Side 4

Altså, jeg var helt sikker på at bloggen var borte. Jeg har jo ikke akkurat vært så aktiv her så jeg trodde de hadde stengt den. Samtidig fikk jeg det ikke helt til å stemme for jeg fant den jo på adressen og kunne lese alle innlegg, men når jeg prøvde å logge inn fikk jeg bare feilmelding. Sånn har det vært i et par uker og jeg har vært kjempe lei meg, for nå er endelig motivasjonen og skrivelysten tilbake og det er jo her på Blogg.no jeg helst vil være. Derfor ble jeg så glad i natt når jeg endelig fikk logge inn. For en gangs skyld var det helt greit å ligge der og vri på seg og ikke få sove. Men så ble jeg litt stresset og.

Jeg har det jo med å overtenke alt så når jeg endelig hadde fått logget inn så var jeg livredd for at den da skulle slettes fordi noen ble oppmerksom på at det ikke hadde vært aktivitet på lenge. Som om det satt et menneske og overvåket alle bloggene klokken 04 på natten. Og enda verre var det at jeg hadde fult program hele dagen i dag og derfor ikke fikk satt meg ned for å skrive før nå på kvelden.

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Men nå er jeg her, og nå blir jeg en stund!Det har skjedd så mye og jeg har kommet så langt på denne livsstilsendringsreisen min at jeg kan ikke ikke skrive om det. Det bare kan jeg ikke, for så bra som jeg har det nå det unner jeg alle å få oppleve!

Klem Cissi

2 kommentarer

13.03.2023

ET SISTE FORSØK

Trening

Motivasjonen og lysten til å blogg er fortsatt akkurat like fraværende som sist jeg satt her og prøvde å skrive noe, men jeg har likevel tenkt til å gi det et siste forsøk. Å la andre ta fra meg gleden over noe jeg i utgangspunktet elsker å drive med er en av flere ting jeg vil jeg endre på. Og det er litt av grunnen til at jeg har bestemt meg for å fortsette, eller i hvert fall prøve og fortsette, bloggingen.

For denne uken starter jeg et helt nytt kapittel. Jeg skal begynne å trene med PT og jeg skal trene målbevisst for å bygge muskler.

Jeg snakker ikke om å se ut som en bodybuilder på noen måte, men fokuset mitt er endret. Jeg trener med målet om å øke muskelmassen helt uten å fokusere på tallene på badevekten. Det betyr også at jeg kommer til å fokusere mye mer på kosthold fremover, men jeg kommer aldri til å begynne og telle kalorier. Gjør jeg det er det som å begynne og flørte med anoreksien igjen og det er ikke et alternativ i det hele tatt.

Noen retningslinjer må jeg selvsagt ha i forhold til kosthold, men for mange regler eller såkalt ja mat og nei mat kan jeg heller ikke ha, for begynner jeg sånn er det overspisingen jeg tar opp igjen kontakten med og det vil jeg heller ikke.

Sannheten er at jeg har en spiseforstyrrelse som ligger latent i meg og som jeg hele tiden må prøve å holde på avstand med å ikke legge alt for mye regler ned i kostholdet samtidig som jeg må klare å spise på en fornuftig måte i forhold til målet med treningen. Dette kommer til å bli utfordrende og jeg kommer til å dele åpent om det på bloggen. Om noen reagerer på eller er uenig i hva jeg velger å dele på min blogg får være deres problem, jeg er fullt ut kapabel til selv å ta avgjørelsen på hva som er ok for meg å dele og ikke. For det er ikke bare dette med mat og spising som kommer til å føles som et hinder på veien fra tid til annen. Jeg har også en kropp som slett ikke spiller på lag alltid og den vil også tidvis være et stort og vanskelig hinder på denne reisen, men jeg nekter å la det stoppe meg. Og ja, jeg kommer til å skrive åpent om det også.

Torsdag er dagen. Da skal jeg ha første time med PT og jeg gleder meg stort. Frem til da blir det gruppetimer som vanlig, og de akter jeg å fortsette og gå på også etter at jeg har begynt med styrketrening sammen med PT. Problemet mitt er nemlig ikke å komme meg på trening, problemet mitt er å klare og begrense meg for det er så mye jeg har lyst til å være med på.

