestemte jeg meg for å igjen prøve og endre livsstil. Denne gangen var mitt hvorfor at jeg ville ned i vekt og spise sunnere fordi en generell bedre helse forhåpentligvis ville ha positiv effekt på IBD’en. Dette var et mer gjennomtenkt hvorfor og det betydde nok for meg til at jeg klarte å endre vaner. Jeg gikk ned i vekt og jeg levde generelt sunnere. Feilen den gangen var at jeg ikke helt forsto konseptet livsstilsendring. Jeg så på det som en reise med en destinasjon, der et visst tall på badevekten var den endelige destinasjonen. Og når målet var nådd, ja da slapp jeg opp på vanene. Det endte med at jeg la på meg litt av den vekten jeg hadde fått av, men langt i fra alt heldigvis.
I 2018 traff jeg hun som skulle bli min livspartner. Det viste seg at hun hadde diabetes og da ble mitt hvorfor veldig enkelt å definere for veien videre, jeg måtte ha en livsstil som var i tråd med den livsstilen hun som diabetiker levde. Automatisk ble usunne vaner kuttet ut og et sunnere kosthold sto i fokus. I en forlengelse av dette bestemte jeg meg for å slutte og røyke, fordi jeg hadde et ønske om å gjøre enda litt mer for helsen min, og med den avgjørelsen så endret mitt hvorfor seg igjen. For i tillegg til å slutte og røyke så hadde jeg fått påvist kronisk magesår og måtte kutte ut kaffen. Hverdagskosen, som var en sigg til kaffen, var plutselig borte og jeg måtte erstatte det med noe som føltes meningsfullt og som gjorde at jeg klarte å stå i mot når røykesuget meldte seg. I tillegg til at jeg ville hindre at jeg la på meg når jeg sluttet å røyke. Jeg begynte å trene.
Jeg meldte meg inn på treningssenter og ganske fort ble jeg bitt av treningsbasillen. Jeg elsket det. Jeg elsket mestringsfølelsen det ga meg, jeg elsket følelsen etter en god treningsøkt og jeg elsket den positive effekten treningen hadde på andre aspekter av helsen min enn bare den fysiske. Jeg opplevde at jeg hadde det veldig mye bedre både fysisk, mentalt og emosjonelt når jeg trente regelmessig og at jeg ikke skulle være lenge borte fra trening før spesielt den mentale og emosjonelle helsen min tok “skade” av det. Og nettopp derfor har mitt hvorfor endret seg igjen. Mitt hvorfor nå er ganske enkelt at jeg ønsker å opprettholde en god fysisk, mental og emosjonell helse og det gjør jeg gjennom en aktiv livsstil og et sunt kosthold. Det er et hvorfor jeg tror vil bli stående, men det betyr ikke at det ikke kan komme noen tillegg etterhvert som jeg utvikler meg og kommer lengre på reisen min. Men for nå så er det et mer enn godt nok hvorfor til at jeg hver eneste dag er motivert til å ta gode valg og trives med det. Mer enn det kan jeg ikke be om. Har du funnet ditt hvorfor?
Endelig har bronkitten roet seg og jeg kan sove gjennom natten uten å hoste meg ihjel. Men, som alltid, måtte det dukke opp noe nytt.
Jeg skulle spise et par skiver til kvelds på fredag, men det gjorde så sykt ondt i kjeven rett under øret og fremover langs kjevebenet at jeg bare måtte gi opp. Jeg oppdaget at jeg var ganske så hoven på den siden av ansiktet og huden var varm. Jeg, med min tannlegeskrekk, fikk fullstendig panikk, for jeg tenkte instinktivt at dette hadde med munnen å gjøre. Så jeg begynte å google. Ikke alltid like smart, men denne gangen kunne jeg ganske kjapt konkludere med at jeg sannsynligvis visste hva som foregikk. Det hadde antakeligvis ikke med tenner eller tannkjøtt å gjøre, og altså da heller ikke med tannlege å gjøre. Jeg pustet lettet ut.
Men for å være sikker tok jeg en telefon til legevakten. Husk at det var fredagskveld og ikke bare fredag, men langfredag så legevakten hadde mer enn nok å gjøre og sa at så lenge jeg ikke ble verre utover natten så kunne det vente til neste morgen før jeg oppsøkte lege.
Påskeaften startet altså med et besøk på legevakten og ganske riktig, jeg hadde spyttkjertelbetennelse. Og vet du hva det, i verste fall, kan skyldes? En spyttstein!!! Vi har altså ikke bare nyrestein og gallestein (som jeg også har *himler med øynene*) som potensielle trusler, nei da, spyttstein er og en greie….. Jeg må bare håpe i det lengste at det ikke er det som er greien her. Nå vet jeg ikke helt om jeg skal juble over å ha fått antibiotika for IBD’ en tåler det dårlig så jeg vet jo hva jeg har i vente, men jeg merker allerede bedring i den betente spyttkjertelen så jeg jubler litt likevel.
Driten er at jeg ikke får trene før etter endt kur. Altså ti dager til uten trening. Det vil si over tre uker til sammen uten trening og det har jeg lite godt av. Nå innser jeg jo mens jeg sitter her og sutrer over helt ufarlige bagateller at det tross alt ikke er mer enn nettopp det. Ufarlige bagateller. Tenk så heldig jeg er som har vært syk, men helt ufarlig syk, og som kan glede meg til å gå på trening igjen og bruke en kropp som virker. Ikke alle er så heldig som meg. Og det er nettopp sånn skriving virker som et viktig verktøy for meg. Når jeg setter ord på tanker og følelser, og ser det svart på hvitt, så ser jeg lettere om dette virkelig er så ille at det er verdt å bruke energi på å bekymre seg eller irritere seg over, eller om det bare er en liten fartsdump jeg tjener mer på å bare akseptere og gå videre. I dette tilfellet er det uten tvil snakk om en fartsdump det ikke er verdt å dvele ved.
Om ti dager er jeg forhåpentligvis tilbake på trening og kan fortsette det gode livet jeg har levd en god stund nå.
Det begynte med at jeg fant mitt “hvorfor” og etterhvert som jeg har utviklet meg og hatt fremgang så har jeg også tilegnet meg en god del kunnskap. Jeg har lært en del om trening og kosthold, men det jeg absolutt har lært mest om, det er meg selv. Og den kunnskapen jeg har tilegnet meg om meg selv i løpet av reisen så langt den har gjort at mitt “hvorfor” har endret seg underveis. Det er helt greit og det skal jeg fortelle deg mer om neste gang.