Klem Cissi

0 kommentarer

13.02.2023

RINGEN ER SLUTTET

Blogg

Da jeg begynte å blogge i 2011 så het bloggen min Cissilife.blogg.no. Jeg elsket den bloggen, og uforståelig nok var det ganske mange andre som likte den også, men på et tidspunkt følte jeg meg presset til å slette den. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden jeg har angret på nettopp det.

Jeg har angret på at jeg lot meg påvirke av andres meninger om hva som var greit å dele og ikke på min blogg. Men det gjorde jeg altså og det gjør jeg fremdeles.

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

For samtidig som gleden over at jeg fikk tilbake Cissilife navnet på bloggen var stor så mistet jeg fullstendig motivasjonen til å blogge. Hva som skjedde er ikke så nøye, men det tok fra meg all gleden i forbindelse med bloggen og når sant skal sies så er den fremdeles helt fraværende.

Jeg sitter her og skriver nå bare fordi jeg må være aktiv på bloggen så den ikke blir automatisk slettet. Hvor lenge jeg gidder det gjenstår å se, for slik det føles nå så får jeg neppe motivasjonen tilbake og da er det meningsløst å kaste bort tiden min på dette. Men jeg skal prøve litt til, i håp om at motivasjonen og skrivegleden kommer tilbake…

Klem Cissi

0 kommentarer

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

05.02.2023

HVIS JEG BARE VÅGER…

foto

I går var vi på besøk hos en kamerat som hadde bursdag. TV sto på og der gikk det et naturprogram som jeg så på med et halvt øye. Skulle gjerne fulgt med på programmet, men jeg var jo på besøk så jeg kunne jo liksom ikke helt det. Men det satt i gang noen tanker hos meg der jeg satt og tittet bort på skjermen innimellom.

Programmet var fra Afrika, jeg vet ikke spesifikt hvor for det fikk jeg ikke med meg, men det var så mye fin natur, så mange flotte dyr og et helt fantastisk lys. Tenk å få lov til å være der å fotografere. Det hadde vært en drøm!

Hvis jeg bare hadde turt å reise til slike steder. Men det tør jeg ikke. Tror aldri jeg kommer til å våge det uansett hvor lyst jeg har. Jeg er for redd for å bli syk rett og slett.

Men det er mye spennende man kan fotografere her hjemme og, for all del.

Jeg pleide å ha kamera med meg uansett hvor jeg skulle og hva jeg skulle. Jeg jaktet det perfekte bildet.

Foreløpig har jeg ikke fått det, men jeg kan jo ikke gi opp. Eller, jeg gjorde vel egentlig det når helsen var så skral som den var de siste par årene før operasjonen. Jeg orket rett og slett ikke. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg er i mye, mye bedre form nå og har absolutt alle forutsetninger for å kunne bruke tid på denne hobbyen igjen. Og det har jeg også veldig lyst til. Jeg savner det.

Jeg savner planleggingen. Jeg savner forventningen hver gang jeg pakket kamerabagen og gikk ut. Jeg savner måten å se verden på når du ser den gjennom en linse. Jeg savner lyden av kameraet hver gang jeg foreviget et øyeblikk. Jeg savner utålmodigheten med å komme meg hjem for å gå gjennom alle bildene. Jeg savner til og med skuffelsen de gangene det ikke var noen bra bilder der.

Det ga meg så utrolig mye å holde på med foto og jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det har tatt meg så lang tid å gå tilbake til det.

En gang i fremtiden blir det kanskje min tur å få reise til mer spennende strøk med kamera i bagen. Hvis jeg bare våger….

-Cecilie

0 kommentarer

04.02.2023

Å VÆRE UFØR ER INGEN SKAM!

ufør og kronisk syk

Men etter å ha lest en artikkel på tv2.no i går så er det kanskje mange som føler det annerledes. Faktisk føler mange uføre på den skammen hver dag og det er ikke greit. Men det vil aldri bli bedre hvis vi tillater at uvitende, arrogante huleboere stigmatiserer og generaliserer oss. Da må vi snakke om hvordan det faktisk er å leve som ufør, og vi må snakke høyere enn de nevnte huleboerne.

I hovedsak generaliseres vi alle ned til en gruppe late løgnere og svindlere i en Facebook gruppe. Og jo da, det finnes nok en og annen blant alle landets uføre som er nettopp det. Akkurat slik de finnes blant arbeidstakere og arbeidsgivere!

Det finnes lærere og barnehageansatte som forgriper seg på barn. Det finnes politifolk som ruser seg på illegale stoffer. Det finnes fengselsbetjenter som stjeler. Jeg kunne ramset opp alle de yrkesgruppene jeg kommer på og samtidig nevnt hvordan enkeltindivider i de ulike jobbene er både late, løgnere og svindlere. Det finnes uærlige arbeidstakere, og arbeidsgivere, akkurat slik det finnes uærlige mennesker som har lurt til seg en uføretrygd. Det finnes enkelt og greit en del uærlige mennesker i verden, punktum.

Men så har du alle oss andre. Vi som ikke er uærlige. Vi som gråter over tapt arbeidsevne og har reelle og alvorlige helseproblemer. Dere som jobber hardt hver eneste dag uansett hvor sliten dere er for å forsørge dere selv og familien. Og så det som vi har felles enten vi er ufør eller i jobb, vi som betaler vår skatt og på den måten er med på å opprettholde velferdsstaten. For mange ser ut til å glemme at det betales skatt av uføretrygden også. Og for mange av oss er den skatten det lille bidraget vi har å gi fellesskapet og tro meg når jeg sier at de fleste av oss bidrar med glede!

De fleste av oss hadde vært villig til å gjøre hva som helst for å klare og jobbe. For å få være en del av samfunnet. For å bidra. Men vi klarer ikke det. Og de færreste av oss spekulerer i hvor mye vi kan jobbe utenom trygden for å ikke miste trygd, for vi er for syk til å fungere i jobb i det hele tatt. Og så er det noen som faktisk klarer å jobbe litt og de applauderer jeg. Kudos til deg for at du bidrar med det du har helse og overskudd til å bidra med. Du kunne jo valgt å bare motta trygden din og heller bruke overskuddet på reiser, fest og moro. Det perspektivet er det visst ikke interessant å se det i.

Jeg kan si mye om det å være kronisk syk og det å være ufør og når det nå blir gjort endringer her på bloggen neste uke så skal jeg skrive mye om begge deler!

Jo da, jeg skriver mye om de gode dagene eller de gode øyeblikkene i løpet av en dag, men så hører dere ikke noe om alle de dårlige. Det skal det bli en forandring på nå! Jeg skal skildre den uføre hverdagen på bloggen jeg. Jeg skal male et bilde av kronisk sykdom for deg jeg, så du kanskje en gang i fremtiden evner å forstå at det å være syk, det er en fulldøgnsjobb i seg selv!

-Cecilie

2 kommentarer

03.02.2023

NÅR DU FÅR REALITETEN SLENGT MIDT I FLEISEN…

Trening

Jeg har merket på trening denne uken at jeg har vært borte fra trening i to og en halv uke. Hjelpe meg så mye kondis og styrke jeg har mistet på den tiden. I dag fikk jeg den realiteten midt i fleisen og det var ikke sånn super gøy….

Step/styrke intervall. En time jeg ikke har vært med på veldig mange ganger, men jeg har ikke hatt problemer med å henge med hele timen tidligere. I dag var situasjonen en ganske annen.

Timen skulle begynne kl 17 så jeg gikk bort litt over kl 16 så jeg fikk løpt litt på tredemøllen først.

Første løpeøkt etter skaden og den var tung, men det gikk likevel bedre enn forventet. Hadde det ikke vært for at jeg skulle på time så kunne jeg fint løpt ganske mye lengre i det forholdsvis rolige tempoet jeg hadde lagt meg på. Men så kom jeg altså på step/styrke timen…..

Dette var en 55 minutter lang time og allerede etter 15 minutter tok jeg meg selv i å se på klokken for å se hvor lenge det var igjen. Jeg var helt kjørt….Og enda var det lenge igjen.

Etter hvert ble jeg både svimmel og kvalm. Du vet, sånn du blir i begynnelsen når du aldri har trent og bare kaster deg ut i det. Sånn føltes det som det var for meg i dag. At jeg aldri hadde trent i hele mitt liv og nå skulle jeg løpe opp Stoltzen. Og så er det det med den kvalmen da….. Med en gang jeg kjenner antydning så slutter jeg å presse meg, for jeg blir livredd vet du. Så jeg sneik meg til mange pauser i løpet av den timen i dag gitt. Men, men, jeg møtte opp og jeg gjennomførte så godt jeg kunne ut i fra mine forutsetninger. Og det viktigste nå er at jeg endelig er i gang igjen og nå er jeg en dag nærmere å være tilbake i den formen jeg var når jeg skadet meg og måtte ta en pause.

Det blir trening både i morgen og søndag og. Her er det ikke tid til noen hviledag, jeg skal tilbake i form og jeg skal tilbake i klærne mine!

Hvordan skal du bruke din helg?

-Cecilie

0 kommentarer

02.02.2023

JEG HAR TATT ET VALG!

Trening

Men først: Jeg er så glad, så glad!!! Fikk svar fra support allerede i dag og de skal hjelpe meg å bytte adresse på bloggen så jeg får det navnet jeg vil ha. Det blir ikke før i neste uke så jeg har ikke tenkt til å røpe noe mer enda, men jeg gleder meg stort!

Så til dagens tema. Jeg har tatt et valg. Et personlig valg. Et for meg viktig valg. Jeg velger heretter bort alkoholen. Jeg velger å bli avholds. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall for i år. Og da mener jeg hele 2023.

Og så tenker du kanskje at “ja, ja, det ble vel en drink for mye på tirsdag når dere feiret fem års jubileum da, men det kommer du jo over igjen.” Men nei, det har ingenting med tirsdag å gjøre faktisk. Eller, jo kanskje litt, for mens jeg satt der og koste meg med en drink etter maten så tenkte jeg at jeg hadde kost meg minst like mye med et glass Pepsi Max. Kanskje mer faktisk. Og ikke bare fordi at jeg elsker Pepsi Max, men fordi at det eneste alkohol gir meg er angst. I det jeg har drukket et glass vin eller en cider eller hva det nå måtte være så melder angsten seg, for i det jeg inntok alkoholen så fratok jeg meg muligheten til å ta kvalmestillende hvis kvalmen skulle komme. For det står i pakningsvedlegget at de ikke må blandes med alkohol og at de til og med kan virke mot sin hensikt hvis de taes etter man har inntatt alkohol så da tør jeg selvsagt ikke det. Og tryggheten min er å vite at hvis kvalmen blir for ille så har jeg mine kvalmestillende tabletter som ordner det for meg. Den tryggheten er ikke verdt å ofre for noe!

Den angsten for kvalme og oppkast har blitt veldig mye verre (trodde ikke det var mulig jeg heller!) etter operasjonen og da er det et enkelt tiltak å droppe alkohol for å slippe angst i den settingen.

Men det handler ikke bare om angst.

https://www.tiktok.com/@cissilife/video/7195520133857676549?_r=1&_t=8ZXjlFZOQuz

Jeg vil også satse mer på treningen.

Tok på meg en turbukse i sted, og den var altså så trang over lårene og i livet at jeg ikke orket å gå med den. Jeg har lagt på meg 12kg og det er jo bare tragisk. Og da er vi inne på mitt forskrudde forhold til mat og det å spise, men det kommer det mer om i senere innlegg. Jeg er tilbake til å hate det jeg ser i speilet og jeg mistrives igjen i egen kropp og sånn vil jeg ikke ha det! Så ja, noe av motivasjonen for å satse 100% på treningen er uten tvil å gå ned i vekt, men hoved motivasjonen er at jeg vil se resultater i form av en trent kropp. Jeg legger ned såpass mye tid og innsats i den treningen, og nå skal det bli enda mer, at jeg ønsker å se resultater av det jeg investerer. Jeg trenger ikke egentlig å gå ned i vekt en gang, det er ikke lengre tallene på vekten som er viktig, men ned en størrelse i klær skal jeg!

Det innebærer selvsagt at bloggen etter hvert vil ha mye fokus på trening, friluftsliv og kosthold og det er noe jeg gleder meg til å dykke dypere ned i.

2023 kommer ikke til å bli et kjedeligere år fordi om jeg har bestemt meg for å gå gjennom hele året edru, jeg tror tvert i mot at det blir et mer givende år enn det jeg har hatt på lenge! Blir du med meg på reisen?

-Cecilie

0 kommentarer

01.02.2023

JEG HAR SÅ MYE PÅ HJERTET…..

Blogg

Nok en søvnløs natt snegler seg av gårde. Øynene verker, jeg er så trøtt, men hodet slår seg ikke av. Det er om natten kreativiteten min våkner og når den først våkner så holder den det gående i noen netter. Nå for tiden er den lys våken.

Det virrer med ord og tanker, setninger og ordspill i hodet mitt. Jeg har så mye jeg vil skrive om på bloggen, men det passer liksom inn under adressen til denne bloggen. Samtidig er mye av det jeg vil dele relatert til det faktum at jeg ble operert og fikk et nytt liv så jeg vil ha med meg historien videre på bloggen. Jeg vil bare endre adresse.

Klokken bikker over fra natt til tidlig morgen. Jeg har lagt og vridd meg i syv timer. Har jeg ikke sovnet til nå så sovner jeg nok ikke heller. Jeg står opp. Begynner å undersøke hvordan eller om jeg kan skifte adresse på bloggen. Det ser ikke ut til at det er mulig. Hva gjør jeg da? Tar en Cecilie og lager enda en ny blogg? Nei, ikke denne gangen! Ikke enda i hvert fall.

Jeg sender en mail til support og spør hvordan jeg kan gå frem hvis jeg vil blogge på en ny adresse, men ta med meg denne bloggen. Aner ikke hvor lang tid det tar å få svar, men jeg har i hvert fall noe på gang. For jeg har lyst til å fortsette og blogge. Ikke fordi jeg tror du eller noen andre har noen interesse av å lese om hva som foregår verken i livet mitt eller i hodet mitt. Selv om det skal sies at det hodet er en smule forskrudd så en viss underholdningsverdi kan galskapen kanskje ha fra tid til annen. Men poenget er at jeg har lyst til å skrive, det er en hobby for meg og den kjekkeste måten å utøve den hobbyen på det er å blogge synes jeg. Så da bestemmer jeg meg for å fortsette med det. Igjen…

I det mørket begynner å slippe taket utenfor glipper jeg sånn med øynene at jeg knapt klarer å holde de oppe. Jeg må sove litt. Og endelig får hodet litt fred. Jeg har gjort det jeg kan for å sette planen for bloggen videre ut i live, nå kan jeg skru av alt og bare sove. Og jeg sovner. Herregud så deilig!

Knappe tre timer har gått siden øynene gled igjen og jeg falt i søvn. Det er på tide med tur nummer to for hundene. Det gjør i grunn godt å komme seg ut. Det er blitt langt på formiddag nå så jeg kan ikke sove mer uansett. Da hjelper den friske luften.

Dette er sånt jeg vil skrive om videre på bloggen. Jeg vil spy ut meninger om idioter som kjører mot enveiskjøringen på parkeringsplassen på Horisont eller respektløse barnehagetanter som syns det er helt greit å dra en hel jævla barnehage inn på altanen vår i tide og utide. Jeg vil skrive om IBD livet med alt det innbefatter. Jeg vil skrive om fatigue og søvnløshet. Jeg vil skrive om trening og kosthold og mitt forskrudde forhold til mat og det å spise. Jeg vil skrive om hundene og turene vi går på, jeg vil skrive om turene jeg går på uten hunder. Jeg vil skrive om alle de små og store øyeblikkene som til sammen utgjør livet mitt. Og jeg forventer som sagt ikke at noen skal ha noen interesse av å lese det, men jeg har interesse av å skrive det og det er det som betyr noe!

-Cecilie

2 kommentarer

10.01.2023

JEG ER LIVREDD!

Angst, Trening

Jeg er litt sånn at fordi jeg er livredd for kvalme og oppkast så blir jeg kjempe kvalm hvis jeg snakker med noen på telefonen og de forteller at det går omgangssyke i barnehagen eller at de har fått omgangssyke i hus, eller når avisene av en eller annen sløkket grunn må informere oss om at nå går det omgangssyke. Jeg er kvalm i dagevis, fordi jeg er livredd for å bli nettopp kvalm.

I det siste har jeg lest om flere som har tatt samme operasjon som meg som har måttet operere på nytt både en og to ganger fordi operasjonen har “gått opp igjen.” Så nå er jeg livredd for at det skal skje med meg også og har plutselig noen vage symptomer på at det kan ha skjedd allerede.

Jeg har kjent tendens til halsbrann et par ganger den siste måneden eller så. Om det er et tegn på at operasjonen er reversert vet jeg ikke, men i mitt hode har det blitt det.

Hvis jeg svelger for mye mat på en gang kjenner jeg igjen følelsen av at maten stopper opp i spiserøret, men den setter seg ikke fast (enda). Nå kan jo det også være en konsekvens av operasjonen, og nå som jeg har lagt på meg ti kilo er jeg vel kanskje blitt så grådig at jeg sluker for mye mat i ett jafs.

Om operasjonen gradvis har slaknet og gått opp eller om det i et plutselig øyeblikk bare skjedde for disse folkene aner jeg ikke og akkurat her tror jeg det er like greit at jeg ikke vet. For nå ser jeg for meg at jeg plutselig en dag spyr opp netting (som har blitt brukt som ventil i mangel på en fungerende lukkemuskel) og at alt mageinnhold bare kommer rennende opp og ut. Jeg får fullstendig angst av å tenke på det. Både fordi at den tanken i seg selv er latterlig skremmende, men også fordi at jeg aldri noensinne vil gjennomføre denne operasjonen en gang til. Ikke fordi jeg angrer, men fordi jeg nå vet hva jeg har i vente den første tiden etter operasjonen så er jeg livredd for å måtte gjennom det en gang til.

Og det hjelper lite at jeg ikke kan trene disse dagene når jeg sliter med sånne tanker. Den beste terapien for min angst er uten tvil trening. Men det må jeg fint vente noen dager til med.

Jeg hadde et uhell på trening forrige torsdag og klarte å ryke en muskel i låret og endte opp med et bitte lite blåmerke som du ser. Det gjorde, og gjør fortsatt ganske så vondt så enn så lenge blir det ikke noe trening.

Det blir et par tre uker på krykker, men det kan jeg bare si, at det blir ikke et par tre uker uten trening. Det er helt uaktuelt! Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker, jeg kommer til å gå på trening med krykker. Det er mange apparater jeg kan bruke uten å belaste beina i det hele tatt og det akter jeg å gjøre! Jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn uten den treningen og jeg skal tilbake så fort som mulig.

Nå håper jeg bare ikke dette er en indikasjon på hvordan dette året skal bli. Med min flaks så kan det nemlig være at det er akkurat det det er. Hvordan har ditt 2023 startet?

-Cecilie

0 kommentarer

01.01.2023

DAG 1

Trening

Jeg må jo nesten starte med å si godt nyttår!

Hadde du en fin feiring i går? Det hadde jeg! Vi var som vanlig på middag hos et vennepar og tradisjon tro ble det servert kalkun. Maten var nydelig, drikken var god og selskapet var fantastisk. Kan man be om mer? Jeg må si meg strålende fornøyd i hvert fall. Men det aller beste med gårsdagen var at det var så lite fyrverkeri. Jeg er så glad på alle de stakkars dyrene som blir veta skremt hver nyttårsaften sine vegne! Glad for at det var så lite fyrverkeri mener jeg. Aller helst skulle jeg sett at det ikke var fyrverkeri i det hele tatt. At vi tok litt mer hensyn til dyrene rundt oss.

Vi har en av de selv. Av våre to hunder er det en som ikke bryr seg nevneverdig om fyrverkeriet og så har vi en som stresser noe voldsomt på grunn av det. I går var heldigvis en litt roligere nyttårsaften for han.

Dagen i dag, dag en i det nye året, har foreløpig gått som planlagt. Jeg har vært ute og fotografert litt, gått tur og nå skal jeg straks på trening. Litt husarbeid har jeg og fått unna innimellom så jeg må si meg fornøyd med innsatsen på årets første dag. Eller, jeg skal si meg fornøyd når jeg kommer hjem fra trening litt senere i kveld. For planen min for i år er å komme meg ut av denne fordømte godstolen og bort fra tv skjermen. Jeg vet at jeg har sagt det en million ganger, men jeg sitter alt for mye i ro og glor på tv og det gir meg absolutt ingenting. Jeg vil heller fylle året med dager som i dag. Dager der jeg er opptatt med å gjøre ting og derfor ikke har tid til å sette meg ned og blogge før kl 18.30 og slett ikke har tid til å se på tv før enda senere på kvelden. Jeg vil bruke dette året på å leve, rett og slett!

Og et sted jeg virkelig føler at jeg lever er på trening så nå skal jeg hoppe i treningstøyet og ta fatt på årets første økt.

-Cecilie

0 kommentarer